Jeg skal til Katnosa i kveld

Jeg har sittet og sett på Tsarens kurér på TV, der han med livet som innsats har trosset alle hindringer for å bringe budskapet frem. Usannsynlig i all sin fysiske umulighet. Og allikevel, det er noe ved det å bringe et budskap som ikke slipper taket. Et budskap krever en avsender, en mottaker, og - en budbringer. Selve budskapet kan være forseglet og således utenfor budbringerens kontroll. Da trer budbringeren frem belyst bare fra én side, slik vi finner det i det lille skriftet «Et budskap fra Garcia», forfattet av journalisten Elbert Hubbard en kveld i februar 1899. Et skrift som i løpet av få år ble trykket i åtti millioner eksemplarer, fordi det i budskapet til Garcia lå et annet budskap innebygget. Budet om å ta sitt ansvar alvorlig:

«I hele den kubanske historie er det én mann som lyser opp i min erindring som Mars på himmelbuen. Da krigen brøt ut mellom Spania og De forente stater, var det nødvendig å forhandle hurtig med opprørernes leder. Garcia befant seg et sted i Cubas klippepass - ingen visste hvor. Intet brev eller telegram kunne nå ham. Presidenten måtte sikre seg hans medvirkning, og raskt. Hva skulle man gjøre? Man sa til presidenten: 'Der er en mann ved navn Rowan som vil finne Garcia for Dem om noen kan.' Det ble sendt bud etter Rowan og det ble gitt ham et brev som han skulle levere til Garcia. Hvorledes 'mannen ved navn Rowan' tok brevet, forseglet det i en oljeskinns veske, bandt den over sitt bryst og fire dager etter om natten steg i land på Cubas kyst fra en åpen båt, hvorledes han forsvant inn i jungelen, og tre uker senere kom frem på den andre siden av øya, etter at han hadde trengt igjennom et fiendtlig land til fots og hadde levert sitt brev til Garcia, - dette er ting som jeg ikke nærmere skal forklare her,» skriver Hubbard. «Men hva jeg ønsker å fremheve er dette: McKinley ga Rowan et brev å levere til Garcia. Rowan tok brevet og spurte ikke: Hvor er han?»

Han tok det og gikk.
Tsarens kurér om igjen? Javel, men her ligger jo et poeng ut over heltens muskelstyrke. Hans villighet til å bringe budskapet, til å ta ansvar.

(artikkelen fortsetter)

Det er ikke bare så enkelt bestandig. Alle mennesker er budbærere, hver dag og hele livet. Men livet spiller ikke alltid så åpent at det forsegler budskapet; langt oftere blandes ting sammen, budskapet blir en del av budbringeren, og formes sammen med ham på vei mot målet, som i en slags livets egen hviskelek. Iblant kjenner budbringeren kanskje ikke avsenderen, bare budskapet. Noen ganger vet han ikke hvem mottakeren er. Ja, en og annen gang er kanskje de tre én og samme person. Uten at noen av dem vet det.
Jeg er på skitur i Nordmarka, i trakter som er ukjente for meg. Det er tåke og småregn; jeg legger ut fra stryken ved tolv-tiden og skal raskeste vei over til Katnosa. Der skal jeg treffe gode venner til weekend på Østbråtan. Lenger syd arrangeres samme dag Holmenkollens 50-kilometer. De andre starter fra byen, selv har jeg valgt en kortere løype fordi jeg vet at formen ikke er som den burde. Jeg går ikke fort, har et lag med våt nysnø mellom meg og løypa. Ikke nok til å kalle det å brøyte, men tilstrekkelig til å bli svett og varm. For å gjøre den første del av historie kort, og samtidig bruke Elbert Hubbards vendinger: Hvorledes jeg i løpet av fire timer tullet meg aldeles bort, gikk i ring i tåka, og plutselig ved 4-tiden om ettermiddagen hørte biltrafikk og fant meg selv på Stryken igjen, det skal ikke nærmere beskrives her. Men, jeg burde vært på Østbråtan forlengst, og om to-tre timer vil det være stummende mørkt. Jeg er trett, tar skiene av meg og skal til å legge dem på biltaket. Da tenker jeg: De andre venter, jeg skulle vært der allerede, kanskje vil de gå ut for å lete. Og jeg vet med ett, jeg må innover, jeg har et budskap å bringe, om at jeg er underveis. Oppmuntret over at jeg i min alder har oppfattet det så enkelt, staker jeg igjen ut fra Stryken.
Jeg følger skogsbilveien denne gang, vil gå helt safe. Til å begynne med er det brøytet, unntatt det samme slør av våt nysnø. Etter en stund er det slutt på brøytingen, men jeg følger faret etter skiløpere som har gått der før det siste snøfallet.
Det er lett å tenke når en går på ski, men vanskelig å binde tanken. Den svinger fra det ene til det andre, tilsynelatende uten mål og mening. Det er som å gå i et terreng der skispor krysser hverandre i alle retninger, mine egne spor. Det skjer akkurat det samme med meg når jeg kjører bil, kjøringen krever konsentrasjon om veien, og vips har tnaken tatt en annen retning. Her på samme måte, et lite staup, en sving, en rot, og tanken går nye veier. Det er som å gå i sirkler og stadig krysse seg selv, men det er allikevel annerledes enn de sirklene jeg gikk meg bort i i formiddag. Dette er mitt terreng.

