Ingen eier noen vidder

Snøscooter-debatten de siste ukene har handlet mye om regler og detaljer. Om løyper, hjelmer, om scootere med to- eller fire-takters motor. Prinsipper, fremtidsperspektiver og verdier blir borte fra diskusjonen.
Først: En åpning for fritidsbruk av snøscooter vil selvfølgelig bety mer kjøring enn før. Av alle typer. Mer nyttetransport, mer kjøring i løyper, mer lek i terrenget. Ofte i nærheten av skiløyper, av praktiske grunner. Nye kulturer vil bli etablert. Et naturlig spørsmål mange steder i landet kan bli: Skal 13-åringen få seg barne-scooter eller nytt skiutstyr?
Det er ikke noe enten eller, vil noen si. Men jo, ofte må vi velge, vi får ikke tid eller penger til alt. Og da er det viktig å si at noen valg faktisk har høyere verdi enn andre. Stå for noen verdier, som det heter. Dette kan kalles verdikonservatisme, men er ikke noe for et moderne Høyre i kompani med Fremskrittspartiet.
Men la oss se hvordan tilhengerne av det nye lovforslaget og scooterkjørerne selv tenker. Jeg leser Miljødepartementets høringsbrev, Facebook-debatter og avisinnlegg, for å finne argumentene for en friere ferdsel med snøscooter i naturen. Jeg finner seks hovedpunkter:

I. Frihet.
Jeg må få lov til å gjøre det jeg har lyst til, når du får gjøre det du har lyst til (gå på ski). Alle har rett til å oppleve naturen på sin måte. Er ditt friluftsliv liksom bedre enn mitt?
På Facebook-gruppen "Ja til snøscuterkjøring i Norge" (72.000 følgere), skriver en: "Snøscooterkjøring er først og fremst en flott måte å oppleve naturen på, oppleve flere steder og det uten å måtte bruke flere dager på å nå målene. For veldig mange er snøscooterkjøring rekreasjon og anser dette som en del av det norske friluftsliv".
Lakmustesten må være å spørre: Vil min måte å ferdes i naturen på kunne ødelegge for din måte? Eller påvirke naturen på uheldig vis?

II. Likhet.
Naturen må tilrettelegges for alle. Også for dem som ikke kan komme seg ut for egne krefter. Derfor må vi også lage veier, asfaltere, bygge rullestolramper. Vi må tillate heli-skiing (noe regjeringen også vil). Kjøring med ATW i naturen.
Men hvor ender denne argumentasjonen? Der naturen er blitt et kjøpesenter, der kunden alltid har rett.

III. Stanse fraflytting. Holde på ungdommen.
Hvis snøscooterkjøring er et tungtveiende moment her, sier det endel om tilstanden i kommunen. Antagelig er fraflyttings-argumentet en naiv antagelse, noe lignende troen på at det er en kaffebar som må til for å holde jenter i bygda.

IV. Turisme. Se Norges mektige natur fra snøskuter!
Men er dette framtiden? Er det ikke heller karbonnøytrale aktiviteter, som krever en viss egeninnsats for å nå noe unikt - mer eller mindre urørt natur? Dette må jo være det eksotiske fortrinn - ikke å sitte på en maskin. Verden mangler ikke kjøretøy, men stille natur.

V. Lokal råderett.
Det viktigste argumentet for mange. Vi som bor her skal bestemme, vi som ferdes her til daglig. Ikke "Oslo-folkan", ikke turistene. «Den kjenner best hvor skoen trykker som har den på».
Men kan det ikke også være slik at den som tråkker i noe daglig, ikke ser verdien av det? Er det næringskåte kommunepolitikere som skal forvalte naturen i tråd med skiftende lokale interesser?

VI. Det er jo lov å kjøre båt på fjorden.
Ser ikke at Turistforeningen kjemper mot småbåttrafikken!
Dette er det faktisk mange som skriver og sier. Fordi én type støy er tillatt, må vi altså tillate en til - uten å gjøre en selvstendig vurdering av dette. Det blir som å begrunne liberalisering av narkotika med at alkohol allerede er tillatt.

Mange tilhengere skriver at det ikke vil bli noe frislipp. Også Høyre-politikere sier dette. I VG skriver et knippe av ordførere i norske utkantkommuner:

"Det skal settes fartsgrense i løypene, og det er ikke lov til å kjøre utenfor tydelig merket trase. Matpause må tas innenfor 30 meter fra løypa".

