Slaktehus Bjørnøya

Syv år etter den første oppdagelsen av Bjørnøya døde dronning Elisabeth av blodforgiftning på Richmond slott. Samtidig «snublet» en av hennes undersåtter over en for ham ukjent ishavsøy der det sto et vakkert, tretakket fjell. Ekspedisjonen var blitt finansiert av Sir Francis Cherie. Han var medlem av Sebastian Cabots framsynte gruppe av London-kjøpmenn kalt «The Merchant Adventurers Trading to Muscovy», eller: «The Muscovy Company», senere bare kalt «The Russia Company». Også i London var man inne på den potensielt profitable tanken at man burde utvide virksomheten til å handle med de rike landene på motsatt side av kloden. Hadde de ikke hørt om at Willem Barentsz hadde buttet mot en ugjennomtrengelig isbarriere nord for Spitsbergen?

I august måned, underveis til Det fjerne østen, midt ute i det kalde Barentshavet i året 1603, seilte kaptein Stephen Bennett den lille skuta Grace på femti tonn innover mot den fortsatt jomfruelige Bjørnøya, en «ukjent» øy med loddrette kyster. Oppdagelsen var tilfeldig, han var jo egentlig på vei til Kina og India ved å bruke «Columbusmetoden»; nemlig å seile i diametralt motsatt retning av dit man ønsker seg. I likhet med Columbus kom også Bennett til feil sted, og i likhet med Amerika hadde også Bjørnøya uutnyttede naturressurser. Dersom man tar øyas begrensede størrelse med i beregningen, var Bjørnøya en langt mer verdifull oppdagelse enn Amerika!
Hollenderne hadde ikke etterlatt noe synlig bevis for sin landstigning. Engelskmennene fant ingen flaggstang, ingen bauta, ingen skilt med anneksjonskrav. Det lå hverken avbrente sigarettstumper, sjokoladepapir eller tomme hollandske ølbokser igjen på stranda. Skipper Bennett hadde god grunn til å oppfatte seg som oppdageren av en ensomt beliggende, navnløs, og ved første øyekast nytteløs øy. De fant ingen hvalross, bare en avbrukket støttann. Men de fant blyglans, og observerte en sort og hvit polarrev i ferd med å kvitte seg med vinterpelsen. Bennett var en klarsynt mann. Han så muligheten for store fortjenestemuligheter på dette stedet, både gjennom fangst og gruvedrift. Han tok ikke mye feil.
I stedet for å handle med russerne var det kanskje muligheter for Moskvakompaniet til å drive litt fangst på egen hand? Hvorfor skulle de betale gode penger for hvalrosstenner, huder og pelsverk, dersom de kunne finne det selv på denne øya? Femti avkuttede hvalrosshoder med støttenner ble hovedresultatet av neste sommers Bjørnøya-ekspedisjon. Dessuten fant de en tønne full med gamle tenner fra døde hvalross. Det kostbare hvalrosselfenbenet ble tatt med tilbake til England i det nye skipet, sekstitonneren God Speed, i.e. «Gå med Gud».

I sin uvitenhet og grådighet hadde Bennett riktignok forvekslet blyglansen på øya med sølv. Senere skulle navnet Gull Island, en bratt holme ved Sørhavna, bli oversatt til norsk med Gullholmen, selv om gull betyr måke. Dermed oppsto det rykter om både sølv- og gullgruver på Bjørnøya. Som navn på den nye ishavsøya valgte englenderne Cherie Island, etter den rike kjøpmannen som hadde betalt for ekspedisjonene. Navnet ble, etter som tida gikk, først feilstavet til Cherrie Island og ytterligere korrumpert til Cherry Island, på norsk «Kirsebærøya». Det blir like gærent som å kalle Labrador eller Newfoundland for «Vinland», i hvert fall i ordets moderne betydning.

De store bølingene av hvalross fortsatte å tiltrekke seg fangstfolk. Odobenus rosmarus, the sea morse, hadde i tusener av år, helt siden istida, gumlet i seg muslinger i buktene og ligget og dratt seg på land de par stedene hvor det var plass: «Det var underlig å se slik en mengde sjømonstre ligge utover i hauger som feite galter.» [1]

Britene gikk til et temmelig resultatløst angrep på hvalrossene med flintebørsene sine. Kulene gjorde liten skade, men smellene skremte opp hundrevis av de klossete dyrene. De humpet seg i panikk nedover stranda og ut i vannet. Folkene klarte å overrumple enkelte forvirrede individer etter å ha blindet dem med haglskudd. Da ble det enklere å avslutte kjøttkolossenes tilsynelatende gledesløse liv med økser og andre skarpe våpen.

