Identitet er menneskets naturkraft

Hvorfor gjør vi ingenting?

Å sørge for nåtidige og fremtidige betingelser for eksistensen til mennesker og andre livsorganismer ser ut til å være avhengig av om et slikt engasjement er inn eller ut.
I den fasen som «miljøkrisa» nå er inne er man ikke lenger interessert i hva den innholdsmessig handler om, men hvordan man skal løse den. Og hvordan vi kan overkomme en lat befolknings irrasjonelle fornektelsesmekanismer (jfr psykolog Per Espen Stoknes). Men kan psykologi fortelle oss noe som helst? Er det i virkeligheten snakk om kjente psykologiske fornektelsesmekanismer eller er det snakk om identitet? Hvorfor gjør vi noe overhodet, og hvorfor gjør vi ingenting?
Skal man forstå handlingslammelsen på miljøfeltet må man forstå identitet. På minst tre områder står «identitet» i veien for handling i dag.

1. I masse-avantgardismens tid vil de hippe og halvhippe som er motivert av det som er inn og ut aldri bli med på noen masse-forflytning. For noen år siden hadde Morgenbladet en debatt om hvorvidt «selvdyrking er selvdyrking». Altså om den omseggripende dyrkingen av nytteplanter i befolkningen egentlig bare gjøres fordi det er inn. Debatten viste umuligheten av at mange kan begynne å gjøre noe uten at den innholdsløse tegn- og distinksjonslogikk slår bevegelsen over i en motbevegelse.

2. Miljøvernerne som har et genuint engasjement - som angivelig ikke bryr seg så mye om det som er ut og inn - sier seg fornøyd med det de gjør og den rollen de inntar uten at det egentlig skjer særlig mye. Identiteten som ‘miljøverner’ fritar oss fra å stille krav til oss selv, og å gjennomtenke hvordan det vi så helstøpt mener skal gjennomføres.
Hvordan skal dette nye samfunnet se ut? Å være mot forurensning, forbrukersamfunn og en oljebasert økonomi tilbyr en behagelig og fri identitetssone. Men å være for noe konkretiserbart som kan ta oss ut av denne situasjonen er å gå for langt. Det får holde å si ordene nullutslippssamfunn og grønt skifte. Derfor er det ingenting som går mer på tomgang enn dagens miljøbevegelse.
Det Lars Haltbrekken, med rødsprengt intensitet, sier om alternativ energi, betydningen av uberørt natur og samferdselspolitikk i dag, er nøyaktig det som ble sagt for 40 år siden. Forskjellen er at dette ikke lenger er kontroversielt. I fasen vi nå er inne i er ikke problemet en uenighet om situasjonsbeskrivelsen, men hvordan problemene skal løses. Og her befinner miljøbevegelsen seg fortsatt i Egypt.
Det er ikke «politikernes» eller institusjonenes oppgave og ansvar å tenke hardt og gjennomgående rundt spørsmål som hvordan en kretsløpsøkonomi bør se ut eller hva slags konkret mekanisme som kan få ned karbonfotavtrykket i dagens vareproduksjon. Hvem andre enn «miljøbevegelsen», i bred forstand, kan ta ansvar for å jobbe frem slike hvordan-løsninger? Men dette skjer ikke fordi det er lettere å opprettholde sin identitet som miljøparti eller miljøverner ved simpelthen å kreve større utslippsbegrensninger (enn de andre) eller kreve at all oljeleting må opphøre innen 2030 osv.

