Merk verden

Vi skal opp, en tur bør ende på en topp. Det Rita Vindholmen liker aller best er å komme ut i en lysning, i åpent terreng. Og helst opp på en topp. Til utsikten.
Det regner lett.
Før var regn bare ekkelt regn. Og vind var vind, ofte ufyselig. Da holdt Rita seg helst inne. Hun sitter i kjøkkenet, går til vinduskarmen, der et talende termometer sier 14 grader. Hun hører lyden av en sykkel som knasper i grusen, det er ledsageren Torbjørn som kommer på tandemsykkelen.
Rita stopper på trappen og kjenner etter.
- Lett regn, lunka luft. Litt sval fønvind. Beste været. Nest etter solskinn, da. Regnet er så taktilt mot huden, sier hun.

De tråkker i vei, forbi villahager der kirsebærtrærne blomstrer. Det er en formiddag i slutten av mai. Sørlandet på sitt mest intenst lysegrønne, vi sykler forbi hegg som henger med hvite klaser, de første syrinene springer og snart kastanjene.
Hvordan er det å ikke se alt dette? Når du før pleide å se det?

En varm augustmorgen i 1997 pakket Rita Vindholmen fjellutstyr og sekk i sin lille Golf for å reise til Lom i Gudbrandsdalen. I Larvik skulle hun plukke opp en venninne. I en uke skulle de være på fjelltur.
Men i en skarp s-sving på E18 i Dørdal i Bamble, styrte hun bilen over i feil kjørebane og kolliderte front mot front med en Mercedes. Begge hadde 70 km/t. Ingen har funnet noe svar på hvorfor, Rita husker ingenting. Kanskje ble hun blendet av sola, kanskje fikk hun et illebefinnende.
Ansiktet ble knust mot rattet. Bekkenet ble knekt, venstrebenet måtte skrus sammen på fem steder, høyrearmen fikk et nytt ledd. I en måned lå hun i koma. I nesten ett år lå hun på sykehus, 300 timer med operasjoner. Legen sa hun aldri ville komme ut av rullestolen. Men Rita hadde en sjelden vilje. Etter ett grusomt år, da hun mest tenkte på hvor urettferdig alt var, bestemte hun seg: Jeg skal leve igjen. Jeg må gjøre jobben selv. Barna mine og mannen min skal ikke få et bittert menneske å forholde seg til resten av livet.

Hun sykler bak Torbjørn på tandem, noen kilometer til skogen, parkerer der en sti begynner, der ledsager nummer to tar over, det er Torbjørns kone Eva.
Stien er bratt, så hun holder seg fast i sekken til Eva, turfølge i 14 år. Eva sier ”her er det hvitveis”, og så fører hun hånden hennes mot bladene på en liten rogn.
- Aaah, sier Rita.
Hun sier at hun ser med fingertuppene, som sender signaler til synshjernen. Og der ligger 40 år med minner lagret.

Vi går. På toppen maler Eva utsikten for Rita, ved å føre armen hennes i sirkelbevegelser. Hun forklarer hvor Nidelva renner, hvor åskanten løper, der er Fjæreheia, der ute ser vi havet, der er Torungen.
- Fantastisk, sier Rita.
Noen løvtrær sperrer litt av sikten.
- De må vi få hogd ned, så vi kan få sett, sier hun.
- Himmelen er grå i dag.
Hun får noen blomster i hendene og kjenner omstendelig på dem.
- Det er jo hvitveisen. Og dette…Nei, det er jo konvallen! Men den mangler litt ennå.
Hun merker høyden vi er på, hun kan høre den, sier hun, ved å bedømme avstanden til lydene. Hørselen er blitt nesten slitsomt velutviklet. Derfor er stillheten i naturen god.
Naturen ble en venn, på veien opp igjen.

Hun takker fysioterapeuten på sykehuset som tok henne med ut, for å la henne kjenne på en tulipan og ta på jorda. Og ledsageren Eva som sa: Kom her, kom ut til bjørka, ut for å plante. Hun husker kontakten med fruktkarten, som skulle bli en pære. Rita måtte lære seg en ny måte å være i verden på, virkeligheten oppdaget gjennom følelser i fingrene.
Hver farge gir en følelse. Hvis du forteller den riktig. Naturen er hennes indre fargeskrin til praktisk bruk. Hvis du forteller nøyaktig.
- Å si ”himmelblå” om et klesplagg, det holder ikke for meg. Himmelen når da? Hvilken tid på året, på døgnet, hvilken temperatur?

Seks måneder etter ulykken fikk hun kunstige øyne, at de ikke gikk an å se med var vanskelig å akseptere.
At det skulle være mørkt hele tiden.
Hun som elsket farger. Jobben hennes var å handle inn klær fra utlandet, hun hadde en travel karriere, men helgene var hellige. Da pleide hun og mannen å kjøre opp til fjellet, til campingvognen på Gautefall.
Selv om hun var mye på fjellet, og nøt fargene hver helg om høsten, og selv om hun stadig var i skjærgården utenfor Arendal, så la hun ikke særlig godt merke til detaljene i naturen. Skiftningene.
Kanskje så hun mindre før, da hun hadde sine egne øyne. Stoppet hun da for å kjenne på rognens første blad om våren? Merket den myke skogbunnen under skoene? Kjente hun - som hun så godt gjør nå – forskjellen på lufta inne i en løvskog og ute fi lysningen? Eller lyden av årstidene. Hvor mye lauv det er på trærne.
- Jeg kjenner at nå er lauvet kommet. Jeg kan merke at det er tettere rundt oss enn for to uker siden.

Et menneske får 80 prosent av informasjon utenfra gjennom synet. Blir du blind skulle du da sitte igjen med 20 prosent av inntrykkene. Men for Rita Vindholmen er det bare tall. Hun finner seg ikke i slike begrensninger.

Hun er med i Ridderrennet på Beitostølen, har medaljer i skiskyting. Det foregår med lydsignaler i øreklokker. Hun har gått på fotokurs, lært seg å ta bilder, tekste det og legge det ut på Facebook. Hun flyr alene. Hun strikker, med en fargeindikator som sier at garnet er beige. Hun har talende litermål, lesemaskin som sier at mailen er ”ulest". Plutselig kan Rita Vindholmen bli lei av gardinene på kjøkkenet. Hun kjenner at fargene må fornyes.

Hun jobber for Trygg Trafikk, besøker skoler og forteller om livet som trafikkskadd. Om å komme tilbake til livet. For Blindeforbundet besøker hun folk som er i den første tunge fasen, etter å ha mistet synet. Det var slike kontakter som hjalp henne best, men lenge kunne hun ikke tro hva de fortalte, at det gikk an å gå på ski, å sykle.

Det ble mange skrapte ski og skrubbsår. Men en dag hadde hun slalåmski på beina, hun satt på en slede trukket av Røde Kors, først halve bakken, så litt og litt lenger opp, inntil hun var klar for heisen.

- Da jeg kjørte ned gråt jeg av glede. Følelsen av mestring var så sterk, sterkere enn den noengang hadde vært før.