Ida Hegazi Høyer og Galápagos-

mysteriet

Det er uvisst hvordan dr. Carlo Ritter fikk vite om øya. Kanskje hadde han båret et slags tilfluktsted med seg helt siden han var liten, eller helt siden han skjønte hvor liten han var, denne ideen om fullstendig urokkelig avgrensning, havet, eller på et eller annet vis, umuligheten, dette, ikke å kunne komme lenger. Uansett, det var uvisst hvorfor han bestemte seg for å dra akkurat hit. Det fantes tross alt flere øyer, øyer som lå nærmere. Det hadde kunnet gå an å gjøre det enklere, tryggere og raskere, men doktoren var ingen gjennomsnittlig type, han ville lengst mulig unna, og da han først hadde fått nyss om denne øya, ble det bare slik, ingenting nærmere ville noensinne kunne være godt nok.

Sånn åpner Ida Hegazi Høyers fjerde roman, Fortellingen om øde. Av Morgenbladet er hun kåret til en av Norges ti mest lovende unge forfattere. Hun er vinner av Bjørnsonstipendet 2014 og EUs litteraturpris 2015. For Fortellingen om øde er hun nominert til P2-lytternes romanpris og til Osloprisen. Mange norske litteraturkritikere har den på sine lister over årets beste bøker.
Så hva er det med denne lille romanen?
Hva handler den om?
Den handler om tannlegen Carlo Ritter, som trekker ut alle tennene sine og forlater et komfortabelt liv i mellomkrigstidens Europa til fordel for en tannløs eneboertilværelse på en øde øy i Stillehavet:

I mange år hadde han drevet rundt i sosialiteten og proklamert sin egen flukt, hadde stått med glasset i hånden og holdt taler og fått alle til å flire av hvor lei han var av dem. Venner, hadde han sagt, jeg orker simpelthen ikke mer av dere. (...) Saken var, han ville synes. Ville etterlate seg mer enn kun et tilforlatelig tomrom. Ville være den som forsvant. Den uredde. Den ville.

På den øde øya har Carlo planlagt å leve kun av frukt. Derfor trenger han ikke tenner, og derfor trekker han dem ut før avreisen. For sikkerhets skyld, og siden han tross alt ikke vet så mye om hvordan livet på øya vil arte seg, har han laget seg et stålgebiss som han har i bakhånd.
Carlo ankommer øya med følgende hypotese:

Om man levde alene. Om man drev naturalhusholdning. Om man spiste kun vegetarisk. Og om man alltid gikk naken. Da ville man kunne leve til man ble 140 år.

Det er dette Carlo vil bevise, men allerede da han står stranda den første dagen innser han at det kan bli vanskeligere enn han har trodd.

Det var den første dagen. Dr. Ritter sto på stranden, den tørre svarte svale stranden, med angsten og bagasjen sin. (...) Og slik ble det, i det første møtet med det siste hjemmet fantes ingen frihet overhodet. Han var en naken mann på en svart strand på en øy i det aller største havet. Ingen var nær nok til å kunne le av ham engang.

Fortellingen om øde er, utrolig nok, basert på virkelige hendelser. I 1929 flyttet den tyske tannlegen Friedrich Ritter til den øde Galápagos-øya Floreana sammen med en av sine pasienter. Et par år senere ankom et ektepar med en 12 år gammel sønn og litt seinere kom en ekte baronesse, Eloise von Wagner-Bosquet. Baronessen hadde med seg to tyske elskere og en ecuadoriansk håndverker. Etter kort tid fikk hun bygget et lite hus som hun kalte "Hacienda Paradis" og omtrent da begynte det idyllen å slå sprekker. Konflikter førte til at tre mennesker ble drept og at to forsvant i løpet av bare noen måneder. Nøyaktig hva som skjedde er det ingen som vet, men "the Galápagos Affair" fikk stor oppmerksomhet i den interasjonale pressen. Og danner altså det virkelige utgangspunktet for Ida Hegazi Høyers roman.