De er vel ferdig med 50-kilometeren nå, er kommet i mål, og kan vurdere sin egen innsats, plassert på en resultatliste, målt i tidels sekunder i forhold til andre. Og så husker jeg det, jeg har også vunnet 50-kilometeren engang, Lars Bergendahl og jeg i 1939 i Zakopane. Og jeg vet hvorfor denne tanken dukker opp her og nå og blir glad. For følelsen jeg hadde da jeg staket ut fra Stryken igjen for en liten stund siden, den var den samme enkle som den som fylte meg som 11-åring i 1939.
Jeg tror at den første meldingen kom i nyhetssendingen: Fra Zakopane ble det meldt at nordmannen Lars Bergendahl ledet dagens 50-kilometer i verdensmesterskapet på ski, foran fremadstormende finner og svensker. Ny melding skulle følge i sportssendingen en halv time senere. 11-åringen behøvde ingen nærmere instruks, han visste hva han hadde å gjøre. Ja, han hadde forberedt seg på det i flere dager. Løypa var preparert og prøvegått utallige ganger, skiene var smurt. Saften var blandet på flasken og plassert kvelden før ved matstasjonen.
Ut bar det, på med skiene og avsted. De oppmuntrende mellomtidene ga vinger til guttekroppen, armene arbeidet rytmisk og i fin balanse med bena. Skiftevis diagonalgang og dobbelttak på flatene, fiskebein oppover og dypt sammenkrøpet i utforkjøringene. Han visste det var best å gå forsiktig ut, 50-kilometeren er en lumsk distanse. Men det var vanskelig å holde igjen, viljen var der, viljen til å vinne.
Kunne den virkelige Lars Bergendahl merke det der han stormet frem, at en liten 11-åring hjemme i Norge fulgte ham i hvert steg og hvert stavtak. Jeg vil tro det, at det er en form for overføring som skjer og som gjør at den glade mester etter innkomsten kan si at det var som han fikk nye krefter den siste milen.
Men saften fikk hverken Lars eller 11-åringen glede av, for den var frossen der den sto i snøen ved matstasjonen. Inn igjen til radioen, til seiersmeldingen. Det var alt som trengtes for å ta den siste runden, den som endte med det ville rus mot mål, med stavene høyt hevet over hodet. Min største seier til dags dato.

