Mennesket og naturen

Isen vår – et felleskap og en kulturarv

Dømmer vi ut fra folkemengdene på innsjøer og fjorder, er isen fortsatt en viktig del av oss.

Natt til Mandag 1 Februar, 2020. Midt ute på fjorden sank nattemørket innover meg. Månen var ikke å se, kun lys fra fjerne hus og et lite bål. Det ble stille. Veldig stille. Jeg krøp ned i soveposen og hvilte hodet mot isen bare noen titalls centimeter fra den iskalde Bunnefjorden nær Oslo. På få uker hadde landskapet her forvandlet seg totalt, fra sjø til fast grunn. En særegenhet som kjennetegner Arktiske kyststrøk.
Stilheten varte ikke lenge. Plutselig hørte jeg det sprakk! Og så en gang til. Det ble til en unik symfoni, som om isen var et instrument og vannet symfoniorkesteret under islaget. Der jeg lå og lyttet, kunne jeg fortsatt høre lyden av barnelatter og rasping fra skøyter fra tidligere på dagen.

Sist helg strømmet nordmenn praktisk talt til alle former for frossent vann. Store og små, tobente og firbente. Det var fantastisk å se hvordan vi elsker isen som en del av livet i nord. Isen gir oss mye som mennesker. Som nordmenn. Isen er rett og slett en del av vår kultur og identitet. Det er denne fascinasjonen som gjør at jeg nå ønsker å sove ute på isen, og som fikk meg til å vie mye av min karriere til å forske på nettopp is og menneskers nyttiggjørelse av isen rundt om i Arktis.

I Norge i dag blir tilfrosset vann stort sett brukt til rekreasjon, og dømmer vi ut fra folkemengdene på innsjøer og fjorder sist helg, er det fortsatt en viktig del av oss. Skøyter, ski og barnevogner. Jeg tenker at vår nyttiggjøring av isen gir oss et felleskap. Mellom nordmenn, men også med våre naboer. Utover Skandinavia, hvor isfiske og isbading er populære aktiviteter, finner vi på den andre siden av polhavet folkegrupper som anser isen som langt mer enn rekreasjon.
For mange er den direkte livsviktig.

(artikkelen fortsetter)

Vår familie med 4 barnevogner på Bunnefjorden, søndag 31 januar, 2021. Foto: Dyre Damman

Isfisker på en tilfrosset råke i Bunnefjorden, søndag 31 januar, 2021. Foto: Dyre Damman

Tapet av is i Arktis de siste tiårene har fått mye mediedekning, ikke minst fordi redusert is er ett av de klareste tegnene på – og driverne til – klimaendringene. Spesielt tapet av havis i sommerhalvåret har hatt store konsekvenser, ettersom det medfører at havet absorberer mer solinnstråling, som ellers hadde blitt reflektert fra havisen. Men det er ikke bare utbredelsen av havisen og havisens rolle som klimaregulator som står på spill. I mange kyststrøk formes isen nå over en måned senere enn før, og smelter tilsvarende prematurt. Dette forkorter tidsperioden hvor overfart er mulig med flere måneder, og ferdselen blir dessuten mer utrygg på tynnere og mindre stabil is.

Der jeg lå godt inntullet i soveposen, strømmet minnene tilbake fra arbeidet mitt i Arktis. Fra kystlinjer hvor isen beskytter hus og infrastruktur mot havets enorme krefter. Og der hvor havisen blir til et nettverk av isveier som forbinder tettsteder og spredte familier i gjennom en kald og mørk årstid.
Jeg fikk oppleve hvor viktig isen er for seljakten blant Iñupiaqfolket, ikke bare for å livnære familien, men også for å opprettholde fysisk aktivitet og undervisning av barn og unge - en viktig kulturarv. Over alt der jeg reiste og intervjuet lokalbefolkningen, fikk jeg et samstemmig svar hver gang jeg nevnte endringene i havisen: «Vårt folk har levd med isen i generasjoner. Endringene vi nå ser er langt utenom det normale og truer vår levemåte».

Plutselig stivnet jeg til i soveposen da jeg kjente et krakk. Det var mer enn en sprekk denne gangen – det rykket til i isen under! Selv for meg som er godt nok kjent med havisen til å vite at fjordisen holder et godt grep om meg akkurat her, var det en nervepirrende følelse. Tankene mine gikk til Utqiaġvik, en landsby i Nord-Alaska. Der hugger Iñupiaqfolket isveier gjennom et majestetisk landskap av svære isrygger hvert år. Målet er å komme til iskanten for å jakte Grønlandshval.

Jeg husker skrekken når jeg så isen bryte ut og flere jegere drev ut på havet flere kilometer før de ble reddet. Høsten før hadde jeg intervjuet hvalfangere som ikke lenger risikerer å hugge isveier enkelte år. Presidenten for hvalfangerne fortalte meg at det kan komme en tid hvor det ikke lenger er mulig å bygge de tradisjonelle isveiene og jakte hval fra isen.

Over alt rundt i Arktis reduseres isen i et faretruende tempo med potensielt store konsekvenser for landsbyer som Utqiaġvik og Kotzebue. Med disse tankene gjør det godt å se hvordan vi nordmenn ikke tar isen for gitt, men utnytter enhver sjanse til å komme oss ut på glatt vann slik vi har gjort i generasjoner. Isen gir oss fortsatt mulighet til å opprettholde en viktig del av vår felles nordlige livsstil. Men heldige er vi som ikke lenger avhenger av isen som fremkomstvei til familiemedlemmer eller livsviktig ernæring.

Bildet øverst i saken viser en seljeger som sjekker om isen tåler overfart med en tradisjonell ispigg utenfor Kotzebue, Alaska, 2014. Foto: Dyre Damman

En seljeger preparerer bytte ute på isen nær Kotzebue, Alaska, 2014. Foto: Dyre Damman

Jegere i en hvalfangerleir ute på isen nær Utqiaġvik, Alaska, i 2015. Jegerne står her og holder øye med en isbjørn som kom faretruende nær leiren. Foto: Dyre Damman