Sommeren 1605, det tredje året, ble skipsbåten nesten knust i en liten bukt, og to mann som klatret i fjellet, ble nære på drept i et steinsprang. Det var da de døpte fjellet Mount Misery, «Elendighetens fjell», som en dyster spådom om ulykkene som skulle komme.

Fangstfolkene lærte at de kunne legge seg i bakhold og vente til hvalrossene, som kan veie opp til to tonn og bli fire og en halv meter lange, kom opp på land igjen etter det første angrepet. Etterpå var dyrene litt engstelige, men snart tok de mot til seg, klatret opp på stranda og la seg til på land igjen. Da startet angrep nummer to. Det ble som en militær operasjon. De godtroende kjempene var enfoldige nok til å krype opp på land hver gang stranda virket rolig og fredelig igjen, til tross for det økende antall flådde og hodeløse skrotter av slektninger og venner, samt eimen av friskt blod som blandet seg med sanden og koagulerte.

Hvalskipperen William Scoresby (The Son) hadde nok også forsøkt seg på hvalrossfangst oppe på Spitsbergen et par hundre år senere, hvordan kunne han ellers vite så mye om det originale sjøpattedyret: Dette spesielle dyret utgjør forbindelsesleddet mellom landpattedyrene og sjøpattedyrene. Den likner på mange måter både oksen og hvalen. Den vokser til samme størrelse som en okse. Hvalrossens skinn er omtrent to og en halv centimeter tykt og er dekket av kort, gulbrun hårvekst. Under skinnet er det et tynt lag av fett. Jeg har aldri sett en som gav noe særlig mer enn hundre liter olje. I hvalrossens magesekk har jeg sett reker, en slags sjøkreps, og rester av selunger.

Når man ser den fra litt avstand, er forparten av hodet på unge hvalross uten støttenner ikke ulikt et menneskeansikt. Fordi dette dyret har til vane å holde hodet over vannet for å titte på skipene, er det ikke helt usannsynlig at synet av en slik hvalross kan være grunnlaget for historiene om havfruer.

Fangst av hvalross i sjøen er umulig uten å utsette seg for fare. De svømmer i bølinger, og et angrep på en av dem trekker inn alle de andre til forsvar. De omringer fangstbåten, hugger gjennom bordgangene med støttennene, noen ganger heiser de seg opp over esinga slik at båten truer med å kappseise. Det beste forsvar mot disse rasende dyrene er å kaste sjøsand i øynene på dem. Da blir de halvveis blindet og tvinges til å spre seg. På land er det lettest å drepe dem med lange, spisse kniver.

Støttennene er harde, hvite og av kompakt elfenben. Materialet blir brukt av tannleger til å lage kunstige tenner. Skinnet blir brukt i stedet for matter og tepper til å beskytte bommer og rigg på skip mot slitasje. Når skinnet blir kuttet i strimler og flettet til tau, kan det brukes til styringstau på skip. Dette tauet er sterkere og varer lenger enn hampetau. I gamle dager var mesteparten av tauverket på skipene, i det minste i nordlige farvann, laget på denne måten.

Oljen ble brukt til belysning, og tau laget av hvalrusshud kaltes «rossmålreip».

Utdrag fra ekspedisjonen med Trent til Spitsbergen 1818:

I sjøen pleide hvalrossmora å holde ungens hode opp av vannet med luffene. Begge ville kikke nysgjerrig på et skip som lå oppankret. Hvis det kom en lyd fra skipet, trakk hvalrossen ungen med seg under vannet, for deretter å komme upp igjen med ungen bak luffene for å kikke på skipet igjen. Når flokken lå på et isflak eller på land, var det alltid en hvalross som ikke sov. Den holdt vakt, strakte av og til halsen, løftet hodet så høyt den kunne og så seg rundt i alle retninger. Hvis den ble redd, satte den seg i bevegelse mot vannet, men siden de alltid lå så tett sammen, merket de andre med det samme at noe var på ferde. Det ble en vill og kaotisk kamp for å komme seg i sikkerhet i sjøen. De tumlet over hverandre, ble sinte, snublet og falt i veien for hverandre, helt til de nådde fram til vannet og stupte uti med hodet først. Hvis det var en stor bøling, ble det så mange komiske scener at en tilskuer vanskelig kunne la være å le av opptrinnet.

