Kjære tre

Kjære tre, du som strekker deg inn i himmelen, du som er skapt av karbon, hydrogen og oksygen, og som for oss mennesker skaper det mange av oss lengter etter - nemlig skogens ro. Hva skjedde med deg denne vinteren? Du stolte grantre, ærverdige furutre, og gjennomskinnelige, men likevel så værfaste bjørk?

Overalt hvor jeg tok mine skiturer i Krokskogens trakter møtte jeg på trær som var brukket, revnet, skadet. I oppkjørte løyper eller i kronglete sidespor lå store trestammer på tvers i løypa, eller lent opp mot de trærne som hadde overlevd, som om de ba om hjelp til å holde seg oppreist. Overalt lå det enorme avrevne grener og kvister strødd rund langs løypene. Som om en kjempe hadde trampet med rasende føtter gjennom skogene, slik at selv de sterkeste trestammene måtte gi tapt.

Er det bare jeg som ikke har lagt merke til det før? Har jeg i min grådighet i å telle antall tilbakelagte kilometere oversett alle de skadete trærne? Har det vært slik hver vinter?

Vinteren var jo ikke så lang i år, i hvert fall ikke her på Østlandet. Rundt juletider gikk jeg til fots i Krokskogen, men da snøen endelig kom, kom det mye. Den la seg i store fonner på hyttetakene og skjulte vinduer og utedoer, la seg som et lokk over furukronene. Og så kom det regn og snøen ble våt og tung, og så kom det vind og furukrona knakk og store tykke trestammer måtte gi etter for vinden og for snøens tyngdekraft.

Og da jeg først begynte å legge merke til alle de døde eller skadete trærne, var det som om de snakket til meg – ropte: Vi makter ikke mer, vi gir snart opp! Som om de med sine avrevne grener og åpne sår ba om hjelp. Det var dèt jeg tenkte, eller projiserte inn i trærnes stumme stammer; at de altså snakket til oss mennesker. Og at det de sa var viktig. Det finnes de som omfavner trær, legger kinnet inntil barken og lener seg mot tyngden av himmel og jord. Og akkurat det fikk jeg lyst til, å omfavne en av de skadete stammene og trøste. Idiotisk? Ja, kanskje. Meningsløst? I hvert fall for klimaet.

Er det naturen som løper løpsk? På Nord-Vestlandet har det denne vinteren vært så tørt at det brenner, i skogene rundt hovedstaden lite snø og blant hus og hager grønne gressplener. Mens lenger inn i landet og høyere opp var snøen så tung og vinden så voldsom at trærne ramlet overende. På nettsiden Skogbrand.no leser jeg om skogskader: «Våre samlede anslag for høstens stormer oppjusteres nå til 750 skader og ca. 200 000m3 forsikret tømmervolum. Totalt skadet volum anslås til 500 000m3. Varmere og våtere klima gjør norsk skog mer utsatt for skogbranner på forsommeren og stormskader på høsten og vinteren»

Men hva betyr disse tallene? Er det min skyld, menneskenes? Er trærne jeg velger å ikke omfavne drept på grunn av meg og homo sapiens ubetenksomhet og vanvittige egoisme? Det trenger ikke å være derfor, sier forsker i skogøkonomi Hanne K. Sjølie ved NMBU. Hun forteller at vi i Norge får mer og mer gammelskog, som hun kaller det. I etterkrigstiden plantet man store mengder med trær, og siden veksten i skogen har økt mye de siste tiårene, mens hogsten har vært stabil får vi fler og fler eldre trær og de eldste er mer sårbare for vind og tung snø. De gamle har rett og slett ikke så mye motstandskraft. Mengden av eldre og døde trær i norske skoger øker kraftig, sier hun. Samtidig har det vært bortimot snø-rekord i mange høyereliggende strøk, og når det så plutselig blir mye mildere, blir snøen våt og veldig tung. Og akkurat det kan ramme de eldste. En annen ting er at den milde vinteren fører til mere fukt og vann, og dermed blir jorda løsere, og trærne står ikke like støtt og ramler lettere overende. Men om den milde vinteren er menneskeskapt og del av et endret klima, eller rett og slett del av en naturlig variasjon er det ikke så lett å svare på, avslutter Sjølie.

Men en ting vet vi sikkert og det er at vi trenger skogen for å forhindre global oppvarming. Vi trenger skogen for å bevare det biologiske mangfoldet. Så kjære tre, du som strekker deg inn i himmelen, du som er skapt av karbon, hydrogen og oksygen, og som for oss mennesker skaper det mange av oss lengter etter, nemlig skogens ro. Takk - Tusen takk!