Jeg åpnet «Fuglane», og boka tok fyr

- Jeg kunne jo ikke sette opp Fuglane, sier Lasse Kolsrud, bare minutter etter prøven på Tarjei Vesaas’ Fuglane.
- Jeg kunne jo ikke det, sier han, men her er han, altså, og 17. januar er det premiere på Riksteatret. For det er noe i dette verket. Da jeg for 20 år siden hadde lest ut Fuglane, klassikeren om ”Tusten” Mattis, søsteren Hege og om rugdetrekket over taket, begynte jeg ikke på en ny bok eller en annen bok av samme forfatter, nei, jeg hørte Fuglane på lydbok. Hvorfor? Det var ikke Vesaas-setningene alene, ikke Mattis alene, ikke Hege, skogen eller sluttscenen på vannet heller. Dette ”noe” er hva Lasse Kolsrud har arbeidet med noen måneder. I 2003 debuterte han med regi og manus på Bikubesong av Frode Grytten, for det fikk han Hedda-prisen og teaterkritikerprisen. Nå forsøker han å skape magi av The force, kraften, fra Vinje, Telemark.

Dagens prøve er over, Lasse Kolsrud setter seg i Riksteatrets kantine i Nydalen, med utsikt over hovedstaden. Han drar hånden over ansiktet, tilsynelatende sliten, men med tilfreds smil.
- Hvorfor kunne du ikke sette opp Fuglane?
- Alle husker den ikoniske og fantastiske forestillingen på Det norske teatret. Det var umulig å gjøre den en gang til.

-Hvorfor ombestemte du deg?
-”Men det er 20 år siden!” sa Tom Remlov til meg. ”Og stykket kom aldri ut på turne.” Dette har han rett i. Men jeg var ikke overbevist.

- Hvordan ble du det?
- Jeg åpnet boka for å sjekke. Og den tar fyr allerede på side 1. Det brenner mellom hendene mine.

- Hva?
- Det brenner fra første side. Det direkte og presise språket, dialogen, det er så tilsynelatende enkelt, men forferdelig bra. Da ble jeg sikker.

- Tittet du da på manuset fra den forrige forestillingen?
- Ånei, jeg så ingen grunn til det. Jeg var redd for å kopiere, og måtte begynne med blanke ark. Derfor lokket jeg med meg folk som ikke hadde sett det stykket.

For å forberede dette intervjuet, lastet jeg ned skoleelevers særoppgaver om Fuglane. ”Dette er en koselig historie om å bo i skogen”, skrev en. Andre påpekte at man må se bak hyggen, at Fuglane betyr noe mer, som å høre til et sted, men likevel være en outsider.
- Hva var det som tok ”tok fyr” da du begynte å lese?
- Boka er skrevet fra Mattis’ synsvinkel, og måten han reagerer på, er gjenkjennbar. Satt på spissen er Mattis meg selv uten filter, eller som en barneversjon av mange av oss. Samtidig er han en poet. Det overrasket meg, sier han.

- En poet?
- Mattis stiller plutselig spørsmålet: ”Kvifor er det slik det er?” Enkle spørsmål som bare detter ned. Kvifor er det slik, gjentar Kolsrud, som Mattis.
Han blir stille og tar mer kaffe.
- Og dette med ikke å strekke til, ikke duge, ikke få til noe. Det nederlaget, det virket sterkt på meg.

- Jeg har lest boka flere ganger, men klarer ikke slå meg til ro med tolkninger verken fra særoppgaver, akademikere eller andre. Er Fuglane et oppgjør med modernitetens konformisme? Et forsvar for psykisk utviklingshemmede og annerledestenkende? Handler det mest om kontakten med naturen eller dyp humanisme?
(Tenkepause)
- Fuglane er tolket mye. Jeg nærmer meg stoffet litt som Mattis sjøl, intuitivt, uten å være akademisk eller å lete etter Overbygningen. Jeg leter etter hva JEG opplever. Ikke hva andre mener jeg må skjønne, sier han, og gjenforteller noen scener fra boka. Som den da Mattis, som aldri duger, får seg en strøjobb i turnipsåkeren (han ender med å sovne). Men han opplever også noe sterkt, nemlig et kjærestepar på nært hold. Gutten klyper kjæresten i leggen, Mattis synes det er vilt spennende. På et tidspunkt berører Mattis selv jenta, det var som å ta i et elektrisk gjerde.
- Og dette er spennende, sier Kolsrud, Mattis har en ulmende drift som han ikke får fullføre. Og da må vi snakke litt om rugda og rugdetrekket, sier han.