Jeg føler meg nesten overmodig der jeg klatrer oppover lia fra Stryken. Det er like før jeg begynner å synge. Veien flater seg ut et lite stykke, og i et anfall langer jeg ut i diagonaltakt. Det går som det må gå, jeg faller på flat mark, stuper med sekken over hodet inn i våt løssnø. Jeg kjemper for å komme opp før jeg blir gjennomvåt, og plutselig raser en gammel følelse gjennom meg, et vilt sinne av krenkethet.
Men som så ofte før kjører tanken en omvei, og ordene som kommer til meg idet jeg står der og børster snø er disse: «Jeg kan ikke synge.» Jeg har lært det etterhvert, at det ikke lønner seg å korrigere kursen om jeg vil ha tak i sammenhenger, hvor gjerne jeg enn skulle visst hvor det plutselige sinnet kom fra.
Utsagnet: «Jeg kan ikke synge» er iallfall klart nok, det er sannheten, slik den kom til meg i en time i 4. klasse, den første dagen vi hadde lærer etter tre år med lærerinne. Den sannheten som ingen til da hadde fortalt meg. Lærer Bugge beordret oss frem en etter en, han ville høre sangstemmene våre. Vi kunne velge hver sin sang fritt fra sangboken. Jeg valgte «Per Spellmann», trodde jeg kunne den best. Jeg så hvordan de andre knakk sammen over pultene, jeg hørte lærer Bugges stemme etter første vers: «Jeg tror du får gå og sette deg jeg, Jan.». Jeg satt der og så ned, skyllende rød av skam.

Å jo, jeg vet nok hvor jeg skulle hen etter den lille omveien, jeg tenker det der jeg forsøker å få opp farten igjen etter fallet, men jeg tok hevn på lærer Bugge, uten å si noe. Vi hadde en parallellklasse på skolen, de holdt til i rommet ved siden av vårt, hos lærer Mork, som var bestyrer på Rud skole. I hans klasseværelse sto et eldgammelt lite orgel. Vi hadde sang med lærer Mork, to timer hver fredag mens Morks klasse hadde tegning med lærer Bugge. «Fordi orgelet står der inne,» sa lærer Bugge. Men jeg trodde jeg skjønte bedre: Lærer Bugge var stein, stokk umulsikalsk - som meg. Han kunne ikke synge, ikke en tone. Han ga begrunnelsen påny foran hver sangtime, det var orgelet, sa han. Jeg sa ikke noe, hadde bare en måte å se på ham på, etterhvert fikk jeg ham til å se på meg når han ga begrunnelsen, den om orgelet.

