Ingeborg Stanas himmel og skog

Det er på mange måter en fantastisk ting at Ingeborg Stana, som jeg godt hvem er, men som jeg slett ikke kjenner som noe annet enn at hun gjennom mange år har vært og er kone eller kjærest (hvem vet) av en kjenning og kollega av meg, kontakter nettopp meg og spør om jeg kan tenke meg å innlede på utstillingsåpningen hennes. Jeg skrev tilbake etter et døgn og sa at det var lenge siden jeg følte meg følsom og kunnskapsrik på bildekunstområdet. Og det er helt sant. Den moderne kunstscenen, hvis det heter det, både den norske og den utenlandske, er noe jeg ikke lenger føler at jeg har oversikt over. Jeg hadde det i noen år for ganske lenge siden. Jeg gikk for eksempel på Kunstakademiet i Trondheim i et par år og jeg kunne, i verste fall hadde jeg nær sagt, ha endt opp som kunstner selv, men jeg forsto instinktivt at jeg på en eller annen måte ikke var egnet til det, jeg var ikke hardcore nok, konsekvent nok, sint nok, trist nok, kanskje heller ikke glad nok. Derfor fins det antakelig hundrevis av mennesker, til og med innenfor mitt eget postnummer, for ikke å snakke om i hele byen i hele landet, av andre som er langt bedre egnet enn meg til å sette Ingeborg Stanas verk i perspektiv og dra kloke sammenligninger. Og derfor er det heller ikke det jeg har tenkt å gjøre. Ingeborg Stana, fant jeg etter hvert ut for meg selv, må ha spurt meg fordi hun må ha vært opplevd at mitt og hennes natursyn har noen overlappende elementer og fordi hun lurte på hva en skrue som meg kunne få ut av kunsten hennes. Og det skal hun jammen snart få høre.

Jeg hadde tenkt å kalle denne lille innledningen for Eit anna liv, som er tittelen på epostene en nynorskbrukende venn av meg sender når han finner eksempler på noen som driver med andre, og ofte merkeligere ting enn vi gjør. De bor for eksempel på rare steder, de holder på med underlige aktiviteter eller de står kanskje og peker ned i et stort synkehull som plutselig har oppstått utenfor huset deres. Men ordet «liv» gjorde at jeg måtte tenke en gang til. For i det jeg har sett av Ingeborg Stanas kunst er det lite biologisk liv, i hvert fall større enn det implisitte mikroskopiske. Om i det hele tatt noe. Det livet som fins der, er det betrakteren selv som står for. 
En bedre overskrift er derfor Ei anna verd, eller En annen verden hvis noen av dere har problemer med nynorsk. (Essayet til Erlend Loe fortsetter)