Her må vi skyte inn: Rugda, for noen essensen av Fuglane. Hva søren betyr det ”rugdetrekket” som Mattis er så opptatt av?
- Etter at Mattis har fulgt intenst med på rugda, har han en erotisk drøm, og den fascinerer meg.
Man blir nemlig lurt av begrepet ”rugdetrekket”, sier Kolsrud, for det er ikke en flokk fugler på trekk. Rugda er rett og slett ikke en trekkfugl. (intervjuet fortsetter under bildet)

- Fortell!
- Det er bare en enslig hannfugl som vil vise seg frem! Mattis blir gal av dette her. Det er nesten som vibrasjoner i bakken. Ja, så sovner han og drømmer erotisk om at to jenter kommer til ham. I drømmen er han en staselig kar, med muskler så skjorta sprenger. Han er den som han aldri er i live, han er perfekt.

Kolsrud nevner NRK-intervjuet Mette Jansson en gang gjorde med forfatteren Tarjei Vesaas. Noen ord huket seg fast.
- Å sitte og glo, sa Vesaas i intervjuet.
- Hva?
- Det er fint å sitte og glo, forteller han til NRK. Å glo er å la tankene få holde på. Det er veldig Vesaas og veldig langt unna mobiltelefoner, Facebook og Snapchat. Det liker jeg.

- Jeg kjøpte ei hytte nettopp. Hjemme er det mye skjermer. På hytta satt vi og glodde.
- Det er fantastisk å se himmelen. Forandringen der oppe. Sitte sånn en kveld eller natt, la tankene få holde på. Slik er jo Mattis, han er åpen for alt rundt ham. Han er i dialog med fuglene, rugda, ospene, himmelen, trærne.

- Kan dette ha noe ekstra å si i vår tid med Facebook, Netflix og telefoner?
- Jeg tror det. Den kontakten er blitt en sjeldnere vare. Det er avbrytelser hele tida, teknologien vår er konstruert for en slags avhengighet til den. Men hvorfor liker vi å komme opp på en fjelltopp? Det skjer ikke mye der. (latter). Hvorfor liker noen å sitte ved et vann? Og glo? Jeg har hvertfall stor glede av det.

- Det er turistboom i Nord-Norge. Kinesere valfarter dit for å oppleve ”ren natur”.
- Klar luft. Lys. Vær. Det er blitt et luksusgode mange må oppsøke for å få.

- Er naturen også en ”hovedperson” i stykket?
- Åja. Den første assosiasjonen jeg fikk i boka, var himmel. Hva vil jeg jobbe med? Himmel! Og pust! Og lyden i trærne når det blåser. Og stemninger i vannet. Å være alene i naturen er helt klart viktig. ”En koselig bok om å leve i skogen”, var det det eleven skrev i særoppgaven?

- Noe sånt, ja.
Kolsrud tenker en stund, så sier han:
- Du må ikke lese bøker på videregående lenger. Nå holder det å ha ”kjennskap til” bøker. Jeg har vært endel ute på skoler. Lærerne sliter med å få ungdom til å lese. Hør på dette: ”Vi får ikke ungene til å lese bøker.”

- Sier lærerne du møter, det?
- Ja, de gjør det. Og det gjør litt vondt å høre det.

- Men er det egentlig så rart når konkurrentene, spill og sosiale medier, lages av verdens smarteste hoder?
- Det er så bra laget at det trigger oss voldsomt. Jeg har eldre barn. Også den gangen var det en kamp for å få ungene til å lese. Men spillene og programmene er blitt mye bedre, og brukerne blir yngre. Jeg tror det forandrer oss uten at vi ser det.

- Hvilke fallgruver ser du når du utvikler Mattis til scenen? Han kan bli en landsbyidiot?
- Han er jo ”tusten” i boka. Men han er mer, en poet, som nevnt, en som sanser og ser. Han er skarpere og ærligere enn de fleste av oss. Han er bare forferdelig upraktisk.
- Vesaas var også det. Han sa vel nei til å ta over gården, manglet både evner og lyst?
- Vesaas sa selv at Mattis er et slags selvportrett. Jeg tror det er å dra det langt, men det er en fin måte å si det på.

