Hvorfor er himmelen blå?

Det er så mye jeg ønsker folk skal spørre meg om. Jeg blir nemlig så glad når jeg kan svare. Spør fremmede meg om veien, blir jeg varm av stolthet og glede hvis jeg vet riktig svar. Men folk spør nesten aldri om det jeg kan. De spør om det jeg ikke kan. Især barna mine.

Det har vært en herlig norsk sommer. Høsten har vært like fin. Sol, blå himmel, klare dager. Det var vel derfor spørsmålet kom i sommer: Pappa, hvorfor er himmelen blå?
I slike øyeblikk våkner hjernen, nervecellene skyter elektroniske bølger via synapser til nye nerveceller, en drøss nerveimpulser skytes hit og dit, på jakt etter stedet i hjernen der svaret ligger lagret, for så, etter å ha funnet gullet, å skyte nerveimpulser tilbake til andre steder i hjernen som koordinerer overføringen mellom lagret informasjon og det jeg skal svare barna mine. Men nervecellene leter, som gjemsel i natta, jeg står der, med barna foran meg, og venter og svetter, og til slutt gir nervecellene opp gjemselleken, og ser etter andre oppdrag. Som igjen gjør at jeg nå stirrer dumt ut i lufta.

Pappa, svar da, hvorfor er lufta der oppe blå?
Dette var irriterende. Jeg kunne briljert. Kontorpappa kunne vist at han vet noe om verden, han kan mer enn å kjefte, smøre matpakker og skrive fort på PC.
Men jeg ante ikke, og lurte meg unna, sa «Se! Der er et troll!» eller noe. Men himmelen fortsatte å være blå utover sommeren og høsten. Igjen kom spørsmålet:
Pappa, hvorfor er himmelen blå?
Jeg lovet et svar, gikk rett på internett, slik dagens foreldre gjerne gjør.
Det oppløftende, fant jeg ut, var at Aristoteles, Leonardo da Vinci, Newton, Kepler, Descartes og Einstein også lurte på dette.
Hvordan kunne atmosfæren være blå når lufta vi puster er gjennomsiktig?

Ifølge fysiker Nicholas A. Christakis var Aristoteles den første kjente med et systematisk svar, i «Om fargene». Lufta foran deg er gjennomsiktig og lufta høyt oppe er blå på samme måte som overflaten på vann er gjennomsiktig mens det dypt nede i en brønn er mørkt.
​Kepler mente at lufta bare ser fargeløs ut, fordi blåfargen er så blek når den forekommer i tynne lag.
Leonardo da Vinci (irriterende hvor mye den mannen kunne – selv uten internett) nærmet seg, da han i «Codex Leicester» tidlig på 1500-tallet skrev at blåfargen vi ser i atmosfæren ikke er blå i seg selv, fargen forårsakes av noe annet, som solstråler, og himmelen fremstår lys og blå mot det intense mørket som finnes bak.
På 1800-tallet gjorde man flere iherdige forsøk på å forklare blåfargen. Ekspedisjoner dro til fjelltopper, andre forsøkte å gjenskape himmelen i en flaske.
Lenge mistenkte man at det var noe i lufta som fikk lyset til å fremstå blått. Helt til man innså at lufta var selve svaret. Det var der blåfargen oppsto, den poeter skriver dikt om. Forklaringen er nemlig forbundet med oppdagelsen av atomene, og hvordan de inngår i molekyler. Himmelen er blå fordi sollyset treffer gassmolekylene i lufta (himmelen) på en sånn måte at blåfargen vinner! Mer lys fra den blå delen av fargespektret spaltes i dette møtet, og reflekteres så til barna mine som står på jordkloden og titter opp.
Og for å gjøre det enda morsommere, eller for endelig å imponere barna: På skyfri dager burde ikke himmelen vært blå. Den er faktisk fiolett. Den fiolette delen av fargespektret reflekteres nemlig mer enn den blå. Så hvorfor i huleste er da himmelen blå? På grunn av øynene våre. Evolusjonen har gjort våre øyne mer følsomme for blått lys enn fiolett lys.
Så, barn, spør ikke hvorfor himmelen er blå. Den er fiolett, vi ser det bare ikke.
Men, pliiise, vent litt med å spørre «hvorfor det?»