Frem til midten av 1900-tallet var Glittertind Norges høyeste fjell. Men breen på toppen har smelta flere titalls meter de siste 100 årene, og Galdhøpiggen er nå som kjent høyest, både med og uten snø.
Men livet handler ikke bare om å være størst, eller høyest. Glittertinden har også sine fortrinn. På én ting, vel så viktig som høyden over havet, går hun storebror en høy – eller rettere sagt lang – gang.
Glittertind er et fjell som skiller seg ut – fullt synlig fra både indre Sunnmøre og ikke minst nord på Østlandet. Toppen av Glittertind ligger særlig åpent mot øst og sørøst, mer åpent enn Galdhøpiggen.
Ja, det er slik Glittertind overgår sin 13 meter høyere storebror: På utsikten. Utsikt er selvsagt subjektivt, men den kan også analyseres. Det synlige arealet fra Glittertind er 25 prosent større enn fra Galdhøpiggen. Og kanskje enda mer imponerende: Sør-Norges lengste frie siktelinje går fra toppen av Glittertind, til Sætersjøberget i Våler kommune i Hedmark, 200 km unna.

Glittertind: 1901-1910. Foto: Anders Beer Wilse.

Å velge en kurs.
Jotunheimen ligger på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet, halvveis mellom Trondheim og Bergen, like langt fra Sunnmøre som Mjøsa - midt i det meste egentlig. Men selv med god kjennskap til alle disse stedene, hadde jeg inntil nylig aldri sett toppene av verken Galdhøpiggen eller Glittertind. I hvert fall ikke vært sikker på nøyaktig hvilke de har vært. Hvordan er det mulig – for en fjell- og kartinteressert person?
Alt var bedre før sies det, noe stedssansen er et eksempel på: Taxisjåførene kunne veien i blinde, og folk du traff i fjellet kunne hjelpe deg å krysspeile på kartet. I dag har alle GPS på telefonene, så vi slipper å tenke på den slags. Skal vi fra A til B, trykker vi bare på B, lukker øynene og “driver” passivt avgårde. Selv på fjellet, på tur for å oppleve og bli kjent i naturen, nøyer vi oss ofte med å sjekke den blå prikken midt på skjermen. Terrenget rundt blir kulisser, ubrukelig til praktiske ting som å finne veien.

Tro om folk på indre Østlandet for mange hundre år siden kjente til den hvitkledde Glittertinden? Om den kan ha vært et viktig landemerke, som for eksempel Hårteigen, “Viddas grå veiviser”, eller som enkelte karakteristiske fjell langs norskekysten? Betydningen av slike landemerker virker kanskje fjernt i dag, men inntil for omtrent ti år siden var god lokalkunnskap viktig også for oss når vi gikk i fjellet. Vi orienterte oss etter landskapet; så en haug på kartet, gikk dit, tok frem kartet, fant en ny haug, gikk dit, spiste lunsj, gikk videre. Kartet var den mest sentrale delen av utrustningen, og det å lese terrenget en forutsetning for å finne frem – i hvert fall i vinterfjellet, og utenfor merkede løyper. Og det ga en god mestringsfølelse. Å bli kjent i et fjellområde har fortsatt stor egenverdi – et lite steg på veien for å bli mer “i ett med naturen”.
I dag ønsker mange å bare peke mobilen mot horisonten for å finne ut hva man ser. Men av flere årsaker er dette dessverre altfor mye å be om – sannsynligvis i lang tid fremover. Telefonene er ikke kraftige nok til å analysere synsfeltet ordentlig hvor enn man er, og ikke minst er kompassene i mobiltelefoner jevnt over svært unøyaktige. For å si det sånn; tar man feil av Jotunheimen og Rondane, sett fra Lillehammer, bør man heller holde stilt om at telefonen har et kompass.
Du kommer nok rett og slett aldri utenom litt “egeninnsats” om du skal forstå hva du ser rundt deg, men er det egentlig så ille? Vi snakker tross alt om fjellturer, ikke småærender i byen. Taxisjåførene ble sannsynligvis ikke lei seg for å slippe kjentmannsprøven, men vi tenker vel ikke slik på fjellet?
Selvsagt er det ikke alltid like enkelt å orientere seg, men derifra kommer også mestringsfølelsen. Med papirkart vil mye også være enklere; det kan brettes utover et hyttebord til felles anskuelse, og det fungerer like godt i alle “lysnivåer”, fra stearin- til sollys. Og du kan forflytte deg til motsatt hjørne av kartbladet uten at detaljer eller din egen posisjon forsvinner.
Beveger man seg utenfor kartbladet derimot, ser man hvilken fantastisk ressurs mobilkartet er. Og hva det dårlige kompasset angår, finnes det faktisk en alternativ metode for å angi retninger, både enklere og mer nøyaktig. Et prinsipp som allerede for 25 år siden var som klassisk å regne, men som sammen med mobilkartet ville gjort det til en lek å bli kjent med Glittertind. Så hva med å gjøre det vanskeligere; klarer du å sikte langs Norges aller lengste siktelinje? Bli med på topptur på Helgeland!

