Is i solnedgang

Jeg var tom. Tom for energi, tom for entusiasme og tom for kreativitet. Jeg var lei alt. Det ble for mye jobb, og selv fotograferingen ga meg ingen glede lengre.
For å slippe unna dagenes grå slør, dro jeg på meg støvlene og tok turen ut hver ettermiddag for å finne fargene igjen. Som barn lekte jeg i fjæra i timevis, nå som voksen var det nok den tiden jeg lengtet tilbake til. Mest av gammel vane dro jeg med meg kameraet, og gjennom et slitt objektiv gjenoppdaget jeg barndommens gleder over hva godt fotolys kan trylle frem.

Det første bildet mitt av is i solnedgang tok jeg helt tilfeldig da jeg satt meg ned på et svaberg for å nyte solnedgangen. Jeg så det glimte mellom to steiner, og gikk bort for å se om det kunne fanges på minnekortet. Det ga mersmak, så jeg vendte tilbake til motivet dagen etter, og så dagen etter det.
Hver gang fikk jeg noe unikt, lyset brytes aldri helt likt gjennom en klump med is, og få solnedganger er like.

Hverdagene er ikke like grå lengre nå, og gleden over å ta turen ut med kameraet er tilbake, sterkere enn noensinne.