- Er det en fare for å idyllisere ham?
- Jo, men husk at selv om Mattis sanser og tolker hendelser og natur, så tolker han ofte feil, som med de to ospene, som folk kaller Hege og Mattis. I en storm knekker den ene. Det tolker han som et fælt varsel om at det kommer til å skje noe ille med Hege. Det samme skjer da rugda blir skutt. Jo, det er fallgruve å gjøre ham til en slags Mr Chance (Peter Sellers’ mildt autistiske karakter i filmen Being There, 1979). Apropos for mye akademisk tolkning, altså, Chance er gartner og snakker bare om hagen, men alle rundt ham tolker ordene om blomster som geniale metaforer for politikk og næringsliv.
Kolsrud ler høyt.
- Si litt om prosessen fra lesning av Fuglane til premiere på stykket?- Jeg er så heldig å ha både dramatisering og regi. Jeg setter igang folk, jeg påvirker skuespillere, scenograf, lyd og lys, men kan ikke diktere dem, da blir det ikke fint. Det er de som må skape det. Når premieren kommer, har jeg knapt noe der å gjøre.

- Du har hatt en spesiell ide om lyden?
- Pust.
Han puster rolig, inn, ut, inn, ut, flere ganger før han ser opp.
- Jeg har tenkt mye på pust. I åpningen står Mattis og fire andre på scenen, som en skog, og puster. Jeg ville ha et orkester av menneskepust og ville ha med musikalske skuespillere som kan gjøre dette live. Vi tester oss frem til lyder som skaper den illusjonen vi vil ha.

- Vi må innom Hege, søsteren til Mattis. Vesaas var snedig da han skapte henne. Hun er glad i Mattis, men man forstår at hun vil noe annet?
- Hege og Mattis har mista foreldrene. De bor i skogen, og hun vet at hun må ta seg av broren til de dør, og ingen mann kommer. Slik ble livet mitt, innser hun. Det er litt av en førtiårskrise. Hun er allerede grå i håret. ”Du er blitt så grå atte”, sier Mattis. I en scene i boka hører man at hun gråter på kammerset. ”Neimen Hege, kva er det? Er det noko med meg igjen?” spør Mattis. ”Nei, gå og legg deg”, svarer hun, og sier: ”Eg veit ikkje kvifor eg er til.” Det er skjellsettende. Og så dukker en skogsmann opp og alt forandres.

- Flere ord i boka er ukjent for mange i dag. Hvordan man får et gammelt skau-univers til å snakke til hjerter fra 2019?
- Jeg fikk sjokk da jeg leste boka og en bil dukket opp. En bil!?! Er det så moderne! (latter.) Ok, Mattis hadde vel vært på institusjon og fått NAV-penger om boka kom i dag. Men husk relasjonene! De er de samme, og følelsene er tidløse: Avhengighet. Følelsen av ikke å få det til. Av å mangle noe.
- Men blir du irritert på ham?
(Stillhet)
- Mattis kommer jo rett opp i trynet til folk og spør: ”Å er det nå a Hege? Så grå du har blitt! Har vi det morsomt? Når har vi det morsomt da? Jaggu er det tidlig å bli grå.” Han kan ikke leite etter jobb i dag, sier han til Hege, for rugdetrekket er kommet, sier Kolsrud, han ler lenge og henter en ny kaffe.
- I dag ville vel Mattis fått en diagnose?
- Vi stiller ingen diagnoser på ham. Men det skaper endel morsomme situasjoner. At han ikke forstår at det er gærnt å si mye av det han sier. Det blir sårt og morsomt. ”Du er så grå atte! Visste du det, Hege? Hvor lenge har du visst det? Ikke et grått hår på mitt hode. Er du glad for det, Hege?” Hahaha. Det er veldig mye humor her.

-Du har vært med lenge som skuespiller, og flere år som regissør og nå er det premiere. Er det et kick å se at noe du er med på, treffer publikum?
- Det er et fantastisk kick. For noen år siden dømte man teatret nord og ned. Mot film og tv. Men teatret lever. Det å sitte i en sal og oppleve mennesker av kjøtt og blod, det er noe folk vil ha, det. Det skjer der og da. Det er planlagt, men folk kan snuble, ord kan glemmes, ting kan skje, noe stort kan oppstå.

Her kan du se NRK-intervjuet med Tarjei Vesaas.
Fuglane, dramatisert av Lasse Kolsrud, har premiere på Riksteatret i Oslo torsdag 17. januar (billetter her). Turnè over hele Norge.