Hvordan bestige Falketind sommerstid

Jeg ser bort på guide og tredje turkamerat Robert Caspersen som i mine øyne ligger halvveis over kanten og ser ut som han like gjerne kunne ligget henslengt på sofaen foran Netflix en søndags ettermiddag. Høydeskrekken har han vel for lengst overkommet, kanskje på en topp i Patagonia, eller på Sydpolen. Eller da han klatret høye fjell i Pakistan. Jeg derimot opplever høydeskrekken som en litt tilfeldig nabo som stikker innom når det passer han. Det er ikke det at jeg ikke har vært på høye fjell før, men høydeskrekken kan komme og gå. Kanskje er det vinden som måler opp mot frisk bris, eller den luftige ryggtravesen, eller alle de løse steinene på vei opp til ryggen. Et eller annet var det, og nå ligger jeg her da; og aker meg sakte forover for å få nesen over kanten igjen. Sverre roper at vi er ferdig og jeg trekker et lettelsens sukk over at jeg klarte å gjennomføre. Noe jeg selvfølgelig ikke klarte. Sverre innså ganske kjapt at dette bildet ikke kom til å bli bra der jeg lå stiv som en stokk med nesetippen såvidt over kanten med Robert på siden som den rake motsetning.

Heldigvis trenger man ikke bare kikke ned når man er på toppen, man kan også kikke opp og bort og oppdage Hurrungane som ikke engang virker fjernt unna. Med sine tilsvarende høye 2000-metere står de der som Falketinds fjerne slektninger, og man føler nesten litt ærbødighet over å få lov til å se verden fra deres perspektiv. Som det første fjellet av alpin karakter besteget i Norge står Falketind der som selve inngangen til Jotunheimen. Bestigningen har i senere tid blitt beskrevet som oppdagelsen av Jotunheimen, og har bidratt til at Falketind har fått ikon-status. Når man nå står på toppen og skuer utover Hurrungaene, er det lett å sette seg inn i følelsen de første klatrerne må ha hatt når de “oppdaget” fjellene i det fjerne.

Basecamp
På sommerstid er det åpen vei inn Koldedalen, og man kan kjøre bil nesten inn til foten av fjellet. Det kan likevel være verdt å merke seg at det er begrenset med plasser å parkere, og veien er relativt smal. Vi satte opp telt-camp på høyre side av veien ovenfor Koldedalsvannet med utsikt mot turens mål på den ene siden og Uranostind midt i mot lenger øst. Med bekken rett ovenfor oss var vi ganske fornøyd med teltplassen. Det vi derimot ikke hadde regnet med i fjellet i midten av august, var mengden med mygg som omsvermet oss. En kald vår hadde utsatt klekkingen og de blodtørste monstrene jagde oss nok en gang inn i teltet under måltidene. Riktignok i et telt hakket større enn enmannsteltet som huset oss under vinterturen. (link til vinterturteksten)

Rutevalg
Den vanligste ruten til Falketind kalles gjerne “Normalveien”. Man starter ved enden av veien langs Koldedalsvannet og går vestover inn Morka-Koldedalen. Her holder man nordsiden av et vann på 1291 moh. Mot slutten av vannet må man over en bratt snøfonn som avhengig av snøforhold kan være en utfordring. Det kan være lurt å ha isøksen lett tilgengelig. Stien går videre langs Andrevannet hvor man går blant steiner og ur, helt til man kommer til elva fra Stølsnosbreen. Den må krysses før ruta fortsetter opp venstre side av elva. Her går du på et ganske bratt svaparti som kan bli glatt ved regnvær. Deretter venter breen på toppen av fjellsiden. Hold kanten av breen i begynnelsen for så å gå inn på hovedbreen lengre oppe om du har med breutstyr. Vi valge å gå rett opp til høyre og følge fjellryggen hele veien til topps, men normalveien følger breen inn til foten av toppen og klyver opp siste bit. Vi gikk ned igjen denne veien. Turen beregnes til 10-12 timer, og det var også den tida vi brukte.