Når hvalrossene ble angrepet på stranda, og noen av dem kom seg i sikkerhet i sjøen mens andre, sårede dyr ble liggende igjen, hendte det at de levende kom opp igjen for å hjelpe de skadde ut i vannet så de kunne bli reddet. De forsøkte å trekke de sårede nedover stranda eller rulle dem ut i vannet med hjelp av støttennene.

Når fangstfolkene drepte en hel flokk, ble det derfor mye kjøtt liggende igjen på stranda til ingen nytte for mennesker. Hvalrossen kan bevege seg på isen ved å hogge støttennene i underlaget og dra seg framover. Ikke forsøk dette hjemme på stuegulvet! Odobenus rosmarus betyr «tanngående sjøhest».

På Bjørnøya i 1605 ble hvalrossene klubbet ihjel, skutt og stukket med lange spyd til stranda rant av mørkt blod. De som var flyktet ut i sjøen, krabbet alltid opp på land igjen for å delta i neste nedslakting.

Fettet ble skåret fra huden og kokt i store kjeler så Stephen Bennett og hans menn fikk elleve tonn lampeolje. Etterpå ble de flådde skrottene bare liggende igjen og råtne. På grunn av den lave sommertemperaturen i Arktis holdt kjøttet seg spiselig til september-oktober, da det frøs ned. I juni året etter var det fortsatt mengder av kjøtt som tinte, mens grådige flokker av sultne måker forsynte seg. Noen offentlig protest ble det ikke av dette blodbadet, slik det senere skulle bli protestert høylytt mot nedslaktingen av bøffelhjordene på prærien og safaridyrene i Afrika, mot selfangst og hvalfangst.

Hundrevis av tonn med halvråttent kjøtt skapte en tiltrekkende og duftende atmosfære som om vinteren trakk til seg tallrike sultne isbjørner på vinterjakt i drivisen. Øyas egne polarrever hadde også en deilig tid. I mars og april smeltet ismarkene i havet, og det hendte at bjørnene ble akterutseilt og tvunget til å tilbringe hele sommeren på Bjørnøya. Nye 600-700 hvalross ble drept sommeren 1606. Oljekokinga var blitt mer effektiv og gav 22 tonn olje, det dobbelte av året i forveien. To bjørner ble også tatt. Ishavsøya hadde blitt en XL gratisrestaurant med mengder av mat året rundt.

I likhet med i dagens Churchill, byen på vestsiden av Hudson Bay der «søppelbjørner» er blitt en stor turistattraksjon, vokste Bjørnøyas åtselbjørner seg både store og fete. De var jo vant til å sulte seg gjennom vinteren. Enkelte må ha ligget an til å tangere registrert maksimumsvekt for arten. Det var nok litt av et syn da fangstfolkene rodde innover mot Hvalrossfjæra fra de oppankrede fangstskutene og det lå hundrevis av hvalrosskadavre der, dessuten hvalrosskjeletter og levende hvalross iblandet en og annen smellfeit isbjørn, alt spredt utover strandens fulle lengde i et gigantisk, ekskrementstinkende, prustende kaos!

Nervøse fangstfolk visste ikke hva de skulle tro da det ble et farlig godt vær et par år senere. Ishavståka hadde sagt takk for seg og reist nordover på sommerferie, mens midnattssola bare sirklet rundt og rundt på himmelen og pøste på med infrarød varmestråling. Den jevne og langvarige oppvarmingen resulterte i rekordhøye temperaturer. Det hadde vært interessant å vite nøyaktig hvor varmt det egentlig ble, for det skulle gå 257 år før mannen som drepte Bjørnøyas siste hvalross, gjorde de første systematiske værobservasjoner og temperaturmålinger.

Det ble nærmest tropevarmt på Bjørnøya denne sommeren i 1608; det ble faktisk så galt at beket rant ut av natene og nedover skipssidene. Folkene fryktet at skutene ville bli så lekke at man ikke skulle komme seg hjem til England.

Likevel ble det en vellykket sommer av det. På syv timer drepte de mer enn 900 hvalrosser, ny Bjørnøya-rekord. Dessuten fanget de to unger levende. Den ene klarte seg lenge nok til at man fikk trenet den til å utføre kunster. Den ble vist fram for Kong Jakob den førstes hoff. Ti uker etterpå døde også denne ungen.

