Kristine i skogen

Jeg holder meg her oppe

Overlevde du vinteren der oppe? spør folk. Er du der ennå?
Foto: Simen Tveitereid

Det er mars måned, ukedag, og jeg ligger i stillongsen foran hytta. Lurer på om jeg skal hente frem solsengene for sommeren. Med en dyne hadde de vært nydelige nå, det vil jo bare bli varmere. Kan ikke huske å ha hørt så mange fugler før. Finnes det podcaster man kan laste ned for å lære seg sangene? Klokken syv om morgenen er det allerede lyst ute. Å stå opp til lys dag så tidlig gir meg en våkenhet jeg hadde glemt følelsen av. Om vinteren ble det fort trege morgener. Somling i takt med sola som ikke var skikkelig på plass på tunet før i elleve-tiden.

Er vinteren over allerede? Vinteren som skulle være min realitets-sjekk. Som kanskje kunne minne meg på alvoret og vise meg en gang for alle det urealistiske i å bo i skogen uten bilvei. Jeg satte opp noen scenarioer i høst som kunne forberede meg på problemene, men de var ikke egentlig overbevisende. Er det mye snø på veien er det vel bare å stampe i den og gå, var planen. Så ønsket jeg meg et akebrett til jul, og det fikk jeg.

En vinter er sikkert aldri den samme. I år kom den sent. Noen vil kanskje si jeg var heldig med det, men faktisk kom snøen som en lettelse. Det ble lunere både inne og ute. Mindre rått. Tørrere luft, klarere himmel. Jeg husker Bjørn Gabrielsens beskrivelse av vinteren fra boken Veien Ut. Alt blir enklere, sa han. Ting holder seg rent. Det blir lysere. Man kan dra ting. Hente snø rett utenfor hyttedøren. Mindre som «må gjøres» ute. Mer fritid.

Bjørn Gabrielsen hadde hundespann. Jeg hadde bare akebrett. Om det ble så mye enklere, det vet jeg ikke. Aldri har det gått fortere å komme seg ned til bilen. Men aldri har det heller gått saktere å komme seg opp igjen. Turen kunne ta nesten en time. Hadde egentlig håpet ATV’en jeg kjøpte i høst skulle hjelpe, men den gikk i stykker så fort snøen kom. Av det lærte jeg at når man kjører i snø med kjettinger på skal man visstnok være forsiktig med å la hjulene spinne, for da kan kjettingene rive seg løs og slå i stykker ting. Slik som for eksempel bremseslangen, skruefeste og håndbrekket i mitt tilfelle.

Men akebrettet med bagasjestropper opp bakken fungerte overraskende greit. Da jeg skjønte at det faktisk er lov å gå i singlet om man bare er varm nok gjorde det ingenting å gå. Februar på huden, det må ha vært en av de fineste naturopplevelser på lenge. Og selv med klær på vet jeg ikke hva som er mest tungvint: Sitte i bilkø til og fra jobb kontra å gå til fots eller renne akebrett gjennom en stille snøtung skog. Er det dette som er prisen å betale for å bo i skogen? Deal. Bor man på denne måten trenger man heller ikke pendle fem dager i uka, kanskje bare to. Det er vel litt av poenget. Jeg holder meg her oppe.

Mange forbinder hyttelivet med brettspill eller ukeblader og kan ikke skjønne hva jeg driver med her i ukedagene. I virkeligheten har jeg aldri vært så aktiv. Men det er om sommeren, da er det full gass. Med kortere dager begynner høsten å bremse, så blir det helt stille. Jeg bodde en vinter på en grønnsaksgård. Vi hadde noen utegående dyr, men uten fjøsstell hang vi for det meste bare i hengekøyen foran vedovnen. Leste bøker, drakk cider og spiste fenalår. Det var terningkast seks til livet som småbruker. I byene merker man det ikke, men vinter er virkelig slow motion. Snøen henger på trærne, bare er der. Følger man snøflakene med øynene er det som at selv sekundene går saktere.

Å feie ting under teppet får om vinteren en ny dimensjon. Som om den skulle komme fra himmelen skjuler snøen alt som må gjøres. Den ødelagte traktorveien så i vinter helt jevn og fin ut. Området rundt hytta har virket ryddig, nesten som en stor velstelt innmark. Disse illusjonene er det slutt på nå. Stubber, tuer og kvist er tilbake og viser de velkjente rester av et hogstfelt. Kanskje er det nybrotts- og ryddearbeidet om sommeren som er den virkelige overlevelsen. Ikke vedovn-og-tegneserier-sesongen, men tiden man er ute fra tidlig til sent, graver, planerer, drar røtter, sager trær, lager grøfter eller snekrer.

Hvis vinteren var en realitets-sjekk kan jeg kanskje snart snakke alvor om drømmene i skogen. Til sommeren har jeg bodd her gjennom et helt år. Nå er det bare våren som gjenstår. Har bestilt meg en bikube. Tenkte ellers bruke våren til å lage kjøkkenhage.

Foto: Kristine H. Træland