Stølsnosbreen
Akkurat denne breen er relativt homogen og regnes som en trygg bre. Holder man til høyre på breen, går man mer på snøfonnene enn på blåis og det er heller ingen store sprekker her. Sprekkene befinner seg i midten av breen og oppover mot Stølsnostind. Er det varmt i været går det greit å gå i snøfonnene, men vær oppmerksom på at om det har frosset og vært kaldt kan den siste snøbakken til toppen være utfordrende. Hvis den er steinhard, må man bruke stegjern og øks for å komme seg til topps. Problemet om man skulle skli, er at at det ligger flere partier med steiner som kan være skadelige.

Hvis du krysser bre uten å gå i tau eller ha med breutstyr er det viktig å bruke øynene. Løft blikket så ser du sprekkene, og du vil se hvordan linjene former seg i breen. De største utfordringene er sikt og nysnø. Har det snødd – noe som fint kan skje i Jotunheimen om sommeren, bør du være ekstra forsiktig da sprekkene ikke er like synlig lenger. Og er det dårlig sikt er det også uforsvarlig å bevege seg løst på bre.

Kodak Courage
– Bare sett hendende og føttene akkurat på de takene jeg har brukt. Robert Caspersen beveger seg som spiderman på vei opp til ryggen.

Jeg trekker pusten og beveger meg ut på fjellsiden som har fri sikt ned mot Andrevannet ca. 700 høydemetere ned. Klatring blir å ta litt hardt i, men litt eksponert klyving er det allikevel. Jeg sparker bort løse tak under meg og trenger ikke jobbe hardt for å la være å snu meg for å se om steinene treffer vannet langt der nede. Det tar heldigvis ikke lang tid før vi er på toppen av ryggen, som sneiler seg bort til spiret som er selve Falketind i sørenden av breen. Heldigvis er det lettere å finne frem litt “Kodak Courage” og posere til ære for fotografen når jeg kan skue utover den fantastiske utsikten og slipper å se nedover.

Til tross for sterk vind på toppen hadde vi kjempefine forhold for turen. Svaet var tørt, snøen var kram, og vi trengte ikke benytte stegjern på vei ned da fotsporene ble som trappetrinn i snøen. Vel nede sitter vi rundt primusen, med myggen på lesiden av kroppen, og ser det velkjente fotomotivet av Falketind og Hjelledalstind bli farget lilla, rosa og gult før det blå tar helt over. Den siste tanken som slår meg før jeg trekker meg tilbake til soveposen er at silhuetten av fjelltoppene virkelig ser ut som en inngangsport.

Råd til sommerturen
1. På sommeren er regn din største fiende. Været snur raskt i fjellet, og blir du overrasket av regn og synkende temperatur er det viktig å være forberedt slik at du kan få skiftet klær relativt raskt i etterkant, eventuelt beskyttet deg mot nedbøren. Ha alltid vanntett jakke med i sekken, og ekstra lag med klær om uværet skulle komme overraskende.

2. Vindtette klær er ofte det mest behagelige å gå i om været tillater det. Softshell-bukser som puster godt, og vindjakker som beskytter mot vind men også ventilerer godt.

3. Det kan også være nødvendig med stegjern om sommeren. Dette avhenger av forhold, men når man må krysse en isbre, er det lurt å ha både stegjern og isøks tilgjengelig.

4. Husk solkrem! Solen er sterk, og selv om temperaturen kan være lav så nærmer du deg 2000 meter over havet og får solen reflektert fra snøflekkene rundt deg.

5. Myggmiddel. Myggen er ikke et problem når du er i bevegelse og kommer høyere opp, men det kan være fint å slappe av rundt primusen på kvelden uten å bli tappet for blod.

6. Bruk øynene! Sikt og nysnø er de største utfordringene når du beveger deg på bre om sommeren. Både nysnø og dårlig sikt gjør det vanskelig å lese terrenget og se hvor sprekkene går.

7. På steder som ikke er dekket med is og snø er det viktig å ta hensyn til steinkvalitet. Det kan være mye løse steiner, og spesielt om man går i bratt terreng bør man være bevisst på dette. Langs breen kan det være mye løs morenemasse på høyresiden og det kan være lurt å holde seg på snøfonnen.

8. Generelt er stølsnosbreen homogen og trygg, men det kan variere fra år til år, så hør alltid med de lokale turisthyttene hvordan forholdene er.