Det er best å ikke komme inn på de metoder man brukte for å lære dyrene kunster i gamle dager. Hvalrossungen hadde neppe vært noe særlig å se på, støttenner hadde den ikke. De hovne hoffolkene trakk vel på skuldrene, skulle denne gråselen forestille å være en hvalross fra Nordpolen?

Fangstfolkene var blitt virkelige eksperter på massedrap. Angrepet startet med å overraske de halvsløve og slumrende individene som lå nederst ved vannkanten. En hurtig nedslakting produserte en rekke med døde kjøttberg som dannet en uoverstigelig mur for de desperat flyktende, men akk så klønete og ubehjelpelige kameratene, som hadde ligget og dratt seg høyere oppe på stranden.

Dyrene hadde bare en måte å forsvare seg på, de måtte forsvinne i bølgene hurtigst mulig. Da retretten til Barentshavet var blitt avskåret, var saken biff, og jegerne kunne ta seg en velfortjent pause. Kanskje tok de seg en røyk med krittpipene. Etterpå kunne de i ro og mak konsentrere seg om slakteriet. Spydspissen ble kjørt inn der huden i øyeblikket lå stramt over musklene. Der den seige, ekstremt tykke huden bare lå løst og rynkete, strakte den seg bare elastisk rundt selv den skarpeste lansespiss. Kanskje det var en nødvendig tilpasning til et liv i selskap med andre hvalrosser som også var utstyrt med lange, spisse støttenner?

Et par hundre år senere gikk noen fangstfolk på Spitsbergen i land på et isflak fra to sider. Planen var at den ene gruppa skulle jage en flokk med hvalross mot dem som sto klare til å drepe dem før de kom seg ut i vannet på den andre siden. Men da bølingen kom tumlende mot dem, ble det for mye for jegerne. De måtte bare la dyrene slippe forbi og forsøke å stikke dem med lansene i forbifarten. Hvalrosskinnet var seigere enn ventet, dessuten hogg hvalrossene etter mennene med de lange støttennene!

Et av dyrene var blitt hardt rammet i hodet av en geværkule, og skipet Trents styrmann satte en øks i skallen på den. Hvalrossen kastet rasende på hodet så øksa fløy gjennom lufta. Så hogg den etter styrmannen med sine store støttenner og stupte på hodet ut i sjøen fra kanten på isflaket.

Folkene fulgte etter i skipsbåtene, men hvalrossflokken var nå kommet i sitt rette element. Angriperne ble de angrepne, og fangstfolkene kom i en vanskelig situasjon. Hvalrossene dukket opp i mengder rundt båtene, snøftende av raseri. De angrep med sikte på å skade båtene eller velte dem. Det var bare så vidt folkene greide å forhindre at dyrene satte tennene i båtsidene eller fikk tak med tennene over ripa.

Det så ut til at angrepet ble ledet av en spesielt stor hvalross. Folkene forsøkte derfor å skade denne kjempen ved å tildele ham øksehogg som ikke hadde noen virkning, og stikk av lanser som dessverre ikke var særlig skarpe. Jernspissene kom ikke gjennom det seige skinnet, de bare bøyde seg!

Hvalrossangrepene fulgte så tett på hverandre, og bølingen var så stor at det ikke ble tid til å lade muskettene, som var det eneste våpen som hadde noen virkning på disse dyrene. Purseren greide så vidt å få tak i sitt gevær, som allerede var ladd. Han stakk børsepipa ned i halsen på den store lederen og trakk av. Skuddet var dødelig. Lederen sank tilbake i vannet blant sine venner. De støttet ham og holdt ham oppe med støttennene. Angrepene mot båten tok slutt fordi alle sluttet opp om lederen for å hjelpe til med å holde ham oppe.

En liten hvalross, som hadde kjempet ved siden av lederen og som de trodde var ungen hans, fortsatte imidlertid med å angripe båten helt alene. Ungen var så rasende at den angrep igjen og igjen. Den var for liten til å ha noen støttenner, men svømte likevel i full fart mot båtsida og rammet bordkledningen så hardt med hodet at den til slutt ville ha ødelagt båten. De greide å holde den unna ved å stikke den med lansene. Stikkene hadde ingen øyeblikkelig virkning på den. Da de gikk opp på et isflak, fulgte den illsinte tassen etter, selv om den hadde fått stygge sår. En av folkene viste barmhjertighet og avsluttet dens lidelser.