Den faste sangtimen hos lærer Mork kom hver uke, like sikkert som fredag. Det var ingen avbrekk i den faste rutine. Ikke før i 7. klasse like etter jul. Den fredagen skulle lærer Bugge i begravelse. Lærer Mork skulle ha begge klassene samlet i sang. Da var det noe skjedde i meg, noe skremmende og vidunderlig, noe som fikk alle ting til å se annerledes ut, det utvidet verden.
Lærer Mork ville ha oss samlet foran orgelet, det var lettere å synge seg sammen da, sa han. Og vi sang: Deilig er jorden. Fremdeles vet jeg ingen sang som er vakrere. Det vil si, jeg sang ikke, hadde ikke gjort det siden Per Spellmann. Men jeg var med i sangen. For foran meg sto en vever pike fra naboklassen, hun sang med klokkeren stemme: «Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang.» Jeg var plutselig i paradis, jeg kjente varmen fra henne som sto foran meg, og kjente at den strømmet inn i meg.
Rundt oss presset og dyttetrastløse sangere mens jeg kjente en form for ømhet og varhet sige inn i meg. Jeg fikk det for meg at jeg ikke måtte dyttes borti henne. Det var viktigere enn alt å bevare den lille avstanden, være akkurat så nær at jeg kjente varmen, men allikevel unngikk den direkte berøringen. Det ble et spill hos meg å klare det, et spill som varte timen ut. Hun må ha merket meg der jeg sto bak henne, for da klokken ringte, snudde hun seg, og jeg så inn i et par brune øyne. Ingenting ble sagt, ikke en mine røpet noe, allikevel var alt forandret.
Og nå utviklet det seg noe underlig utover vinteren, som vanskelig kunne oppdages for uinnvidde. Noe som lå i følelser alene, følelser jeg ennå ikke hadde lært å kjenne eller mestre. Jeg oppdaget ganske snart at piken liksom jeg var glad i å gå på ski innover i Rælingskogen. Jeg begynte å gå hver dag, og hun må vel også ha øket sin turfrekvens, for etter en stund passerte vi hverandre nesten hver dag, og nesten på samme sted.
Det var en tidkrevende form for samvær, og to timers rask skitur kunne bare gi sekunder av forbipassering. Ikke ble farten satt ned heller, når jeg oppdaget at hun kom mot meg. Men resultatet var det samme hver gang. En svimmel, lykkelig, ensom og overveldende følelse som begynte i mageregionen og endte i hårfestet som en blussende varm rødme.
Vi traff hverandre bestandig når vi var på vei i hver sin retning, og jeg ante det hele tiden, at den dagen vi traff hverandre og gikk i samme retning ville noe skjebnesvangert skje. Det skjedde en soldag i mars, en riktig deilig dag da vinteren var på helle og sola tærte på en våt og råtten snø. En dag da det gikk fort nok utfor, men var bakglatt såvel bortover som oppover. Jeg tok henne igjen på Stormyra, like før utforkjøringen i kneikene som kaltes Korketrekker'n. Jeg saktnet farten da jeg så henne, håpet hun ville komme seg utfor uten å se meg. Men hun hadde glatte ski, og det gikk tungt; plutselig stoppet hun opp, snudde seg og smilte og ropte et forsiktig hei.
Alt snudde seg i meg på én gang. Her skjedde det jeg hadde håpet på, alt det jeg hadde drømt om i dagene siden sangtimen, det var bare å gripe det, si hei. Og så kunne jeg ikke, jeg husker bare at jeg plutselig plantet stavene i snøen og staket meg med dobbelttak så fort jeg maktet fremover i den isglatte løypa. Hun klarte så vidt å redde seg ut av den før jeg med senket hode stanget meg som en rambukk frem og forbi. Lenger fremme ante jeg muligheten til å unnslippe, utforbakken som forsvant i en korketrekker mellom grantrærne.
Med fornedrelsen skulle være total. Ennå på flatmark mistet jeg stavfestet og stupte fremover i våt løssnø. Jeg kjempet som en gal for å komme opp igjen, men lyktes ikke straks. Da sto hun der og rakte en hånd frem til hjelp, en lattermild, brunøyet liten kvinne, som røpet seg like meget ved måten hun rakte hånden frem på, som gjennom anorakkens bulning.
Jeg ville ikke ha noen hjelp, jeg kastet meg inn mot det faste sporet, kom på bena uten å forstå hvordan, hugget meg fremover og var borte i Korketrekker'n.
Jeg forsto det ikke der jeg gråt det ut av meg på et sikkert sted, hvorfor jeg ikke ville ha hjelp, hvorfor jeg ikke kunne ta imot hjelp. At det vare var snakk om overlevering av et eldgammelt budskap som nok ble avlevert til riktig tid, men der mottakeren ikke var rede.
Overlevert til en gutt som hadde mange stadier i sin forventning, stadier som måtte gås ett for ett, forsiktig, som fjærlette ilinger, og med en underlig uvilje mot fysisk kontakt. SOm hele livet siden er opptatt av forventningen mer enn av fullbyrdelsen, av forspill og lengsel mer enn av heftig omfavnelse. Han som kan flykte inn i sin egen drøm om han føler seg truet, utenfor rekkevidde av den som vil ham vel.

Det går tyngre nå, jeg tror stadig at jeg er oppe på åskanten og får lettere terreng innover, men hver gang dukker nye koller opp, det er som de roper: «Meg hadde du ikke regnet med.» Nei, jeg hadde ikke det, tenker jeg, og forsøker å legge større kraft i armtakene. Det er bare ikke mulig å ta ut mer av verkende muskler.
Plutselig forekommer hele turen meg latterlig, jeg er på vei inn i hjertet av Nordmarka, langs et nett av dårlig merkede skogsbilveier, mens dagslyset svinner, og jeg har som mål å finne et eneste hus her inne i denne uendeligheten.

