Hvitmuren og herrefolket

Blant bergknauser langs Oslofjorden kan du, dersom du er heldig, dumpe borti en av Norges mest sjeldne planter, hvitmure. En beskjeden sak, som kanskje minner mest om en forvokst jordbærplante. I likhet med i overkant av 4000 andre arter, står hvitmure på Norges oversikt over rødlistede arter. Med unntak av den fotogene fjellreven og sommerfuglen klippeblåvinge, har du kanskje ikke viet organismene på rødlista en tanke. Hver og en av disse artene representerer likevel små, men viktige brikker i puslespillet som til sammen utgjør vår flora og fauna, med det mangfoldet vi gjerne ønsker at skal bestå. Vi ser på naturen som noe vi eier og råder over, og som vi derfor vil forvalte på best mulig vis, til glede for oss selv og for fremtidige generasjoner.

Vår natur
Mennesket har påtatt seg et ansvar for naturen som omgir oss, men dette har også gitt grobunn for en følelse av eierskap over naturen og artene. Som mennesker er vi i stand til å føle en sterk tilknytning til omgivelsene rundt oss. Like fullt vi vil også være tilbøyelige til å hugge ned et skogholt for å få bedre utsikt fra kjøkkenvinduet, eller skyte ulv som vi tror at truer barna våre. Som herskere på toppen av næringskjeden, har vi evner og kapasitet til å gjøre akkurat som vi vil med andre organismer. Med denne makten følger også muligheten for å påføre naturen utilsiktede skader som det kan ta svært lang tid å lege. Handlinger som på kort sikt kan synes ufarlige og begrensede i omfang, kan vise seg å få uoversiktlige konsekvenser dersom de gjentas av en hel befolkning.

Truet samspill
Når du går oppover den porøse bergsiden ser du hvitmuren vokse i små, tette tuer. Den trues av konkurranse fra andre arter, som iherdig omringer den og stjeler både lys, næring og fuktighet. En grønn sjø av unge syrinplanter skyller over mangfoldet av andre planter og homogeniserer utvalget av arter som tidligere har levd i samspill med hverandre.
Rødlistede arter blir alle beskyttet under statens vinge. Områdene rundt hvitmuren er vernet, slik at de skal få stå i fred. Men en viktig jobb er å hindre andre invaderende arter å utkonkurrere den. Hvitmuren er tapper, men særlig konkurransedyktig er den ikke. Norsk Botanisk Forening arrangerer dugnader for å luke vekk unge syrinplanter og andre konkurrenter. Men burde slike tiltak være basert på frivillighet? Og hva skjer dersom ingen møter opp et år? Gjennom beplanting av fremmede arter, gjødsling og økt bebyggelse forpurrer vi et allerede eksisterende samspill.
I strandkanten ser du hvitmurens røde stengler svaie i brisen fra sjøen. Rundt strekker stakittgjerder seg stadig lenger mot vannkanten. De temmer bølgen av hageplanter som er i full fart over og gjennom plankene. I Norge finner man hvitmure i lavlandet, nær sjøen, hvor jorda er kalkrik. På grunn av menneskelig påvirkning, er forekomsten av slike habitater synkende. Du spør deg selv: om noen år, vil ikke disse plantene ha fullstendig erstattet hvitmuren og de andre artene som naturlig hører hjemme langs kysten? Kanskje er det ikke så problematisk om en relativt ukjent planteart eller to forsvinner?

Verdiløs livsforsikring
Det er naturmangfoldet som bokstavelig talt sikrer vårt levebrød. Dersom vår viktigste matplante blir angrepet av pest, er det forekomsten av andre matplanter som blir avgjørende for vår overlevelse. Selv om vi kan debattere vårt etiske grunnlag for å herske over andre organismer, er det, paradoksalt nok, vår nødeløse utvisking av andre arter som vil gjøre vår livsforsikring verdiløs. I samfunnet vårt, hvor de viktigste artene, tross alt, er de vi spiser, er vi sårbare for en situasjon hvor disse artene ikke lenger er tilgjengelige for oss. Vi risikerer å sitte igjen med en ugjestmild klode, hvor menneskeheten er redusert til å be resten av naturen om nye ressurser.

Menneskelig kvelertak
Familien av hvitmure du har stående rundt deg, er blant de få naturlige populasjonene i Norge. Den har på papiret kun selskap av fem andre, spredt rundt Oslofjorden. Til tross for at mennesker med forkjærlighet for planten har satt i gang tiltak for å bevare den, er det lite som tyder på at disse populasjonene ville klart seg selv uten menneskelig inngripen. Hvitmuren innehar ingen stor økologisk rolle, men den er representant for en gruppe arter som er avhengig av en habitattype som er svært skjør. Arter oppstår og arter dør ut, slik har det alltid vært. Befolkningsvekst og habitatødeleggelse er to av hovedårsakene til at jordas biodiversitet minker raskere nå enn noen gang før. De fleste artene som daglig forsvinner er, for de fleste, ubetydelige. Men, dersom man får sympati for de små, vil man på lang sikt redde de store?

Herrefolket og økosystemet
Menneskeheten vil kunne overleve de aller fleste arters utryddelse. Vi vil trolig fortsatt kunne finne måter og håndtere uventede effekter av tap av biodiversitet. Men dersom vårt eierskap til naturen gjør at vi fortsetter å tyrannisere økosystemet, vil naturen kunne bringes til kanten av kollaps. Jorda vil nok komme seg til hektene igjen, i hvert fall etter noen millioner år, men menneskets tilstedeværelse er usikker i et slikt tidsperspektiv. Dersom vi fikk en bredere felles forståelse for det gjensidige avhengighetsforholdet mellom menneskeheten og resten av naturen, ville vi kunne endre vår adferd slik at alle livsformer kunne blomstre i antropocen, det moderne menneskets epoke.