En småbarnsfars mikroekspedisjon

Januar 2013. Det er torsdag, klokka er litt over tolv. En alminnelig arbeidsdag, men ikke for meg. Jeg går på en tømmervei omkranset av snøtunge grantrær. Brøytekantene er meterhøye. Snøen er hvit og skinnende. Veien slynger seg hele tiden oppover, for sånn er Nordmarka. Skal du inn i denne skogen må du i de fleste tilfeller være forberedt på å starte turen med motbakker. Den beste måten å takle dem på, er å betrakte dem som investeringer i tilbaketuren.
Jeg har en stor sekk på ryggen. Sekken inneholder en rekke gjenstander jeg har tenkt at jeg kan få bruk for. Noen er opplagte, andre er mindre opplagte. Sekken er fryktelig tung. Den knirker for hvert skritt jeg tar. På føttene har jeg et par vinterstøvler som selgeren påsto at blir brukt i det berømte hundeløpet Iditarod. Det kan være at jeg har blitt lurt. Også støvlene knirker kraftig. Tsjukk-tsjukk, sier det når de treffer den tørre snøen.
Jeg har hatt store forvetninger til hvilke tanker jeg vil komme til å tenke på disse turene. Jeg har vært sikker på at det vil bli store tanker, større enn dem jeg tenker hjemme eller på kontoret. Nå blir jeg isteden gående og lytte til disse knirkelydene fra sekken og fra støvlene, og ikke en eneste tanke blir produsert. Jeg hører min egen pust og min egen puls og det oppstår en slags rytme av det hele som mest av alt minner om slike som lages av den typen gatemusikanter man av og til kan treffe på i storbyer, sånne som spiller fjorten instrumenter samtidig, hvorav ti-tolv er hjemmelaget.

Jeg er et orkester i skogen. Tømmerveien gjør en skarp venstresving, deretter flater den ut. Jeg stopper, bøyer meg skrått bakover og lar sekken deise ned i snøen. Jeg finner fram vannflaska, setter meg på sekken og trekker lua bakover i panna. Knirkingen opphører og det blir helt stille. Ingen fugler synger, ingen vind i tretoppene.
Mens jeg drikker er jeg for første gang i nærheten av en tanke som skal melde seg på alle mine turer det kommende året. Forestillingen om naturen som en arena for store erkjennelser ligger dypt forankret i vår kultur. Har du et dillemma i livet, ta deg en tur i skauen, så gir svaret seg selv. Min erfaring er den motsatte. Det er ikke slik at hodet fylles av store tanker når du drar til skogs alene. Snarere tvert i mot. Hodet tømmes. Og i den grad det produseres tanker der inne, er de alltid av den aller enkleste sorten: Varm, kald. Lett, tung. Våt, tørr. Glad, trist. Sulten, mett. Trøtt, våken. Det er ikke skogens jobb å løse store, eksistensielle dillemmaer, men den kan kanskje bidra til at du glemmer dem for en stakket stund.
Jeg blir sittende på sekken og lytte til stillheten. De siste månedene har jeg brukt uforholdsmessig mye tid til å tenke på akkurat dette øyeblikket og det kommende døgnet. Jeg har forsøkt å foregripe noe av det som skal skje. Kulda og mørket. Det å være helt alene i skogen. Jeg har ikke fortalt det til så mange. Jeg har vært redd for å bli oppfattet som en spjæling, eller som en dekadent romantiker som har klekket ut denne lille og litt stakkarslige planen i ren livslede. Jeg har vært redd for å støte på virkelige ekspedisjonsfarere, folk med store bragder på samvittigheten. Hva ville de sagt hvis de fikk høre om min lille plan? Hva ville de tenkt?
Jeg har vært mye i skogen, også alene. Men ikke på denne måten, ikke om natta, ikke i januar. Likevel føler jeg meg godt forberedt. At jeg ikke hadde tatt den flerstemte knirkelyden fra sekken og støvlene med i betraktningen, er ikke noe jeg laster meg selv for. Det får være grenser til selvtukt, selv for en som er ute på ekspedisjon.

(saken fortsetter)