Jeg, du og klimakrisen

Vi kjemper mot naturen, men lengter inn i den

Om å bråvåkne i voksen alder - og finne igjen noen setninger jeg skrev som 16-åring.

2016. Du lever i det umulige. I dag er du en hjerne. Du er ord. Du er skjerm. Du er jobb. Du er regninger. Du er kropp som kjemper mot naturen, mot hårene, mot fettlageret, mot fruktbarheten, mot døden. Naturen er utenfor, noe du oppsøker i den delen av livet vi kaller fritid. Fri fra hva? Fri til hva? Og du lengter tilbake til den gangen da du var midt oppe i den, rå jord, lukten av skogbunnen som varmes opp i sola, vann som er brunt av torv og humus, himmelen og trekronene over deg, varm stein under deg.

Over polenes polerte kurver utspiller katastrofens første akt seg. Mennesker kjemper seg dit og tar stikkprøver med urovekkende resultater som tolkes og vendes på for å finne tegn som peker på hvordan klodens fremtid, som til slutt ufravikelig er vår fremtid, skal bli. Utviklingen er det ingen som har tenkt å stoppe, for det er ikke før katastrofen er HER, nå, før isfjellene inntar Oslofjorden og sultne isbjørner skaper frykt i villastrøkene våre, at vi virkelig tror på den.
Du tror på den, av og til. Men du må ikke bare tro på, du må leve med denne sannheten om vi skal klare å våkne fra apatien vi har møtt katastrofen med siden ordet global oppvarming ble en del av det norske ordforrådet, for 30-40 år siden.

En gang for 1500 år siden sitter du i en båt som skjærer gjennom det mørke, kalde, men næringsrike vannet. Vi tenker på havet som en åpen vei, som en motorvei som knytter oss til alle de andre landene rundt Atlanterhavet og forbi. Vi henger oss på havstrømmene, og lar dem føre oss dit de skal, dit skal vi. Havet er ikke en barriere – det binder oss til resten av verden, derfor beveger vi oss i verden med en selvfølge som nordmenn i dag bare så vidt har begynt å smake på, etter flere hundreår med bøyd nakke og vikende blikk – husmannens skam. Så kom kulda tilbake og frøs oss ut. Det var solen som snudde ryggen til oss, bak et teppe av aske som ble spydd ut i verdensrommet fra flere vulkaner på den andre siden av kloden. Vi sultet, jorda kunne ikke lengre fø oss. Varmen kom aldri, vinteren strakk sine dødelige klede over sommermånedene og rakk helt rundt slik at vinteren ble noe som så ut til å være evig. Vi er vant med å holde ut i kulda, fordi vi vet at på andre enden av denne døde årstiden venter en eksplosjon av liv og farger i den friskeste våren noe klima på kloden kan oppdrive.

Den evige vinteren er vår dommedag. Oppvarming er ikke en fiende vi vet å frykte. Vi er ikke isbjørner avhengige av kulde for å få mat, territorium, trygghet. Vi er steppedyr som en gang utvandret fra Afrika, og som innerst i genene lengter tilbake. En lengsel vi kjenner på når vi kjenner solstrålenes varme hånd kjælende på huden i de knappe sommermånedene.
Inuittene på Grønland har sett oss komme og gå. De visste hvordan de kunne leve på selkjøtt alene, og hvordan hudene til dyrene kunne holde kulda unna. Nå er Grønlandsisen i ferd med å smelte. Enorme innsjøer av smeltevann absorberer flere av solas stråler som den hvite isen reflekterte bort, dermed er dette en prosess som akselererer.

En gang for seks tusen år siden sitter du på en knaus og ser vannet velte utfor mørk stein i en foss med flere platåer. Du er hjemme her, du lever og dør i naturen, du flytter der maten er og maten er overalt selv om du må lure, lytte, slåss for den. Du vet ikke noe om kulturene som vokser opp rundt fruktbare elvebredder i Midtøsten, bysamfunn der arbeidsdelingen frigjør tid til andre oppgaver utover den rene overlevelse. Dette landet er fruktbart men ikke på en overøsende måte – elva er sprell levende med frostfrisk fisk, og vi må trosse det iskalde vannet for å få tilgang til den. Skogen gir næring og ly til smarte små og store skapninger som man kan fange om man er kvikk nok og lager gode nok feller, eller har våpen som kan ta brodden fra de skarpe tennene og klørne deres. Du lever og dør av naturen. Du er naturen. Det er en helt umulig tanke at du en gang skal tre ut av dette systemet. At du en gang skal legge harde belegg som skiller fotsålene våre fra kontakt med den levende jorda, at kreftene i vannet som alltid søker mot havet skal omdirigeres og tappes, at vi skal dominere og forme beistene som den gang var våre likemenn i overlevelsens spill. Det er en helt umulig tanke at en gang skal himmelen erobres, at vi til og med skal strekke oss mot stjernene for å finne livsgrunnlag der ute, en reservejord når vi nå ser at denne jorda ikke er nok for våre veksttanker. (artikkelen fortsetter fint under bildet...)