Sommeren 1609 ankom ni skip til slakteplassene på Bjørnøya, med til sammen 182 mann. Kjennskapet til det store antall hvalross på Cherie Island hadde spredt seg. I en bukt, antagelig Hvalrossbukta sør for Mount Misery, ble skutene imidlertid fanget av drivisen og unngikk bare så vidt å bli knust. De hadde også et annet problem: Verdens mest kjøttrike utendørsservering hadde fått femti isbjørner til bords. De velfødde og baktunge åtseleterne hadde gladelig latt seg bli akterutseilt av drivisen. Verdens største landrovdyr var blitt en potensiell fare for hvalrossjegerne. Selv om bjørnepelsen ikke er stort verd på sommerstid, gikk de på isbjørnjakt, for en rufsete, gulnet isbjørnpels er et bedre jaktresultat enn ingen rufsete, gulnet isbjørnpels. De gjorde kort prosess med Ishavets overmette konge. Bjørnene ble flådd og skinnene brakt ombord. Dermed hadde fangstfolkene frie hender til å snike seg inn på hvalrossbølingene igjen, slik de hadde planlagt det hjemme i England.

Selv i dag hender det at isbjørner blir akterutseilt når drivisen smelter. I 2004 ble en binne med to unger observert på Bjørnøya etter at isen var borte. Sysselmannen bestemte seg kaldt for å la naturen gå sin gang og ikke flytte bjørnene til et tryggere sted med helikopter. Stasjonsbesetningen fikk hverken legge ut kjøtt eller avlive bjørnefamilien. Den ene ungen ble funnet død. Den andre forsvant sammen med moren, kanskje la de ut på en håpløs svømmetur nordover.

På begynnelsen av 1600-tallet hadde Bjørnøya selv fått nok av hvalrossekspedisjonenes brutale sommerinvasjoner. Forsøkene på å knuse fangstskutene med is, skremme dem med et stort antall bjørner eller senke dem ved å smelte beket i natene, hadde slått feil, men i 1610 lå det ferdig en effektiv forsvarsmur av is rundt øya. Kanskje var det spredt en dyster ishavståke over hele området. Kaptein Jonas Poole i skipet Amitie fra The Muscovy Company i London kom seg ikke i land med sine fangstfolk. Under slike isforhold er det tvilsomt om selv hvalrossen kom seg opp på land. Etter to forsøk gav Poole opp og dro nordover til Spitsbergen i stedet. Der fant de hval!

Etter flere forsøk hadde Bjørnøya endelig greid å kvitte seg med menneskeplagen. Fangstfolkene kunne nemlig tjene mye mer penger på hvalfangst enn på hvalrossfangst.

Neste år dro hvalrossjegerne fra Bjørnøya på hvalfangst ved Spitsbergen i stedet for, og en helt ny tid begynte i Ishavet. De oppdaget at en enkelt grønlandshval ga like mye olje som hundre hvalrosser, og med vesentlig mindre arbeidsinnsats. Dette ble starten på hvalfangsteventyret ved Spitsbergen og Grønland. Hvalrossen på Bjørnøya fikk mange år til å gjenoppbygge stammen. Bjørnøya-fangsten var blitt startskuddet for den internasjonale arktiske hvalfangsten, som etter hvert ble videreutviklet til industrielt nivå. Det ble arbeid og fortjeneste for hundrevis av skip og tusenvis av fangstfolk fra mange land i 150 år.

Men da retthvalene[2] i nord var så godt som utryddet, flyttet hvalfangsten sydover til Antarktis. I Rosshavet og nærliggende havområder nådde hvalfangsten toppnivået i mellomkrigstiden, med lille Norge som en hovedaktør.

I dag er det bare 400 grønlandshval tilbake i Nord-Atlanteren. De er fortsatt en truet dyreart. 300 av dem har merker etter skader, særlig fra fortøyningene til hummerteiner på den amerikanske nordøstkysten. Hvaler med slike skader kan få en langsom død, det tar måneder, noen ganger år. Når man regner med grønlandshval som omkommer etter kontakt med skipsfarten, blir stammen redusert med fire prosent i året.

Da hvalfangsten var over, mistet verden helt interessen for Bjørnøya. I mange år kom det bare ett og annet skip innom for å finne skjul for en storm, kanskje en skipsbåt landsatte folk for å finne ferskvann. En og annen sjømann kan ha blitt begravet på øya etter en ulykke ombord. Bjørnøya kunne nyte sin første «fredningstid».