Norges lengste siktelinjer finnes rundt Vestfjorden i Nordland. Her på Hestalstuva i Steigen. Foto: Guri Anne Hansen.

Land i sikte.
Den åpne Vestfjorden, med høye fjell på begge sider, er som skapt for dem som liker å speide etter land langt ute i havet. Og lengst ser man fra et godt kjent turmål; Sju Søstre ved Sandnessjøen. Fra nesten alle søstrene kan man se lengre enn 230 km, den aller lengste siktelinja går fra den nest sørligste; Kvasstinden. Derfra er det mulig, i gode værforhold å se 238 km mot nord, å se de øverste 100 meterne av Stjerntinden i Flakstad kommune, ytterst i Lofoten. En ørliten flekk på et uendelig stort hav med andre ord, på den distansen. Om du vet nøyaktig hvor du skal lete, vil det være mulig å se den – hvis ikke er det en nål i en høystakk. Så hvor langs horisonten “legger du siktet”?
Om du ser ned på leia under De Sju Søstre, fartet det allerede for mange hundre år siden noen som kjente kystlandskapet som sin egen bukselomme, som kunne hjulpet deg. Helt blottet for tekniske hjelpemidler fartet jektskipperne opp og ned langs kysten med tørrfisk fra Lofoten til Bergen – så hvordan navigerte de egentlig? Ved hjelp av landskapet rundt seg. De studerte hvordan holmer, skjær og andre landemerker lå i forhold til hverandre – og i forhold til toppene i horisonten. Om en av disse hadde guidet deg til Kvasstinden i dag, ville han visst nøyaktig hvor i terrenget du skulle se: Rett over fergeleiet på Dønna, kan du – med en god kikkert, og godt vær – se Stjerntinden.

Papirkart og mobil.
Fortsatt i dag navigerer båter i enkelte trange farvann fortrinnsvis ved hjelp av oppmerkede siktelinjer i terrenget, kalt “overett-linjer”; to sjømerker hvor det ene ligger et stykke bak det andre og man sikter mot dem rett over hverandre. En annen anvendelse av siktelinjer har vi fra fjellets verden; de såkalte sikteskivene som finnes på enkelte utsiktspunkt som viser hvilke topper du ser i horisonten. Men mange slike sikteskiver er for små til å bli nøyaktige nok. Det aller beste er rett og slett å sikte ved hjelp av gjenkjennelige steder i terrenget lengre unna – for eksempel fergeleiet på andre sida av fjorden. Og et bedre grunnlag for det enn nettopp mobilkartet finner du ikke.

Jeg slår gjerne et slag for papirkartet, blant annet for å slippe å kikke så ofte på mobilen på tur. Men et smart mobilkart, med siktelinjer, er et fabelaktig supplement. En løsning som kan gjøre deg mer i ett med naturen, ikke telefonen – selv medtelefon...