Jeg ikk og lette etter hus. Det var høsten 1945. Jeg hadde jobb om kveldene som telegrafbud. Da juleferien begynte på skolen ble jobben utvidet, noen ganger opp til tolv timer om dagen.
Dette var jobben å bringe det forseglede budskapet ut. RInge på en dør, levere et telegram, få en kvittering og gå. Enkelt og greit var det, en krone å tjene pr. telegram. Men så enkle er ting bare i teorien, man blir så altfor lett involvert, jeg ble det. Jeg forsøkte å forestille meg adressatens ansikt der jeg sto utenfor døren og ventet. Og når døren lukket seg igjen og jeg var på sprang ned trappene, lå spørsmålet inne i meg: «Ble han glad eller lei seg?»
En forsiktig form for engasjement, tilsynelatende ufarlig for budet. Men året var 1945, og selv et halvt år etter krigens slutt satt det mennesker rundt i Oslo som ventet på beskjed. Jeg kunne lese det i et og annet ansikt, når de oppdaget telegrafbudet, en engstelse ut over et menneskes vanlige respekt for å motta telegram. En gang kom jeg meg ikke ut før mottakeren sank sammen foran meg. Jeg fikk hentet en nabo, hjalp med et glass vann, og vandret videre.

Lille julaften lette jeg etter en adresse på Frogner, det viste seg å være en gammel gård, med store leiligheter, høyt under taket. Jeg ringte på, og ble trukket inn i en lang, smal entré, mørk, men med en halvåpen dør til kjøkkenet. Derfra sivet både lukt og lyd. Lukten av julebakst og lyden av iallfall to ivrige barn.
Foran meg sto en kvinne, sikkert ikke over tredve, med blussende bakeansikt og et hvitt tørkle bundet rundt hodet. Rødmen ble sterkere idet hun oppfattet mitt ærend. Brystet hevet og senket seg, hendene krammet om forkleet. Før jeg fikk forberedt noen retrett, hadde hun grepet telegrammet, revet det opp og lest det. Jeg så gleden i øynene hennes og ville forsvinne, men kunne ikke. Hun holdt meg tilbake, slo armene rundt halsen min og begynte å gråte. To småbarn halte redde i morens skjørt. Hun slapp meg og knuget barna inn til seg. Jeg ville ut, men hun stanset meg igjen. «Ikke gå, ba hun, «jeg kan ikke være alene nå.»
Jeg måtte dele gleden med henne og barna, gleden over en mann og en far som kom hjem om en uke, for første gang på seks år; han hadde ligget syk i Østen et sted hele tiden etter krigens slutt. Hun dyttet kaker i meg før jeg slapp ut igjen, hennes glede var uten styring, men den stilnet etterhvert og ble påny til gråt.
Jeg kom meg endelig vekk, ut på gaten der jeg selv begynte å gråte. Jeg var trukket innenfor, jeg hadde selv sluppet noen innenfor og kunne ikke reagere på annen måte. Jeg lette ikke etter flere adresser den kvelden, dro bare ned til telegrafen og leverte de uekspederte telegrammene, ringte neste morgen og sa at jeg ikke kom mer.
Nei, profesjonell har jeg aldri vært, heller ikke som skiløper, jeg merker det idet jeg retter ryggen opp og konstaterer at nå er jeg på toppen. Det blir lettere terreng innover nå, ingen store stigninger. Godt er det, for det mørkner raskt. Jeg håper de andre ikke er gått ut for å lete ennå. Jeg er glad jeg ikke ga opp der nede på Stryken, at jeg ikke satte meg i bilen og kjørte hjem, uten å få gitt beskjed.