Å tro at scooterkjørere ute i naturen følger loven som en bilist på en riksvei er temmelig langt unna virkeligheten, slik mange av oss har erfart den i forsøkskommunene som har åpnet for fritidskjøring siden 2001. Og i rapportene vi leser fra Sverige. Der er det fri ferdsel og nå 300.000 snøscootere. Pluss norske og finske scootere i grensetraktene. Det har skapt tilstander som i år har fått det svenske Naturvårdsverket til å foreslå en statlig utredning av kjøring med snøscooter i terrenget. For å oppnå en mer "hållbar terrengkjörning", med mindre påvirkning på mennesker, dyr, miljø og eiendom.
Før forsøksordningen kom var det mye ulovlig kjøring og konflikter, skriver ordførerne i VG.
Nå blir det mye lovlig kjøring og konflikter - pluss ganske sikkert også endel ulovlig kjøring.

Overdrives problemet? Det er vel ikke så mange som skal ut og kjøre med snøscooter? Ikke i dag, kanskje. Det finnes 76.000 snøskutere. Selv om det, med unntak for Finnmark og forsøkskommunene, kun er lov å bruke dem til nyttekjøring. I gjennomsnitt har vi fått 2000 nye scootere hvert eneste år siden loven om begrensning i bruken kom i 1977. Men hva vil skje om scooterkjøring blir nasjonal hobby, i verdens rikeste land?

Miljødepartementet selv sier:
"En markert økt motorisering av norsk utmark er ikke ønskelig og vil kunne få betydelige negative konsekvenser for det tradisjonelle friluftslivet og muligheten til å oppleve uberørt, stille natur. Selv om lovforslaget legger til rette for en viss åpning for motorisert ferdsel til fornøyelsesformål, er det fortsatt et mål å begrense motorferdsel i utmark mest mulig."

Og hva er konklusjonen? Veien mot dette målet ?
Tillate fornøyelseskjøring med snøscooter - eller gi kommunene rett til å bestemme.
Selv om tre av fire nordmenn har sagt nei til dette i meningsmålinger, og erfaringene fra Sverige ikke er gode.

Snøscooterkjøring kan synes som en liten sak, i den store natursammenhengen. Men den er et symptom på noe viktig; vårt hovmodige natursyn. Der vi kan gjøre hva vi vil, fordi vi er mennesker. Det er også slik at jo dårligere våre muligheter til å oppleve uberørt natur blir, jo mindre vil vi bry oss om naturen. Det vi ikke kjenner, kan vi ikke omfavne. Som filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen har sagt:

"Hvilke erfaringer vi har i naturen, er bestemmende for om opplysningene om dens ødeleggelse gjør noe inntrykk på oss slik at vi endrer våre handlinger".

Vi venner oss til alt, det er menneskets beste og verste egenskap. Vi hører ikke lenger båttrafikken på fjorden en sommerdag, men savner heller ikke fuglene.
Det går an å ergre seg over skiløpere med kondomdresser, dyre staver og fluorpulver under skiene, men en skal være særdeles fintfølende for å hevde at det ødelegger ens egen naturopplevelse. På samme måte med alle hjelpemidlene som moderne jegere bruker, det blir opp til den enkelte jeger å finne ut hvor grensen går, hvor det tekniske skygger for naturopplevelsen.
Det er noe prinsipielt annet med motorisert utstyr, eller jakt med droner, som noen har begynt å fantasere om. Eller heli-skiing. Det griper inn i andres naturopplevelse. Eksemplene er mange, og vil bli flere, hvis vi lar kun teknologi og penger sette grensene for hva som er mulig å gjøre i naturen.

Motorferdsel egner seg best for lokale vurderinger, skriver ordførerne i VG. Blant dem Arne Vinje, ordfører i Vinje kommune, som har tillatt "rekreasjonsferdsel" med snøscooter siden 2001. Vel å merke bare for folk som har fast bopel i kommunen og er medlem av den lokale scooterklubben. Lokaldemokrati på sitt beste! Det sier litt om hva saken handler om. Og det viser tydelig at naturen bør forvaltes på høyere nivåer enn kommunestyrer.

Ingen eier noen vidder.