Rebecca Giggs: «Hvalfall»

HVALFALL: Forekommer når kadaveret til en hval har falt ned på havbunnen på en dybde større enn 1000 meter. På havbunnen kan kadaveret skape komplekse økosystemer som gir næring til dyphavsorganismer i flere tiår.

FOR NOEN ÅR SIDEN var jeg med å dytte en strandet knølhval tilbake i havet, bare for å se den svømme tilbake og forgå i sanden under sin egen vekt. Hvalen var en severdighet i de tre dagene den brukte på å dø. Folk tok med seg barn for å se den. De sto i brenningene og veivet babyer ikledt pastellbodyer over hvalen, som for å fange en myte som var i ferd med å fordampe. Hvalen var svart som bek og fordi den var ung, rosa i leddene under sveivene. Hvert annet minutt slapp den høylytt pusten og slo halefinnen mot sanden – et raseriutbrudd eller et forsøk på noe. Når den rullet, ble brystet slapt og kollapset som et trekkspill.

I begynnelsen var stemningen lystig. Folk jublet hver gang hvalen rullet seg i brenningene. Tidligere, samme morgen, hadde tidevannet gjort forsøket på å få den løs fra sandbanken enklere. Det lovet ikke godt at hvalen hadde strandet for andre gang, nå lenger opp, men folkemengden var så forbløffet og hvalen så vidunderlig, at det var vanskelig å dempe en uforholdbeholden optimisme. Hvalen fylte folk med undring, en utvidelse av det ordinære. Alle snakket om den, på busser og i storkiosker. Hunder ble holdt tilbake av eierne sine og lagde flate kvartsirkler i sanden med halene. Hvem vet om de oppfattet hvalen som rovdyr, bytte eller fjern slektning, men de virket i alle fall ivrige etter å komme nærmere. Ved solnedgang ble favner med pommes frites i fettete matpapir delt ut. Viltvoktere som tidligere hadde bedt folk om å holde avstand, slappet av og holdt små forelesninger om hvalens fysiologi.

«Hvaler er pattedyr,» begynte de, «akkurat som oss». Dette overrasket dem som var vant til å tenke på akvatiske dyr som fisk. De løftet på øyenbrynene og nikket med. Cetacea – fra gammelgreske kētos til latinske cetus: En gruppe pattedyr som inneholder hvaler, delfiner og niser. «Hvalen er omsluttet av et subkutant fettlag som kalles spekk». Jeg prøvde å se for meg spekkets egenskaper, men klarte bare å forestille meg de gelatinerte dessertene man får kjøpt på asiatiske supermarkeder. Blakkede, kaloririke og mye fastere enn dissingen skulle tilsi. Spekket isolerer hvalen når den er i havet, og gjør at dyret holder en stabil temperatur. Når den ikke er i havet, blir spekket noe som kveler.
«Denne hvalen opplever nå det motsatte av hypotermi,» forklarte viltvokteren. Mens vi hutret, ble hvalen kokt levende – bare noen meter unna – i en gryte av seg selv.

Noen av oss la oss til å sove en lett søvn i dynene, strødd utover som spørsmålstegn og komma i den hvite sanden. Tankene drev mot havdyret som prustet bortenfor brisen, før de ble løftet opp i mykere fantasier. Jeg våknet da surfere ankom stranden i mørket. Jaktet haier i stripen av månelys? Vanskelig å si. Vi ble enige om at hvalen var skylt for langt opp til at en hai kunne nå den. Hver enkelt detalj, underlig og eiendommelig, ble renset av et tinn-aktig lys. Mønstre i sanden. Planter som en håndfull kniver. Det føltes kaldt.

Om morgenen var en del av hvalen som ikke burde være på utsiden av den på utsiden av den. Et fordøyelsesorgan lå laset og blekt i skummet. Hvalens biljardøyne rullet i hodet på den, og pusten hørtes tung ut. Haier gled inn i skodden, et mysende rykte. Ikke noe blod i vannkanten. Folk holdt seg unna vannet uansett. Grunne og skrå bølger slo inn og glattet ut, glattet over og glattet ut igjen. Jeg holdt et skjell i hånda som fremdeles ligger i vinduskarmen min. Avsperringer ble satt opp. Måker fløy ned og hakket hieroglyfer i hvalens rygg. Den rykket til ved hvert hakk, utpint og fremdeles intenst i live.

Jeg prøvde å gå av meg ubehaget over synet av fuglene, og fant en av viltvokterne sittende på huk lenger bort på stranda. En firskåren mann med heldekkende solbriller og stram kjeve. Hvalens sentralnervesystem var så stort og komplekst, forklarte han, at det å avlive den som man avliver en ku eller gammel hest, var umulig. Det ville ta lang tid før en bolt gjennom hjernen var registrert av hjertet; et sjokk til hjertet ville ikke stoppe hjernen. Lidelse var uunngåelig og kom til å bli synlig.