Grønlandsisen, smeltevannselver. Foto: Thomas Neumann, NASA GSFC/Wikicommons

2016. Du lever i det umulige i dag. I dag er du en hjerne. Du er ord. Du er skjerm. Du er jobb. Du er regninger. Du er kropp som kjemper mot naturen, mot hårene, mot fettlageret, mot fruktbarheten, mot døden. Naturen er utenfor, noe du oppsøker i den tiden vi kaller fritid. Fri fra hva? Fri til hva? Og du lengter tilbake til den gangen da du var midt oppe i den, rå jord, lukten av skogbunnen som varmes opp i sola, vann som er brunt av torv og humus, himmelen og trekronene over deg, varm stein under deg. Isen kollapser i nord, katastrofen kryper nærmere, men det er så fjernt fra alt det ville og vakre som vi basker i. Det rene vannet, de vitale fargene beroliger oss; vi er ikke syke...ingenting farlig skal skje… Vi kjemper mot naturen, men lengter inn i den. Vi lever som parasitter, som nedbrytende bakterier, vi tærer på naturen som oksygen på jern, mennesket er et bakteriebelegg, en muggsopp, økosystemenes rust.

Norge er veien til nord, vinterlandet. Vinter betyr kulde, renhet – men en renhet som kommer fra den steriliserende kulden, der ingenting kan gro i mer enn halvparten av solsyklusen som utgjør et år. Bortsett fra på havbunnen, i oljebrønnene flere kilometer under havbunnen, der er det flere hundre grader, der er det varme som får karbonet, selve ryggraden i vår livsform, til å bli til olje, vekstens og velstandens eliksir, og av denne varmen har vi høstet og høstet til vi har blitt mette i moralen og døve for advarslene om konsekvensene. Og drømmene våre får ikke fly fritt lengre, men er fanget i den materielle sfæren, sulten på det vakre; design, interiør og bikinikropper.

6000 år siden, du er en del av naturen, helt og holdent i naturens vold. 1500 år siden, du har temmet krefter i naturen som gjør at du kan planlegge, flytte på deg, men vil fortsatt bukke under når naturkrefter slippes løs. I 2016, du er fjernet fra naturen, av prosesser som gjør at du ikke lenger ser hvor avhengig du er av den for å overleve. I tillegg har du, gjennom ditt levesett, sluppet løs krefter som kan sette i gang menneskehetens utryddelse.

Jeg og du. Vi er for små til å snu bølgen som kommer, det er vi. Menneskeheten er et digert beist å snu, men vi kan styre om kursen. Vi kan tenke oss tilbake til den tiden jeg og du var en vennligsinnet, likeverdig del av de systemene som vi lever i, her på denne magmafylte steinkula dekket med et tynt lag organisk masse. Der vi kjente vår plass, og dermed også konsekvensene, kostnaden av hver bit av omgivelsene vi tok, slik at vi ikke tok mer enn omgivelsene tålte. Vi er ikke onde, vi har bare fortrengt vår posisjon i kretsløpene rundt oss, slik vi har havnet på utsiden av dem. Dette er ikke en seier, det er en tragedie. Vår selvforståelse er en stor del av problemet, derfor må vi forandre på fortellingene vi har om hvem vi er.

Da jeg var 16 skrev jeg et dikt, i et glimt av innsikt, jeg og min beste venn gikk ute ved Lerstadvannet i utkanten av Ålesund. Det var en mørk høstkveld, og vi så stjernene strødd over den svarte himmelen, og kjente oss små i mørket. Plutselig åpenbarte Shell-stasjonen på enden av vannet seg, og det syke, gule lyset visket bort stjernene, og dette grelle bygget fremstod som sjokkerende malplassert. Vi var som steinaldermennesket som så elektriske lys for første gang, og jeg kjente dypt inne i meg at vi kvalte naturen når vi la asfalt, druknet stjerner, spydde ut eksos. Jeg gikk hjem og skrev dette ned, en sangtekst som siden ble fremført i en svett gymhall av post-punk-bandet jeg var med i (Mutantene). Malplasserte i en line-up av heavymetall-band som spilte Def Leppard-covere, gjorde vi oss enda mer uforståelige ved å be om totalt mørke på scenen, bortsett fra en enslig lyskaster plassert under vokalisten vår, Einar. Innadvendte, dramatiske, sinte, gravalvorlige. Ingen hørte på oss da, det var som et privat rituale som de andre ble tvunget til å se på.

Med årene glemte jeg det hele, frykten og sjokket bleknet, verden gikk sin gang, et liv gikk sin gang, og det var ikke før for fem år siden at jeg våknet igjen. Oppvåkningen kom med et rykk rundt forrige stortingsvalg, da jeg innså at de store partiene i Norge kom til å åpne for oljeboring i Lofoten, på tross av advarsler. Denne forakten for miljøet på bekostning av oljeutvinning var så naken og så brutal at jeg våknet, og kjente på frykten.
Jeg må selvsagt dele sangteksten, som en påminnelse fra mitt 16-årige selv, med et bråmodent klarsyn. Våk med meg.

Våk
Det skal alltid være mørkt
Lyset skjuler alt
Dysser oss i søvn
Dysser oss i søvn
Jeg skal alltid be bønner
Når jeg trår på asfalt
For det er gravstein jeg tråkker på
Så slukk lyset
Tenn mørket
Se døden
Kjenn frykten
Og glem den aldri
Våk
Med meg