Det har plaget meg mye det at jeg aldri fikk gitt henne beskjed. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg lot det være heller; for det var jo det jeg gjorde. Det verste er at jeg vet at jeg et sted inne i nattedrømmen har koblet kvinnen med baketørkleet sammen med henne. Har koblet den ene historien til den andre for å skape en lykkelig slutt. Men hvordan kunne vel de to historiene kobles til noe lykkelig. Bare i den dårlige samvittigheten til en som svikter sin oppgave.
Men allikevel er det slik, for det er hennes ansikt jeg tenker på her jeg går og leverer telegram til en kvinne på Frogner. Det er ansiktet til en ung, finsk kvinne fra Kuusankoski i Finland, sommeren 1952.
Jeg arbeidet som praktikant på en papirfabrikk den sommeren. En deilig, sorgløs tid sammen med tjuefem andre praktikanter fra hele Europa. Bare noen mil unna arrangerte Helsingfors olympiske leker. Jeg tror det var akkurat det året menneskene i Europa for alvor oppdaget gleden ved å treffe hverandre igjen.
Glemt var iallfall alt om krig og giender da vi om kvelden spilte volleyball sammen, ungdom fra syv-åtte nasjoner.
Vi spiste i fabrikkens store kantine, en idyllisk, hvit villa i en gammel have, rett utenfor fabrikkområdet. Dit kom alle ingeniørene og de kontoransatte, iallfall de yngre som ennå ikke hadde fått sitt eget hus i omegnen.
Allerede en av de første dagene la jeg merke til en ung familie som spiste der hver dag. Mannen var en lyslugget, gutteaktig ingeniør, alltid i godt humør, alltid med en ertende bemerkning om nordmennenes innsats på Olympiastadion.
Konen virket yngre enn ham, vever og liten, med brune øyne. De hadde to små barn med seg.
Når jeg tenker på det etterpå, husker jeg at jeg pleide å sette meg slik at jeg kunne se henne. Det gjorde godt å se henne på avstand. Kanskje satt jeg der og gjorde meg ferdig med noe den sommeren, knyttet forbindelsen bakover, til noe som var farlig og uforløst. Gjorde det på en så ufarlig måte som å velge en ung, lykkelig gift kvinne å avstandsbeundre. Det måtte da være ufarligere enn selv det å levere forseglede telegram, der mottakeren dukket utvalgt opp bak en dør som plutselig åpnet seg.
Det er bare ikke den måten man får lov til å gjøre seg ferdig med ting på. En dag kom kvinnen alene med sine barn, mannen var ikke der. Jeg merket med en gang en farlig endring, en ubalanse som ikke bare kunne skyldes en uro i meg. Jeg kjente henne ikke, det var mannen jeg vekslet vittigheter med på nasjonalt grunnlag.
Jeg spiste min lunsj og forsøkte å la være å kikke bort mot bordet der kvinnen og barna satt. Jeg satt med en urolig følelse av at hun søkte kontakt med meg.
Barna bråkte og moren forsøkte å dempe dem, uten særlig hell.Til slutt reiste hun seg, tok et barn i hver hånd og forsvant ut. Jeg følte en sterk lettelse, som om jeg hadde unngått en fare, men jeg skjønte snart at jeg ikke var unnsluppet for godt.
Et øyeblikk etter viste kvinnen seg i døren igjen, uten barn, og det var meg hun så på. Jeg registrerte at hun tok en beslutning og kom mot meg. Brydd reiste jeg meg opp før hun var fremme. «Kan jeg få lov til å snakke med Dem et øyeblikk,» sa hun lav. Jeg bød henne plass ved bordet, og hun fortsatte: «Jeg har ikke fått meg til å spørre mens min mann var til stede, men jeg vet at De er nordmann og kanskje kan hjelpe meg. De skjønner, i 1940 kom det endel unge norske flyktninger forbi mitt hjemsted her i Finland. Jeg har senere hørt at de reiste halve jorden rundt, før de var fremme i Storbritannia. En av disse guttene,» hun nevnte et navn, «bodde hos min familie i tre uker. Da han dro videre, lovet han å komme tilbake til meg straks det hele var over. Jeg hørte aldri noe mer fra ham, og ville så gjerne vite om han lever.»
Stort mer sa hun ikke, jeg lovet å undersøke, noterte hennes navn og adresse, og hun gikk. Jeg snakket ikke mer med henne hele sommeren, og jeg satte meg aldri siden slik at jeg kunne betrakte henne mens jeg spiste. Hun hadde vist seg å være et menneske av kjøtt og blod, noe som var mer enn det mine øyne ville se. Noe annet enn det som kunne betraktes på avstand og være uforpliktende.
Jeg reiste hjem til høyskolen igjen om høsten og visste at jeg ikke kom til å undersøke nærmere om den unge nordmannen hadde flyktet over Finland i 1940 og ikke gitt lyd fra seg siden.
Jeg hadde håpet at det skulle bli litt skarpere føre mot kvelden, slik det ofte gjør når sola går ned og det kommer et kjøligere drag i luften. Nede i lia var det bare klissvåt snø, her oppe er det fremdeles mildt, men et ganske annet værlag allikevel. Nysnøen har en annen konsistens, jeg skjønner hva det bærer mot, det begynner å ise under skiene, det lugger, de første kladdene sitter der. Jeg skurer av skiene mot en kvist i løypa, får av det verste og subber videre. Det er ikke rare kreftene igjen nå, men viljen til å komme i hus til kvelds har jeg da fremdeles. Jeg stanser og skraper skiene, smører under litt rødt og håper det skal hjelpe.