Å sprenge hvalen med dynamitt var den mest humane løsningen, men opprydningen som fulgte – spesielt i og med at hvalen hadde strandet på en populær offentlig strand – ville bli kostbar. (Hvor kostbar? Jeg slo det opp i etterkant. 188 000 australske dollar kostet det å fjerne en hval som hadde strandet i nærheten noen år tidligere. Byrådet og Fiskeridepartementet hadde kranglet om hvem som skulle ta regningen. «De mener det faller utenfor deres ansvarsområde fordi det er snakk om et pattedyr og ikke en fisk,» hadde ordføreren forklart.)

Viltvokteren og jeg så mot horisonten. Havet omsluttet skoene våre. Så ruslet vi opp til varebilen hans så han kunne vise meg sprøyten.
«Vi kaller den den grønne drømmen,» sa han.

(saken fortsetter)

Nåla var over en fot lang og like tykk som en bilantenne. En gummislange gikk til en pumpebeholder. Hele apparatet minnet om noe man bruker for å administrere sprøytemidler i hagen; så mye at synet frambrakte lukten av drivhus (mint-ammoniakk-damp, oppsamlet varme). Væsken var fluoriserende og syregrønn. Det kunne fungere, spekulerte han høyt, fordi hvalen bare var et år gammel. Men det var viktig å få doseringen riktig. Hvem sin drøm var dette, lurte jeg. Viltvokteren lot meg holde den - en skrekkelig rekvisitt som var tyngre enn den så ut til. Jeg så for meg hvalens mange nettverk av vener og arterier som, hvis man viklet dem ut, ville strekke seg flere hundre meter nedover stranden, som den delikate, røde tråden fra et knust termometer.
«Er det du som tar avgjørelsen,» spurte jeg senere. Jeg visste at han kunne bruke en rifle i stedet. Han holdt hånden krabbeaktig på den våte sanden og sa ingenting.

Folk spiste fremdeles matpakker, snakket i telefonen og stilte seg opp for å bli tatt bilde av foran hvalen. Så kom noen ned fra sanddynene med en krans av tang og blomster og foreslo å legge den på hvalens panne. Surferne gikk ned på kne, i skam eller for å be en bønn, med våtdraktene rundt livet så tatoveringer av stjernebilder og lokale slagord kom til syne. Et spedbarn begynte å gråte, og hvalen lagde en hul og sprukken lyd. Alle kjente det strammet seg i brystet og ribbenene. Noen familier snudde seg bort. Stillhet bredte seg utover mengden: desperasjon; årvåkenhet.

Jeg spurte viltvokteren hva som ville skje etterpå, og han fortalte at de hadde ordnet med to Bobcater som skulle komme og hente hvalskrotten. «Stranding og pakking» kalte han ordningen. Hvalen skulle deles i to med motorsag og transporteres til avfallsstasjonen Tamala Park i Mindarie, der den skulle brytes ned sammen med husholdningsavfall og gamle hvitevarer. I det den døde, ville nedbrytningen generere enda mer varme, svi bein og brenne organer: Hvis de ikke kuttet den opp, kunne den eksplodere. Var byrådet bekymret for at en død hval ville tiltrekke seg hammerhaier og håbranner hvis den ble tauet ut igjen? Det forvirret meg at dyret skulle på fyllinga.

«Denne hvalen er underernært,» sa han. «Vi vet ikke hvorfor. Kanskje han er syk, kanskje moren ikke matet ham riktig da han var kalv. Kanskje hvalen har fått i seg plast eller på en eller annen måte er forgiftet, full av parasitter eller for sliten til å spise. Det ser ut som om den er angrepet før den strandet». Han vasket vekk noen saltflekker fra brillene. Jeg kunne se at øynene var slitne. «Spekkhoggere tar de som er svake,» sa han.
En stillhet kom over oss, og måker hang som asterisker på himmelen. «Det er et poeng, et konserveringspoeng, at man ikke hjelper en hval som er sortert ut, tilbake i havet igjen.»

(saken fortsetter)

Det året strandet førtiseks hvaler langs Australias kyster. Året før strandet bare tretten, og i årene som fulgte var tallet tilbake mellom ti og tyve. Mistankene florerte blant tilskuerne på stranda den dagen. En komet hadde blusset iskaldt over Rottnest Island uka før. Det var planlagt at det folkekjære blåhvalskjelettet ved museet I Perth skulle løftes ned fra taket med en kran og tas fra hverandre. (Skulle det omsider returneres til havet?) En eller annens søster snakket om større marine operasjoner som nylig var gjennomførte. Og ingen kunne jo nekte for at merkelig vær var den nye normalen? Et El Niño-år. Mange snakket med bitterhet om «japanerne», om utmattede hvaler på flukt fra harpuner. En mann hevdet at eldre medlemmer av Nyungar-stammen hadde forutsett knølhvalen – det var derfor de ikke var her. Det som var i ferd med å skje, var noe forbitret, noe mørkt. Det lovet ikke bra for landet.