3. De mest ressurssterke blant oss er de som gjør minst i dagens situasjon. Er det fordi de ikke gidder eller fordi handling nødvendigvis også må medføre en endring av en stabil og kanskje hardt tilkjempet identitet?
I dagens situasjon, hvor det kreves store og omfattende samfunnsendringer er det i liten grad mulig for «folk flest» å endre sine vaner uten at deres identitet står på spill. Hvis man må ut på dansegulvet mens alle står og ser på dine keitete og urytmiske gammelmannstrinn holder man seg heller hjemme. Derfor må det være mulig for en «Høyremann» å mene at oljepolitikken må legges om, eller at forbruket bør begrenses uten at dette betyr at han må bli «En Miljøverner».
I dag er dette ikke mulig. Tvert om. Hvis du på ingen måte identifiserer deg med «det økologiske menneske» bruker du heller mer enn tiden du sparte på å kjøre bil på å benekte menneskeskapte klimaendringer - fremfor å ta bussen. Dette poenget kommer også klart til uttrykk i det faktum at hverken Høyre, Arbeiderpartiet eller FrP har noen egen miljøpolitikk. «Miljø» impliserer en identitet for seg, og derfor er dette et felt hvor politiske partier ikke anstrenger seg for å finne sin særegne offensive orientering. Det er kun snakk om «mye» eller «lite» miljø. Igjen står ‘identitet’ i veien for handling - særlig for de som egentlig ikke ønsker forandring, men som allikevel forstår at en endring er rasjonelt påkrevd.

Hvorfor gjør vi noen ting?

Det faktum at våre handlinger utgår fra og faller tilbake på «hvem vi er og har å være» er likevel ikke noe vi kan beklage eller rydde til side. Det er ingen kraft i mennesket som er sterkere enn de kreftene som kan utløses av spørsmålet «hvem er jeg». Det er for eksempel uutholdelig for oss mennesker å «forsvinne» eller å bli tvunget til å være noe man ikke er.

Hva annet enn «identitet» er det som gjør det mulig for en gruppe mennesker å reise seg til krig? Hva annet enn «identitet» er det som kan få oss til å utstå tortur eller tåle uutholdelig motgang?
«Heller død en rød» var det noen som gikk rundt og sa en gang. Dette bør gi den desillusjonerte miljøverner et sterkt håp til tross for at «identitet» nettopp er det som brolegger veien til undergangen i dag. For det er den samme kraften som får oss til å kjøre alene i en SUV på vei til en jobb for å tjene penger til en enda større SUV som kan få oss til å finne sann mening og glede i alle de offer som en villet samfunnsendring måtte be om. Identitet er menneskets naturkraft. Opplysning derimot, er sterkt overvurdert. Folk vil ikke handle annerledes bare fordi de vet at X er tilfelle. Folk vil handle på en bestemt måte fordi det er i tråd med den «de er og har å være». Først når man er der - er man mottagelig for rasjonelle argumenter og informasjon. Å analysere manglende handling som fornektelse og kognitiv dissonans er å ta til takke med hobbypsykologisk vanetenkning. Langt viktigere enn informasjon er forbilder og mennesker som er i stand til å gestalte det vi «er og har og være».

Påskeøyas skjebne er ikke et eksempel på at mennesket drives av konkurranse, men at ingenting er viktigere for oss enn identitet – den eksplosive «egenskapen» som skiller mennesket fra andre livsvesener, og som i dagens «flytende» modernitet gjør at avantgarden dessverre bruker alle sine krefter på å holde orden på tegn og distinksjoner fremfor å bruke tid på det det står om i vår tid.

Eksistensialistisk perspektiv:
Vi mennesker handler i tråd med og i lys av «hvem vi er og har og være». Vi ønsker oss ikke en el-bil, eller et liv på landet ut i fra en kost-nytte kalkyle, men fordi jeg av en rekke grunner identifiserer meg med de egenskapene som er forbundet med el-bil eller et liv på landet. Jeg snakker ikke sant fordi jeg har en plikt til å snakke sant eller fordi det får dårlige konsekvenser om jeg snakker usant, men fordi jeg ser på meg selv som en sannferdig person. Ifølge eksistensialisten sprekker ikke en narkoman etter endt avrusingsopphold pga. lav selvdisiplin eller feil kost-nytte vurdering, men fordi denne ikke klarer eller vil leve med - eller opp til - det selvbildet og de dygdene som en streit tilværelse krever. Identitet er altså det som motiverer oss til å handle slik vi gjør, og dermed også forklaringen på det vi unnlater å gjøre.