Jo da, visst fant jeg ut av det med gutten som flyktet over Finland. Ikke fordi jeg var nysgjerrig, jeg ville ikke bli involvert. Jeg tenkte at det ville være som å bryte inn i ekteskapet, det å bringe bud om en ung mann som bodde tre uker i et hjem et sted i Finland sommeren 1940. Nei, det var en ren tilfeldighet at jeg fant det ut, og løsningen hadde ligget der rett foran meg hver dag siden jeg kom hjem.
Handelshøyskolen holdt til i statsråd Lemkuhls gamle villa ved Muséplass i Bergen. Hallen var et stort hyggelig rom med peis, fra dette rommet førte dobbeltdører inn i festsalen, auditorium 1. En dag i juni 1953, sto vi der, høytidelige og for siste gang, iført duskelue og blådress. Vi sto ute i hallen og ventet på signalet for å gå inn i festsalen, til rektor Wedervang og utdeling av vidnesbyrd.
Da festet mine øyne seg ved platen over de falne, «Pro patria», den jeg hadde sett hver dag i tre år, men allikevel ikke lest. Og der sto det, navnet på gutten som rømte over Finland og aldri meldte seg tilbake. Han var blitt jagerflyver og var skutt ned over Storbritannia ganske tidlig.
Jeg sendte aldri noen beskjed til henne om det, unnskyldte meg overfor meg sevl med at jeg hadde mistet adressen hennes. Jeg ville ikke bringe det budskapet, følte at det på et eller annet sted i sammenhengen vedrørte meg selv, jeg var like lite moden til å gjøre det som til å ta imot en hjelpende hånd den gangen i skiløypa.

Det begynner å bli virkelig mørkt nå, de få skiltene jeg finner er vanskelige å lese. Jeg vet det går et nett av skogsbilveier her inne, det er lett å komme på avveie.For første gang blir jeg redd for ikke å komme frem før mørket gjør det definitivt umulig. Jeg har skrapt og smurt om igjen flere ganger, sist gang skrapte jeg bare, det virker som det går litt bedre.
Etter en liten bakke oppover vider veien seg ut, som en svak lysning inne i den tette granskogen. Den veien jeg følger løper ut i en annen, et veiskille. På et skilt kan jeg av lengden på ordene gjette at den ene fører til Katnosa, den motsatte til Gjerdingen.
Da ser jeg det, telefonledningen! De har telefon der inne, jeg kunne ringt beskjed, det hele er unødvendig. Jeg er så trett, mattheten siger over meg. Bortkastet, som når budskapet kommer for sent, når det ikke lenger har noe å si. Telefonlinjen kan iallfall være til hjelp for meg nå, her i mørket. Jeg følger den videre, passer på at jeg holder meg nær stolpene som med jevne mellomrom dukker opp i mørket og viser at jeg er på vei fremover. Jeg har begynt å hviske det, mumle det frem om igjen og om igjen der jeg går: «Jeg skal til Katnosa i kveld.» Det er ikke lenger noen melding til de andre, de som kan nås over telefon. Det er et budskap til meg selv, har vært det hele tiden.

