Hvordan kan landbruk drives i pakt med naturen?

Som tittelen sier, er dette ei bok som både er forankret i tradisjon og rettet mot framtida. Forfatteren er heller ikke vendt bare mot norsk landbruk og historie, men mot verden og dagens matproduksjon. Hun forener også hensyn til miljøet med krav til global rettferdighet. Marie Aukrust har i det hele tatt et vidt perspektiv på spørsmålene hun tar opp. Slik sett minner hun om Naomi Klein, som ikke er noen hvem som helst.

Sentralt i boka står motsetningen mellom industrijordbruk og «agroøkologisk drift». Det siste er en helhetlig tilnærming til landbruk, der en ser på produksjonen som et selvbærende system, noe som innebærer at næringsstoffer og energi resirkuleres på gården, uten tilførsel utenfra. Kraftfor, kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler er fremmedelementer. En legger vekt på naturgjødsel, vekstskifte og kompostering, nasjonale husdyrraser og lokale korn- og grønnsaksorter. At dette også virker inn på matkvaliteten, er ikke utenkelig. Ikke minst er et slikt jordbruk etisk begrunnet, med krav til dyrevelferd, rettferdig handel og sikring av nok mat til alle. Dette legger føringer for landbrukspolitikken, noe som går klart fram i boka.

Marie Aukrust har blikk for planter og dyr som noe mer enn skapninger i menneskers tjeneste, en holdning som fikk næring allerede i barndommen, men som er forsterket gjennom forskning og nye innsikter. Hun skriver om artsmangfold og sammenhenger, om utrolige egenskaper hos arter og mysteriene i naturen. Insektene får særlig omtale, i kraft av deres betydning for pollinering og plantevekst. Naturtap og klimaendringer stilles opp som to sentrale temaer som begge står i nær sammenheng med landbruk og driftsmåter.

Det er norsk landbruk som står i sentrum. Vi kan lese om strukturrasjonalisering (subsidier, modernisering, spesialisering) og kanaliseringspolitikk (ulike driftsformer i ulike deler av landet), om produksjonsmåter og trusler (rovdyr og markedstilpasning), mat og kosthold (kjøtt og klimaregnskap), arbeidsformer og organisering av arbeid, bygdeutvikling og risikoen for fraflytting og utarming. Dette er perspektiver av både historisk og samtidspolitisk interesse.

Spørsmålet om matvareforsyning globalt og norsk sjølforsyning er viet stor plass. Forfatteren er bekymret over trusselen på begge fronter. Sjøl leste jeg en gang om norsk landbruk på 1930-tallet, analysert og beskrevet av Anders Bremer, bestyrer ved Kvithamar forsøksgård. Hans konklusjon var at 100m2 var tilstrekkelig for å brødfø et menneske, gitt at arealet inngikk i et godt vekstskifte, et beskjedent kjøttforbruk og desto større innslag av plantekost. Kan jeg huske feil? Eller er det så lite som skal til for å overleve når det røyner på? I alle fall gir det ettertanke når temaet er sjølberging.

Boka gir et godt bilde av utvikling og endringer, farer og framtidsutsikter, slik også menneskets skyld og ansvar for at vi har kommet dit vi er, med Antropocen som dystert samtidsbegrep. Stilt opp mot dette finner vi historiske tidsbilder og kulturhistoriske innslag av stor interesse og verdi. De bidrar nettopp til å sette de dystopiske bildene i perspektiv.

Marie Aukrust øser av et stort tilfang, hun har faglig innsikt og kompetanse, bruker filosofiske og litterære referanser og nøster et utall av tråder. Noen ganger kan det bli mye, men hun kommer som regel ned på beina. Boka er skrevet på klangfull og formfullendt nynorsk. Kan det ligge noe i slekta? I alle fall: Språket kler innholdet.