- Jeg ble fortalt historien på Galápagos i fjor høst, og ble umiddelbart veldig fascinert, sier Ida Hegazi Høyer.
- En tannlege som trekker ut tennene sine for å dra til en øde øy for å forsøke å bli 140 år, og mikrosamfunnet som etter hvert vokser frem på øya, bestående av ekstremt kuriøse personligheter, som alle lar seg kneble av sjalusi, grådighet, begjær, galskap og mistillit, og som til slutt begynner å drepe hverandre – første gang jeg hørte historien trodde jeg det var en myte, men da jeg innså at fortellingen faktisk var sann, ble den jo bare enda mer fascinerende, og da måtte det bli roman av det. Historien var akkurat passe vill og bisarr, og da jeg leste det som fantes av litteratur på området (dokumentarer og beretninger fra de overlevende), forsto jeg at det heller ikke fantes noen enstemmig sannhet rundt hendelsene. Ingen vet hvem som drepte hvem. I klassisk menneskelig stil skyldte alle på hverandre. Og dette at de alle dro for å finne frem til en slags idealtilstand i pakt med naturen, men at de endte med å forvitre av sin egen menneskelige natur, synes jeg er både sigende og stadig aktuelt for verden i dag, og sånn sett en god sokkel for romanen. Dessuten var jeg jo der, i den fantastisk eksotiske tropiske faunaen, og det er ikke lett å holde seg unna tastaturet når man er omgitt av det helt unike dyre- og plantelivet som Galápagos har å by på.

(intervjuet fortsetter under bildene)

- Vi kjenner Galápagosøyene best som stedet der Darwin fant belegg for sine teorier om artenes utvikling. Du som faktisk har vært der - hvordan er disse øyene?

- Det er vulkanske øyer. Det tørre, karrige lavalandskapet er dominerende, men det finnes mangrove ved kysten, råflotte strender, og noen steder regnskog i høyden. Fire av øyene er bebodd, men i svært ulik grad. På hovedøya, Santa Cruz, som er den eneste av øyene som vel kan sies å inneha en by (Puerto Ayora), bor absolutt flesteparten av befolkningen på ca. 25.000 mennesker. På Floreana derimot, øya som var åsted for hendelsene jeg skriver om, bor det i dag ca. 150 mennesker. Øygruppa hører til Ecuador, og får alle vareforsyningene sine derfra med lasteskip. Så utenom selvforsynte varer (grønnsaker, meieriprodukter, kjøtt og fisk), hender det rett som det er at hele befolkningen er fri for ditt eller datt. Da jeg var der hadde et av lasteskipene gått på grunn, og mange butikkhyller sto tomme – irriterende for dem som bor der, men kanskje sjarmerende for turister. Og turister er det mange av, forståelig nok. Øyene er som kjent noe helt for seg selv, og selv om man på dyrenes vegne definitivt burde få ned turismen, klarer jeg likevel ikke la være å komme med en reiseanbefaling (jeg tror faktisk man kan bli et bedre menneske av å oppleve dette øyriket!). Uansett hvilken av øyene man befinner seg på, uansett fra hvilken strand man svømmer ut fra, er dyrelivet under vann helt ekstraordinært. Liker man snorkling og/el dykking MÅ man dra dit! Og det trenger ikke være så dyrt som mange tror, man behøver ikke søke om opphold på forhånd, og man trenger absolutt ikke dra i regi av et reisebyrå. Vanlig turistvisum er alt som trengs, det går innlandsfly fra Guayaquil i Ecuador, man betaler inngang til parken når man lander på Galápagos (97% av landjorda er nasjonalpark og 100% av kyst-og havområder er marinreservat), og når man har betalt parkinngang kan man ferdes overalt. Det går rutebåter mellom de bebodde øyene, og det finnes gode overnattingsmuligheter på pensjonater og B&B’s. Det er absolutt trygt der, rolig og harmonisk, ingen kriminalitet, ingen malaria – bare å ta med både poden og bestemor! ... eller forresten, man klarer seg helt fint uten dem også. Det gjelder å ha nok solkrem. Og det gjelder å ha nok tid.