Hun fikk vite det til slutt, også det rent tilfeldig. Bare for to år siden var jeg i Helsingfors og satt på en resturant og spiste sammen med et par andre. Litt ut på kvelden kom et selskap på åtte-ti mennesker inn, muntre, ute for å hygge seg. De satte seg like ved vårt bord, og jeg kjente dem straks igjen; ingeniøren var blitt rundere, han hadde mistet det meste av sitt lyse hår og det skinte i en blank isse. Hun var stadig liten og vever, med litt grått i håret. Han var fremdeles buldrende godmodig, hun var stille som før, og jeg ante et vemod. Jeg merket til min irritasjon at jeg ikke klarte å foreta objektive observasjoner, at jeg ikke visste hvor grensene gikk mellom det registrerbare og min egen fantasi.
Jeg visste at hun hadde gjenkjent meg også, hver gang jeg ikke så bort på henne, kunne jeg føle hennes øyne på meg. Etter en stund reiste jeg meg og gikk ut. Straks etter kom hun. Like rolig og stille som sist kom hun bort til meg og spurte lavt om hun kunne forstyrre meg et øyeblikk. Hun behøvde ikke si mer, jeg buste ut med det jeg visste, at han ble skutt ned, at han hadde vært død i trettifem år. Hun spurte ikke om noe, sa bare takk, snudde og forsvant inn på toalettet.
Jeg gikk tilbake og satte meg ved bordet igjen; jeg kjente irritasjonen vokse i meg. Den irritasjon som dårlig samvittighet skaper. Hvorfor kunne hun ikke ha undersøkt det på annen måte i løpet av alle disse årene, hvis hun endelig skulle vite sannheten. Jeg kunne ikke komme med den før.
Litt etter kom hun inn igjen, like rolig, smilende. Nå skjedde noe som jeg ikke har kunnet glemme. Hun gikk rett bort til mannen sin, bøyde seg ned og kysset ham på den blanke issen, tok med begge hender kjærlig om hans runde hode og skaket det. Så gikk hun rolig tilbake til plassen sin, satte seg og var som før med det litt fjerne, vemodige smilet. Mannen stanset forbløffet opp midt i en tilsynelatende munter finsk historie. Han ble et øyeblikk helt taus og alvorlig. Så buldret han i vei igjen. Men jeg så at han etterpå kastet små undrende blikk bort på sin kone.
Jeg satt der og følte meg elendig, som en udugelig budbærer som kom år for sent med budskapet, og som allikevel ikke kunne la være å gasse seg med innholdet nå da seglet var brutt.
Tenk om jeg hadde skrevet til henne den gang i 1953, kanskje det hadde endret et samliv mellom to mennesker. Jeg turde ikke tenke på det lenger, jeg gikk fra resturanten lenge før stengetid, fant et rolig sted sammen med mine venner, der vi fikk whisky og kunne fortelle morsomme historier på en buldrende måte som ligger for femtiåringer.

Jeg har skjøvet det unna, har ikke villet tenke på det siden da. Ikke før nå, jeg jeg går og teller telefonstolper i mørket, samtidig som jeg sier det om igjen og om igjen til meg selv. «Jeg skal til Katnosa i kveld.» Nå ser jeg hele scenen for meg på ny, hun kommer inn, går bort til mannen, og bøyer seg ned og kysser ham.
Hvilke følelser og tanker har hun der hun står? Jeg ser ansiktet hennes for meg, det som bøyer seg frem tjuefem år etter vårt møte i Kusankoski. Tiden har satt spor i det, men hvilke? Og jeg skjønner det, jeg kan ikke finne noen sannhet der. Sporene er ikke for meg, de er ukjente og kan bare lede meg vill.
Tanken er vond og dømmende.
Så snur den seg, hvis det er sannheten jeg søker, er det ikke et annet sted jeg bør lete?
Jeg ser et nært ansikt, ett hvor jeg har sett sporene komme, hvor jeg er kjent.
Dette vet jeg: Et samliv kan deles i avsnitt. Det gis en tid med rom for den uvisse, sorgsøte hemmelighet, som gir spenning fordi den er minnet som ble en drøm. Senere kommer tiden da alt flyter mer stille og gråheten stiller oss til regnskap. Da det kreves at hvert menneske ser seg selv uten drømmen.
Bare ved å stå ansvarlig for eget liv kan jeg nærme meg en annens.
Jeg er ikke sikker på hva som treffer meg først der jeg i mørket går og går, glimtet av håp eller lysene fra huset. Alt drukner i de opprømte stemmene til venner som er glade over å ha meg i hus.
Men neste morgen sitter jeg ved frokostbordet sammen med de andre og jeg husker det jeg drømte i natt, at min kone bøyde seg ned og kysset min bare isse og la hendene kjærlig om mitt runde hode og skaket det.

Fortellingen «Budbringeren» er hentet fra samlingen «Jeg skal til Katnosa i kveld», første gang utgitt i 1979. Den er publisert med tillatelse fra Jan Wieses familie, som nå forvalter rettighetene til hans forfatterskap.