Jeg blir aldri ferdig med snø

Hvorfor ser jeg på snø? Jeg har vært så heldig i mitt arbeid som fotograf at jeg har fått oppfylt nesten alt jeg har ønsket å oppleve og se i Verden. Jeg har ikke giddet å telle land og reiser gjennom et rikt liv, alle menneskene, alle landskapene.
Mange har spurt meg hva er det vakreste? Svaret har blitt det enkleste og reneste. Å få sovne inn og våkne på sanddynene i hjertet av Sahara, lengst syd i Algerie. Stillheten, roen under en stjernehimmel og lysets spill på sanddyner i de vakreste former og farver.
Men svaret er nå snøen i Norge. Også det, det reneste og enkleste. Når landskapet er dekket av et hvitt teppe og vær og vind har fått leke med lett snø! Er det grunn til å være glad i snø, som så mange elsker å hate? Ja, hvis man ser etter. Legger man seg ned, kan man se snøens dansende musikalske former. Man ser resultatet av vindens lek med krystallisert vann.
Min glede er å fange og ramme inn disse vakre grafiske linjene med kamera, i et
håp også å kunne glede andre med det jeg ser. Snøen er for meg en forlengelse av bløte, bølgende svaberg på Sørlandet, hvor jeg vokste opp. Elskende former,
kropper og abstrakte landskap, forenklet til sorthvite bilder. Landskaper uten dimensjoner skapt av Gud og vind! Landskap som endrer seg fra time til time, som lav sol gir i korte vinterdager, og er helt annerledes den neste dag. Hva jeg ser? Jeg ser etter forandringer. Ørsmå forandringer i snøkrystaller som igjen skaper store forandringer i landskapet rundt meg.