Hytta, da alle dro hjem

Vi har et småbruk på en halvøy i Nordland. Min farfar bodde der hele sitt liv, og min far vokste opp der. I dag bruker vi småbruket som feriehus. Det ligger helt i enden av en grusvei, i en liten dal 11 timers kjøretur fra vår leilighet i Oslo. Dalen preges av jordbruk, men naturen der er også ville vekster og fri utfoldelse. Der er store enger med blomster, tett løvskog, kuer, sauer og insekter. Vi er der oppe noen uker hver sommer. Vi fisker, klipper gress, reparerer og rekreerer. Jeg selv opplever disse to ukene som et fundamentalt avbrekk fra mitt øvrige liv, som fra et tilstrekkelig høyt abstraksjonsnivå utspiller seg i en lavblokk nær Oslo sentrum. I denne lavblokken er det to ting som jevnlig, året igjennom, minner meg på at småbruket finnes: fiskestengene som står i kjellerboden og en kobbermynt fra 1771 som jeg fant i hagen der oppe. Den ligger i bokhyllen på stuen. Når jeg ser disse tingene husker jeg at småbruket finnes, og jeg tenker på at det for øyeblikket står helt tomt. Gresset får gro der det vil, og snøen kan falle og ligge der uten å bli skuflet vekk.

Ellers vet jeg ikke så mye om hva som foregår der oppe i denne ubebodde perioden, som egentlig er småbrukets sedvanlige tilstand. Men når vi kommer opp ser vi ofte spor: for eksempel kan hullene i låveveggen fortelle om en hakkespett som har vært på ferde, og et sprengt blandebatteri vitner om kulden som var i vinter. Innimellom er det trær som har blåst ned, kanskje i løpet av stormene på høsten. Disse tingene foregår når vi ikke er der, og året på småbruket fungerer slik. Ville vekster, hardt vær, forfall og naturlig utfoldelse mellom august og juni, kultivering og vedlikehold i juli. I juli er alt så fredelig – så disse to fasene oppleves som totalt adskilt.

Men i år skjedde det et overlapp. Ikke av forfall og vedlikehold, men av disse to småbrukets faser. Det som overlappet var livet på det ubefolkede småbruket og vi som befolker det i juli. Kvelden vi ankom satt vi i stuen og så på TV. En av veggene i denne stuen har store vinduer som strekker seg fra gulv til tak. De slipper lys inn i stuen. Fordi de er orientert mot fjøset og jordene kan jeg også se for meg at de ga farmor og farfar, som drev gården, en tilfredsstillende følelse av kontroll over hva som foregikk på tunet. Kanskje de satt i sofaen etter endt arbeidsdag og slappet av, strikket eller leste avis, og tittet ut innimellom. Det samme gjorde vi denne sommerkvelden. Og da vi tittet ut fikk vi øye på en revefamilie. Det var en mor med tre revunger, som løp over plenen, kanskje 10 meter unna.

Revefamilien hadde et hi rett ved fjøset. På kveldene snuste de rundt i hagen, lekesloss på parkeringsplassen, hoppet rundt på jordet og patruljerte rundt bygningene. Det var helt tydelig at denne revefamilien var like fortrolig med dette småbruket som vi selv var. Om kveldene la vi fiskeslo i hagen utenfor vinduet, og satt klar med kamera. Det hele var veldig spennende.

Denne lille revebosetningen kunne vitne om den tiden på småbruket der bygningene ligger helt stille, med låste dører som aldri knirker, og med en grusvei som ikke lager lyd. Der bygningene ikke oppleves truende, men derimot nesten er usynlige, eller helt betydningsløse formasjoner i landskapet. Så kom vi og flyttet inn, med alle våre menneskelyder, og fikk et kjærkomment overlapp med det som foregår på småbruket når vi ikke er der. Revefamilien var borte etter en ukes tid – men de bodde sikkert på småbruket lenger enn vi gjorde i år.

Bli en del av den lykkelige storfamilien som får Harvests nyhetsbrev en gang i uka. Her krangler ingen, her er alle rause, artige, gode på bunn og meget kloke. Hvertfall en gang iblant! Du får nyhetsbrevet her.