Hyllest til blekkspruten

“There´s something to learn here”

Sitatet er hentet fra dokumentaren “My Octopus Teacher” og tilhører den utbrente filmskaperen Craig Foster, som for å takle tyngden av meningsløsheten begynner å fridykke i en tareskog utenfor sin barndoms kyst. Til egen overraskelse og inspirasjon etablerer han et sterkt vennskapsbånd med en vill blekksprut nede i dypet.

Hva har vi å lære av disse merkelige molluskene, som tilhører en dyreklasse som har overlevd 500 millioner år på kloden?

Dokumentaren svarer i vakreste grad på det. For meg personlig, som for omlag 15 år siden sluttet å spise blekksprut, av den (delvis uholdbare) grunn at de er “for intelligente”, ble veien inn til blekksprutens tre hjerter et videoopptak av et barbarisk blekksprutfiske utenfor Hellas. Etter det kunne jeg ikke spise dem mer. Jeg fikk en svært ubehagelig følelse av at “dette er ikke bra, disse skapningene forstår for mye, vi bør ikke gjøre dette mot dem”.

Men jeg fortsatte å spise andre dyr. Ikke fordi de var “mindre intelligente”, men fordi... jeg vet faktisk ikke hvorfor. Vanens makt er langt på vei uransakelig.

(artikkelen fortsetter)

En sann skuespiller

I fjor, året etter at skuespiller Joaquin Phoenix ga dyrene en uforglemmelig stemme i sin Oscar-tale, vant “My Octopus Teacher” Oscar for beste dokumentar. Det frister å tenne opp en liten tankefakkel: Hvorfor ikke også for beste kvinnelige skuespiller?

Søkt? Ja, definitivt. Men den lille hunn-blekkspruten som lærer fridykker Foster å kjenne i tareskogen, er en sann skuespiller. Slik blekkspruter er. Hun transformerer seg på fascinerende vis i tråd med omstendighetene, raskere enn Foster kan blunke i dykkermasken. Slik blekkspruter gjør.

Jeg husker en undervisningstime, fra da jeg var skuespillerstudent, hvor læreren med russisk stolthet og aksent forklarte at “Mennesket er den eneste arten på kloden som kan transformere seg om til noe annet og samtidig være seg bevisst denne transformasjonen”.

Men det stemmer ikke. Hvilken menneske-skuespiller kan måle seg med blekkspruten, som omdanner seg til former, mønstre og farger vi bare kan drømme om? Ønsker blekkspruten å skape seg om til et tareblad, blir den til et tareblad. På kunstig nivå er transformasjonen bortimot absolutt, og publikum, det vil si andre havskapninger, blir lurt. Ønsker en menneske-skuespiller å skape seg om til et tareblad, må publikum hjelpe til med godviljen...

Hvem er vi om vi ikke utnytter dyrene?

Vår art dominerer kloden så mye at det har gått for langt. Vi vet det godt. Vi forbruker mer enn eksistensgrunnlaget tåler, vi fordriver andre arter, utøver rovdrift på dem, til den grad at vi setter oss over økosystemet - og glemmer at vi selv er fullstendig avhengige av dette finstemte grunnelementet i eksistensen, som gjør at liv på kloden kan eksistere og sameksistere. Hva kan være viktigere at vi ikke glemmer, enn det?

Respekt for andre starter med holdninger, og å ikke spise dem er kanskje det første steget på veien til å forstå disse andre, som vi i utgangspunktet forstår så dårlig. Hva om vi som dominerer kloden takket for egen maktposisjon med ansvar - og ikke med automatisk rett til utnytting? Hva om vi var en art som ikke utnyttet, men bærekraftig beskyttet, arter som står svakere?

Følende vesen

Nylig ble det kjent at blekkspruten, sammen med ulike krepsdyr, vil få rettsvern som følende vesen i Storbritannia, som følge av forskningsrapporten Review of the Evidence of Sentience in Cephalopod Molluscs and Decapod Crustaceans (London School of Economics), som viser at disse dyrene kan føle smerte. La oss håpe på signaleffekt.

“She was teaching me to become sensitized towards the other”, sier Foster i dokumentaren. Det samme skjedde med meg, med startpunkt i synet av det barbariske blekksprutfisket for 15 år siden. Det tok litt tid å koble hele sammenhengen. Men i dag spiser jeg ingen dyr.

Blekkspruten, som den enestående, tre-hjertede, ni-hjernede og problemløsende strateg den er, kan ganske sikkert være en lærer for oss alle. Det er bare å la den (andre) komme inn.