En feil bemerkning, og man vet at det er over

Bok: Jeg heter Lucy Barton (Press, 2017).
Forfatter: Elizabeth Strout.
Hvorfor: Strout er av de beste romanforfatterne akkurat nå. Boka har fått strålende kritikker.
Handler om: Lucy Barton ligger på sykehus. En dag sitter moren hennes ved fotenden. De to har ikke snakket sammen på mange år. Moren begynner å fortelle historier om mennesker fra småbyen de kommer fra, men aldri om deres egen familie eller livet i fattigdom og flukten fra en klasse til en annen.

(Les videre)

Jeg fikk en jobb i nærheten av colleget, og handlet klær i en bruktbutikk; det var midt i 70-årene, og sånne klær passerte hvis man ikke var fattig. Så vidt jeg vet, var det ingen som snakket om hvordan jeg kledde meg, men
en gang, før jeg traff mannen min, forelsket jeg meg i en foreleser, og vi hadde et kortvarig forhold. Han var kunstner, og jeg likte det han lagde, selv om jeg skjønte at jeg ikke skjønte det, men det var ham jeg forelsket meg i, bryskheten hans, intelligensen hans og bevisstheten hans om at visse ting måtte forsakes hvis han skulle ha det livet han kunne ha – sånn som barn, de ble forsaket. Men jeg nedtegner dette nå av én grunn: Han er det eneste mennesket jeg husker fra da jeg var ung, som nevnte klærne mine, og han nevnte dem ved å sammenlikne meg med en kvinnelig foreleser ved fakultetet hans som kledde seg dyrt og var fysisk stor – noe jeg ikke var. Han sa: «Du har mer substans, men Irene har mer stil.» Jeg sa: «Men stil er substans.» Jeg visste ikke ennå at noe sånt var sant, jeg hadde bare skrevet det ned en dag på Shakespeare-kurset mitt fordi Shakespeare-foreleseren hadde sagt det og jeg tenkte at det hørtes sant ut. Kunstneren svarte: «I så fall har Irene mer substans.» Jeg ble litt flau på hans vegne, for at han kunne tenke på meg som en som ikke hadde stil fordi klærne jeg gikk i, var meg, og selv om de kom fra bruktbutikker og ikke var vanlige antrekk, slo det meg ikke at dette kunne bety noe, bortsett fra for en som var ganske overflatisk. Og så spurte han en dag: «Liker du denne skjorta? Jeg kjøpte denne skjorta på Bloomingdale’s en gang jeg var i New York. Det syns jeg alltid er gjevt når jeg tar den på.» Og igjen ble jeg flau. Fordi det virket som om han trodde at dette spilte noen rolle, og jeg hadde trodd han var dypere enn som så, smartere enn som så; han var jo kunstner! (Jeg var veldig forelsket i ham.)
Han må ha vært det første mennesket, etter det jeg kan huske, som har lurt på klassetilhørigheten min – selv om jeg på den tiden nok ikke engang hadde ord for det – for han kjørte meg rundt i ulike nabolag og spurte: «Var det sånn dere bodde?» Og husene han pekte på, liknet ikke på noen hus jeg kjente til, ikke at det var store hus, de liknet bare slett ikke på garasjen jeg vokste opp i, som jeg hadde fortalt ham om, og de liknet ikke på huset til grandonkelen min heller. Jeg var ikke noe lei meg for det med garasjen – ikke sånn som jeg tror han mente jeg burde være det – men det var som om han trodde jeg skulle være lei meg. Likevel var jeg forelsket i ham. Han spurte hva vi spiste da jeg var liten. Jeg sa ikke: «Stort sett brød med mørk sirup på.» Jeg sa: «Vi spiste mye tomatbønner.» Og han sa: «Hva gjorde dere etter det, satt dere der bare og prompet?» Da skjønte jeg at jeg aldri kom til å gifte meg med ham. Det er rart hvordan én ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om
klærne man går i, men så – en bitte liten bemerkning, og så slippes lufta ut av sjelen og den sier: Åh.
Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen.
Det jeg mener, er at dette ikke bare er én kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den.

(...)

Jeg har sagt det før: Det interesserer meg hvordan vi finner måter å føle oss overlegne andre på, andre grupper med mennesker. Det skjer overalt, og hele tiden. Hva vi enn kaller det, mener jeg det er den nedrigste delen av det vi er, dette behovet for å finne andre å se ned på.

Gjengitt med tillatelse fra forlaget Press.