«Jeg synger for Norge»

Jeg forlot mormor i 2003, da jeg flyktet fra Somalia til Norge.
I 2011 traff jeg henne endelig igjen.
Da var hun 102 år gammel, og hun sa:
- Jeg er så bekymret for deg, Nafissa. Jeg tenker så mye på deg, og jeg er så glad for at jeg fikk se deg igjen før jeg skal dø. Jeg er mye mer bekymret for deg enn for søsknene dine, selv om de også har forlatt Somalia. For du er helt alene, ingen i vår familie bor i Norge, ikke engang i Europa. Jeg vet ingenting om Norge og nordmenn, det er helt ukjent for meg. Det gjør meg så redd og bekymret. Er de snille mot deg i Norge, Nafissa min?
- I Norge er de ikke bare snille, mormor, de er stolte, sterke og smarte. Akkurat som oss, svarte jeg.

Mormor ville at jeg skulle fortelle henne om hva slags land Norge er. Jeg beskrev Norge slik man gjør for en somalisk nomadekvinne på 102 år. Jeg fortalte om den fantastiske norske naturen, om de høye norske fjellene.
- Har de fjell der? spurte mormor forundret.
- Om de har, svarte jeg. - de er høyere enn våre! I Norge er det høye trær, store elver, eventyrlige daler, og så har de noe som heter fjord. Det betyr at havet går som armer inn i landet.

Mormor gjentok for seg selv alt jeg sa. Ord for ord. Setning for setning. I ansiktet hennes bredte det seg et overrasket smil. Norge har alt det vi har her i Somalia, og nordmenn er akkurat slik som oss. Det visste hun ikke!
Hun begynte å mumle lavt mens hun vugget på overkroppen.
Jeg lyttet intenst, det gikk på rim, det var en sang.
- Hva synger du, mormor?
Blikket hennes var mildt. Ansiktet furet etter et langt liv utendørs. Mormor kjenner sin verden, men hun kjenner ikke verden utenfor Somalia.
Hun så på meg og sa:
- Jeg synger for Norge.

(saken fortsetter).