- Du skriver deg inn i en lang romantradisjon når du lar hovedpersonen din kutte alle bånd til sivilisasjonen og flytte alene til en øde øy. Hva er det du finner tiltrekkende ved et sånt utgangspunkt?

- Mennesket alene på en øde øy er jo en klassisk litterær grunnfortelling, og et velkjent bilde på vår eksistensielle ensomhet, men til tross for stor gjentagelsesrisiko og klisjéfare, kunne jeg ikke dy meg for fristelsen. Hva skjer når det siviliserte, sosialt indoktrinerte mennesket mister sin målestokk, sin sammenheng, sitt sammenligningsgrunnlag? Et ekstremt forlokkende spørsmål! Mennesket er jo grunnleggende sett et sosialt vesen, men vår sosiale avhengighet stikker langt dypere enn basisbehov for vennskap, kjærlighet og nærhet. Vi trenger andre, eller de andres blikk, for i det hele tatt å kunne definere oss selv. Vi trenger samfunnstilhørighet for å kunne vite under hvilke kulturelle normer og atferdskorrektiver vi opererer under. Og hva skjer med et menneske som mister denne tilhørigheten? Ikke vet jeg, men jeg lot dr. Ritter teste grensene i romanen min.

- Fortellingen om øde er skrevet i tredjeperson, og selve øya har også fått sin egen synsvinkel. Hva ville du å oppnå med det?

- Dette var egentlig ikke et bevisst grep fra min side, men heller bare sånn det ble. Jeg dro ikke til Galápagos for å skrive denne boka, men boka kom til av tilfeldigheter, fordi jeg dro. Jeg begynte å skrive allerede første uka mens jeg var der, og det første jeg skrev, var det som faktisk ble stående som første avsnitt av romanen – nemlig om selve øya. Jeg var antagelig overvelda av natur- og sanseinntrykk, så det falt seg naturlig å gi naturen egen stemme, og da jeg først gikk inn i denne synsvinkelen, var det ingen annen måte å betrakte menneskene på, altså menneskenes inntog på øya (og i naturen generelt), enn som en inngripen, eller et overgrep. Galápagosøyene hadde ingen urinnvånere, og øyene sto urørt og ubebodd frem til nyere tid, noe som er grunnen til at dyrene der ikke frykter mennesker. Og den menneskelige forstyrrelsen blir kanskje ekstra påfallende når man for eksempel ser turister som ligger og soler seg midt i sjøløvehabitatet. Dessuten er det også noen som mener at disse øyene rett og slett ikke hører menneskene til, og diverse myter som hevder at øyenes ånder ikke ønsker folk velkommen. Men uansett; når man ser på den helhetlige konsekvensen av menneskeliv på planeten, er det åpenbart at alle andre dyrearter, alle planter, alle former for liv, ville hatt det bedre uten oss – hvilket jo er underliggende for hele romanen.

- Dr. Carlo opplever at hans forestillinger om hvordan livet på øya skal bli rakner allerede når han står der alene på stranda den første dagen. Du beskriver øya og naturen der som et nådeløst sted, til tross for at den ligger i et tropisk klima, hva ønsket du å oppnå med det?

- Det hadde vel ikke blitt en god roman dersom alt var behagelig og ting gikk lettvint. I alle fall mener jeg selv det ville vært et uinteressant utgangspunkt. Noe må knuge, noe må true, noe må stå på spill, eller settes ut av spill (om ikke er det verken verdt å skrive eller lese), så at Carlos illusjon går i oppløsning, er dømt til å skje, både av dramaturgiske og realistiske hensyn. Jeg tror vårt forhold til naturen først og fremst er basert på estetiske og romantiske ideer. I et reelt møte med vill natur kollapser estetikken ganske umiddelbart, og frykten som rammer oss, eller lammer oss, for eksempel i møte med ekstremvær, rovdyr eller ødemark, er så totalitær og inn til roten virkelig – kanskje er det kun alene i naturen at vår egentlige miniatyriske størrelse kan gå opp for oss, og jeg tror ikke en tiltenkt idyllisk tropisk strand hjelper på den erkjennelsen.

