Hvem eier egentlig havet?

16. juli 1969 satte de første menneskene sine fotspor på månen. Vi barn satt klistret foran flimrende svarthvitt-bilder på TV-en. Erik Tandbergs karakteristiske stemme forkynte at fremtiden befant seg ute i verdensrommet. Jeg var bare 13, men likevel overbevist om at det ikke var der den lå – men nede på dypet av verdens hav. Der og da bestemte jeg meg for å bli marinbiolog.

Da jeg studerte på 1970-tallet, ble jeg forundret over norske fiskeriministre som ofte overprøvde havforskernes anbefa­linger – og som satte altfor høye fiskekvoter. På slutten av 1960-tallet hadde vi nesten klart å utrydde silda. Likevel lot politikerne fiskerne overfiske kvotene og klarte heller ikke å få slutt på det de kalte «juks og fanteri». På 1980-tallet fis­ket vi flere ganger altfor mye torsk i nord – og vi fikk «svart hav». Etter som årene gikk, ble det også stadig mindre fisk i Nordsjøen, og langs Skagerrak og Oslofjorden. Måtte det virkelig være slik?

Sommeren 1988 drepte en giftig algeoppblomstring villfisk og oppdrettsfisk fra Østfold til Vestlandet. På denne tiden jobbet jeg med et prosjekt med fiskeri- og miljømyndighetene, om hvor mye oppdrett vi kunne ha langs norskekysten. Jeg foreslo en studietur til Japan for å se hvordan de håndterte sine store oppblomstringer av giftige alger. Besøket ble en øyeåpner. Japanerne var kommet mye lenger enn oss innen både marin forskning, forvaltning, fiske og oppdrett.
Dette inspirerte meg til ytterligere reiser i Asia. I de neste årtiene besøkte jeg en rekke land og kulturer, og mange av dem har mye å lære bort: På Fijiøyene fantes områder som hadde vært fredet i uminnelig tid, noe som gjorde at det alltid var nok gytefisk. I Thailand møtte jeg sjøsigøynere som fisket med bærekraftige metoder. I Kina hadde de lært seg å drive oppdrett sammen med naturen, ikke mot den. I Japan lot myndighetene kystbefolkningen være med på å bestemme hvor mye som kunne fiskes. Og de investerte enorme summer på å øke havenes produktivitet, blant annet ved å bygge tusenvis av kunstige korallrev og sette ut milliarder av larver av en lang rekke arter. Seinere skulle det vise seg at samtidig med at japanerne brukte store summer på å konstruere sine kunstige korallrev, drev nor­ske trålere med systematisk ødelegging av våre naturlige rev.

Årsaken til at våre fjerne forfedre bosatte seg her oppe i det kalde nord, må ha vært den gode tilgangen på mat – enorme mengder med fisk og vilt. Sjøen var spiskammeret, og kyst og fjord var farveien. Da er det kanskje ikke så underlig at det lille verden vet om oss, er knyttet til hav, sjøfart og fiske: fjorder, vikingskip, oppdagelsen av Amerika, tørr­fisk, lutefisk, shipping, Kon-Tiki, oppdrettslaks og olje fra under havbunnen.
Til tross for at vi utgjør mindre enn én promille av klodens befolkning, har vi kontroll med noen av verdens mest fiskerike havområder og er verdens nest største eksportør av sjømat. Ikke bare det, men vi har vært verdensledende innen fiske og eksport av fisk i over tusen år. Fisk var lenge vårt viktigste eksportprodukt – inntil vi fikk olje og gass. De siste 50 årene har oljen gjort oss rike. Men hva skal vi leve av etter oljen? Ikke overraskende, er ofte konklusjonen at fisk og ressurser fra havet på nytt vil bli blant de aller viktigste.

Dessverre trues vår eiendomsrett til fiskeressursene. En liten, men mektig gruppe mener at vår fisk ikke lenger er vår, men deres. De mener at de langt på vei har klart å privatisere fiskeressursene. En gruppe fiskebåtredere har nettopp prøvd å tiltuske seg evigvarende eiendomsrett til en tredjedel av torskeressursene. Fiskekvoter verdt hundrevis av milliarder kroner blir gitt bort helt gratis til en liten klikk med rikfolk. Ungdom og andre som ønsker å bli fiskere, må heretter kjøpe kostbare kvoter fra rikin­gene som har fått dem gratis. Denne privatiseringen er blitt gjennomført uten at vi – velgerne – er blitt spurt om vi ønsker å gi fra oss eiendomsretten til fisken. I verste fall kan eiendomsretten havne utenfor landets grenser, og kan på sikt true også vår lovfestede rett til å fange fisk til egen middag. Utrolig nok foreslår også enkelte at lakseopp­drettere skal få eiendomsretten til sjø- og fjordområder. Er det fortsatt mulig å stoppe dette banke- og fjordranet?

Bearbeidet utgave av forordet i boka "Fiskehistorier"