Hvor har du vært i sommer?

Nå møtes vi til et nytt arbeidsår. Da kommer spørsmålet fra kolleger; Hvor har du vært i sommer? Har du opplevd noe nytt? Underforstått: Du bør ha vært et sted, og du bør ha opplevd noe nytt.
Jeg forbereder meg på mitt svar: Jeg har famlet her nede med de andre. Jeg har opplevd noe, men kanskje ikke så mye nytt. Jeg har tilbragt sommerferien min innenfor bommen. Der jeg bor.

Ibsens skriver i diktet «På Vidderne» (1860) at han har «levet sitt lavlandsliv ut, og finner frihet og Gud der oppe på «Vidderne», og han ser at «der nede famler de andre.»
Jeg har altså brukt min ferie på å famle her nede, og ikke på viddene. Hjemme-ferie. Bra at jeg ikke er på Facebook, da ville jeg nok ikke fått så mange likes.
Etter å ha levd mesteparten av mitt voksne liv «på Vidderne», overvintret i Alaska og på Grønland, gått til Nord- og Sydpolen, krysset Grønlandsisen på ski, brukt mange treningstimer og sponsorpenger på å klatre til topps på tre av «7 Summits», de høyeste fjellene på de syv kontinenter, ville jeg ha en hjemme-ferie.

Jeg er så privilegert at jeg bor innerst i en vei med bom. Jeg må gå 850 meter for å hente Aftenposten, som ikke kommer før 13.00, men jeg har lagt vekk klokka, så det spiller ingen rolle. Jeg kan stenge bommen, om jeg ikke vil ha besøk. Jeg lærte meg som ung jente å verdsette noen sære prinsipper. De ble få, men nådeløse:

1. Du skal ikke se/høre naboen fra der du bor.
2. Du skal ha kikkert liggende klar i vinduskarmen - det er et must. Det kommer dyr.

Jeg har stort sett klart å holde meg til dette, og i sommer har det vært lite besøk, men mye bær og sopp, godt fiske og jeg har fulgt med på fuglenes standhaftige arbeid med kull både nr. en og to, og deres opplæring av ungene sine, før de på nytt setter kursen mot sør. Med de bitte små kroppene sine. Jeg blir andektig når jeg tenker på alle sangtimer de har hatt for å få seg en dugende partner, alt arbeid med å lage reir, anstrengelser med å holde hønsehauken unna og sanke insekter til mating. Alt dette har jeg hatt tid til å studere i sommer. Sammen med bikkja. Som synes ting er greit. Så lenge hun kan bade litt hver dag.

Nesten gratis er det, også, hjemme-ferie. Jeg har fylt bensintanken på bilen én gang på seks uker. Du kan velge å kjøpe grillmiddager, men du kan også velge å ikke grille. Jeg valgte det siste. Grilling fordrer jo ofte at man er mange sammen, skåler mens man venter på maten, ler og hygger seg. Selvsagt kunne jeg ha invitert - for det er jo det man gjør. Inviterer. Man kan jo ikke bare stikke innom på en grillaften. Man må være invitert. Det har jeg ikke gjort. Og da uteblir de fleste.

La meg si det sånn at dette har vært en test-sommer. En test på hvordan man kan velge å tilbringe ferien sin. Og stå for avgjørelsen man tok i det man kommer tilbake på jobb. Og møte spørsmålene. For de kommer. Det er en garantert, opplagt måling. Omsorg i mye, men ikke i alt. Det vurderes i det stille. Må jeg skaffe meg litt ryggrad for å fortelle at jeg har vært innenfor bommen i hele ferien? At jeg ikke har grillet med venner? At jeg ikke har krysset vidda, gått Besseggen i strålende vær? Vært på hytta med familien?

Jeg behøver ikke legge ut bilder av tapede føtter med gnagsår og blemmer, behøver ikke å bevise noe denne sommeren. Jeg har tatt de 4 høyeste toppene i Norge. Og vist fram flagget. Jeg må bare klare å vise at jeg har valgt rett, for meg selv. Jeg må være trygg på og stolt av valget mitt. Jeg må tørre å kjenne på den tilfredsheten som ikke fordrer likes og kommentarer på sosiale medier. Jeg er ikke der, og jeg har fasttelefon. Når olla går tom for vann, har vi ikke vann i huset. Da ryker selvsagt toalettet også. Men jeg har et stort, flott vann 100 meter unna. Med fisk i. Da får man innrette seg.

Da jeg spurte min mor på sykehjemmet om hennes beste sommerminner fra sin barndom, svarte hun at det var å løpe og hente opp rå gulrøtter av jorda og spise dem uvasket. Det var alltid nok. Jeg har også nok. 85 år etter. Jeg har aldri spist så mye markjordbær som i år. Solbærene bugner på busken, ørreten spreller i garnet om morgenen. Bringebærene er i ferd med å modnes, og blåbær blir det nok av. Jeg må bare gidde å plukke. Tydelig kommer minnene fram fra barndommen: Det var aldri snakk om ikke å gidde. Du plukket bær. Sammen med familien.
Kanskje det tar noen år før man igjen setter pris på nyrørte markjordbær på fersk brødskive? Kanskje det skal ta noen år? Jeg har i alle fall fantastiske minner fra denne sommeren, om ikke jeg har plukka, sylta og safta som min mor og far gjorde i sin tid, så har jeg gjort litt av det, og jeg har brukt tid på å studere Linerlas vippestjert-unge nr. to, som nesten ble hånd-tam på terrassen - fordi jeg alltid var der.

Ved å velge en ferie innenfor bommen, har jeg fått med meg en trillingfødsel hos et rådyr, buormen og hoggormens meget nøyaktige solingstid- og sted, jeg har lært meg å flytte padder på en skånsom måte, har lært meg navnet på fem nye planter, blitt mye bedre kjent med bikkja.

Veggene mine er fulle av bilder av mestring; is, snø og kulde, flagg, isøkser og stegjern. Frostskader og rim i flettene. Store smil og modige tårer. Men denne sommeren ville jeg famle litt her nede med de andre - og jeg angrer ikke. Akkurat nå står det tre spenstige rådyrkalver og kikker inn mot vinduet i stua, de er seks uker i dag, og på knausen bak holder mor et våkent øye. Hun kjenner meg nå, lar kalvene leke seg ferdig på den nyklipte plenen. Hun vet at jeg ikke kommer ut, bare iakttar dem fra vinduet. Lenger bak, på neste lille kolle, står ungbukken med sitt smale gevir, klar til å pare sin utkårede om ca. en måned. Han holder sin post med stil, hver kveld, samme plass. Dette er premien du får ved å være hjemme - du kjenner igjen dyra, og de kjenner igjen deg.

Når jeg legger meg under dyna til kvelden for å lese siste nummer av Fjell og Vidde, nr. 4, med forside-tekst: «Toppen av lykke i Loen», da tenker jeg at det er et relativt begrep, og denne sommeren har jeg nådd min alternative topp. Og jeg skal sovne med stolthet, tilfredshet og ro, jeg behøver ikke flagg denne gang.