- Er det vanskelig å skrive godt om natur?

- Ja, det er vanskelig å skrive godt om natur. Alle forsøk på å sette ord til sanselige erfaringer, kommer til kort. Naturen står utenfor språket, uavhengig av ord, og beskrivelser av for eksempel lukt, lyd, eller berøring, blir alltid platt og endimensjonalt i forhold til virkeligheten. Men man kan jo prøve, og jeg forsøker så godt jeg kan å fornemme opplevelsen av det jeg skriver om, mens jeg skriver – å skrive med sanseapparatet på. Og jeg forsøker å ivareta det første synet av noe, undringen der, fascinasjonen, nysgjerrigheten, det barnlige.

- Carlo får etter hvert besøk på øya, først av et ektepar med lignende naturromantiske forestillinger som ham selv, seinere av en eksentrisk baronesse som har med seg et mannlig harem. Det er en ganske broket forsamling å plassere på en øde øy?

- Alle disse menneskene kom jo til øya i virkeligheten – de var helt reelt en broket forsamling på en øde øy. Eksperimentet var å gjøre virkelige hendelser om til fiksjon, og virkelige mennesker om til romankarakterer, uten å miste verken det menneskelige eller det virkelige ved historien. Jeg har riktignok tatt meg store friheter (for eksempel dro ikke dr. Ritter i virkeligheten alene, men med sin partner Dore Strauch, og baronessen hadde ikke fullt så mange elskere som jeg har gitt henne i min roman), men uansett var den faktiske historien på mange måter en gavepakke for et romanunivers. Utfordringen var å finne en balanse mellom det unike og det stereotypiske ved menneskene; på tross av deres sære og svært påfallende karakteristikker, gjøre dem til mer enn bare rollekarakterer, og samtidig gjøre dem troverdige, allmenne og universelle, på tross av sin unike situasjon.

- Øyboernes skjebne er tragisk, men romanen er også morsom, særlig dr. Carlo, som er en hissig og oppfarende type. Han blir rasende på dem som kommer til øya og forstyrrer idyllen, som slett ikke er noen idyll. Kan du si noe om Carlo som romankarakter og mennesketype?

- Carlo er på mange måter en ganske vanlig mann. Han vil bli lagt merke til, han er opptatt av ettermælet sitt, og har, som så mange andre, stort ego, liten selvinnsikt, og overdreven tro på egen vilje og evne. Men i Carlos tilfelle er selvtroa så enorm, han er nær sagt narsissist, og dessuten en ganske naiv eventyrer. Han tror på en idealtilstand i pakt med naturen, og han tror det er mulig for ham i praksis å oppnå denne idealtilværelsen, alene. Han er en ekstrem misantrop som helt reelt ser for seg at livet vil bli bedre uten andre mennesker rundt seg, og han tar ikke høyde for ensomhetens påkjenninger, ettersom han jo betrakter seg selv som et slags overmenneske. Jeg har også humra mye over Carlo mens jeg skrev. Folk med overdreven selvtillit er jo komiske, særlig folk som er så fulle av seg selv at de ikke engang innser at de feiler sitt eget prosjekt. Men han skjønner det etter hvert, den umulige eksistensen, at han verken klarer å leve med eller uten andre, og det er det som gjør ham rasende og desperat, og i desperasjonen blir han irrasjonell, og enda mer komisk. Dessverre tror jeg mange har en Carlo inni seg. En som vil og vil og vil, men som ikke får det til. En som, når det virkelig gjelder, må vike for egne prinsipper, og som viser seg for svak for sitt eget ideal.