Nå har jeg begynt å "faike"

Jeg har begynt å faike. Ikke slik som kvinner i generasjoner har faiket for å blidgjøre sine menn. Ikke slik kvinner helt sikkert har faiket overfor meg.
Faiker er kanskje feil ord. Jeg simulerer ikke at det skjer noe med kroppen min for å overbevise andre om at det eller det skjer. Jeg skjuler faktisk det jeg gjør overfor omgivelsene - det ville være for flaut å si hva jeg holder på med. Jeg mer later som.
Jeg later som jeg er på telttur. Jeg er veldig opptatt og interessert i telting. Liker å tenke på meg selv som Lars Monsen light. Har derfor nettopp kjøpt tarp. I 2013 hadde jeg ett døgn i telt. Så langt i 2014 ett døgn. Jeg har aldri vært så opptatt av friluftsliv som nå. Nå er det vanskelig å få det til.
Men behovet for tarp føles reelt. Jeg har aldri opplevd behov for tarp på mine nokså begrensete antall turer. Men jeg opplever behovet som reelt.
Jeg har fire barn. To ganger to hvis du skjønner. Hvis jeg skal tøffe meg kaller jeg det siste kullet for min strafferunde - og av og til må menn tøffe seg. Jeg sitter og ser på de nå - strafferunden, og tenker at det er veldig urettferdig overfor dem og deres mor å kalle dem slikt. Men som sagt, av og til må menn tøffe seg.
Når disse to - altså strafferunden - skal sove er det blitt en vane at en av foreldrene sitter hos dem til de sovner. iPaden er alltid med. Min kone ser serier på Netflix. Jeg ser på youtube og nrk.no. Alt av Lars Monsen blir sett om igjen og om igjen. Også har jeg funnet noen fyrer fra Telemark på youtube som bare fisker uten å stresse, men med tarp. De fisker og filmer det. Uten utstyrshysteri, uten særlig prestasjonshysteri. Den ene av disse har barn. Jeg sendte han til og med en epost for å spørre hvordan han fikk til å dra på så mange turer. Som småbarnsfar. Han svarte at han hadde en snill kone. Har jeg en slem kone? Jeg har ikke det - min kone er snill.
Jeg lengter etter telt. Faktisk noe så enkelt. Men det er mye vanskeligere enn det høres ut. Jeg hadde en plan denne helga. Jeg tar med meg gutta krutt og drar på telttur. Kona får litt fri. Jeg får et døgn i telt og er jeg heldig så får jeg fiska litt. Jeg tenker dette er vinn vinn. Dette må bli godt mottatt tenker jeg. Jeg tar feil. Ikke det at det blir dårlig mottatt. Det gjør det vel egentlig ikke. Det blir bare nedstemt. "Det er for mye forefallende arbeid i huset som må gjøres", sier min kone. I det hun sier det så blir jeg sinna. Men det som er verst, er at hun har rett. Jeg så det ikke når jeg tenkte ut min plan, men jeg ser det nå. Hun har rett. Har man hus, har man forpliktelser.
Så denne helga gjør jeg som alle andre helger. Jeg tar boka mi og hodelykta og leser på senga før jeg skal sove, mens jeg later som om jeg ligger i telt.