Jeg var mistroisk til tonen i stemmene deres, selv om jeg og, plaget som jeg var av hvalen et stykke unna, boblet over av spekulasjoner. Teoriene ble fremmet med oppriktighet, men allikevel var de konspiratoriske. De hvilte på en implisitt konsensus, en som vokste ut fra dypere logiske strømninger, bak vitenskapens, biologiens og de garderende viltvokternes skjøre autoritet. Narrativene ville aldri kunne bekrefte hypoteser om strandingen godt nok til å tilfredsstille folkemengden. Deres lojalitet lå hos den ikke-verifiserbare intuisjonen, hos fornemmede mønstre av allegorier, jærtegn eller plot. Som om hvalen selv, ved sin kjødelige tilstedeværelse, vitnet om hittil uante sider av tilværelsen. Det var i alle fall sånn det virket da solen nådde senit, og temperaturen begynte å stige.

En kvinne brøt seg fri fra mengden og vadet ut i vannet med kransen høyt over hodet. Hun sang med klar røst. Tre viltvoktere måtte dra henne av siden av hvalen. Hun sparket. Hun hadde spirituelle beveggrunner sa hun. Hun hadde spirituelle evner. Raseriet hennes var uverdig. Det var rødglødende. Hvalen fikk aldri på seg den fuktige kransen.

Da jeg senere prøvde å finne ut hvorfor knølhvaler strander, leste jeg at enkelte hvaler surrer seg inn i forlatt fiskeutstyr eller inntar søppel – poser, innpakningspapir og netting. Det tykke spekklaget gjør også at de tiltrekker seg fettløselige gifter, absorberer tungmetaller og uorganiske stoffer fra plantevernmidler, kunstgjødsel og de andre giftene som flyter rundt i et moderne hav. Fordi hvaler lever lenge og samler opp giftstoffer fra byttedyr, forsterker hvalkroppen farlige jordbrukskjemikalier. Giftinnholdet bygger seg opp over mange år og gjør noen av dyrene mye mer giftige enn omgivelsene sine.

Jeg leste at kroppene til brakkvannsbelugaer i Canada har blitt klassifisert som giftig avfall. Vevsprøver fra spermhvaler rundt om i verden har hatt kadmium-nivåer som ville ha drept en levende celle i laboratoriet. (Kadmium, et stoff som blir brukt i maling og industriell produksjon og er et biprodukt fra fossilt brensel, forårsaker metallfeber, lungeødem, leversvikt og kreft.) Det har blitt sagt at de mest forurensede dyrene på jordas overflate er spekkhoggere i Puget Sound, et sted der man har observert sjøstjerner som faktisk smelter. Dataene indikerte en forklaring som hørtes usannsynlig ut, uansett hvor giftige omgivelsene var: At hvalene hadde tygd batterier eller drukket flammehemmere som supplementer til marine måltider.
Jeg tenkte på knølhvalen på avfallsdynga. Hvalen som en søppelfylling. Det var en metafor helt til det ikke var det.

Vitenskapsfolk trodde kjemikaliene som virvles gjennom spekket forble «metabolsk uvirksomme», noe som betyr at de ikke var skadelige for ellers friske hvaler, fordi de ikke ble fordøyde og resirkulerte gjennom dyrets organer. Effekten på mennesker som spiste hval derimot, var trolig mye skumlere.
Jeg leste at inuitkvinner på Grønland som levde på en tradisjonell diett bestående av hvalkjøtt, hvalhud og fett, ble advart mot å spise hvithval under svangerskap og frarådet å amme overhodet. Disse kvinnene bodde i verdens mest avsidesliggende og minst industrialiserte områder, men med et kosthold som inneholder hval, hadde kroppene deres blitt åsted for konsentrert forurensing. Nesten alle inuitter som hadde blitt testet, hadde nivåer av kvikksølv og kloraler langt over Verdens Helseorganisasjons anbefalinger. Når en hval begynner å sulte, noe den gjør når den strander, går kroppen i ketose og bryter ned spekk i fraværet av mat. Lagrede toksiner slutter å være uvirksomme og slippes ut i blodstrømmen. Hvalen forgiftes fra innsiden, og det samme skjer med folk som får i seg fordervet hvalkjøtt. Knølhvalene som passerer kysten av Australia under den årlige migrasjonen, er ikke like utsatte som hvaler andre steder for en slik kjemisk ballast – dyrene tilbringer mye av livssyklusen sin i det relativt vennlige Sørishavet (selv om disse havområdene nå også er i endring). Men det at hvaler dukket opp over hele kloden fulle av industrielle biprodukter, plast og sprøytemidler, kastet på en eller annen måte en skygge over alle hvalers immaterielle symbolikk, også de som var her.

I ukene etter strandingen klarte jeg ikke gi slipp på en ulykksalig idé. Følelsene våre overfor den døende hvalen, hva den betød og hvordan vi kunne redde den, var muligens feilplassert. Det vi i hovedsak snakket om når vi snakket om hvaler, var at vi burde la dem få være i fred i havet og slutte å fjerne dem fra ville omgivelser. Dette var den selvtilfredse historien vi fortalte hverandre i Australia, en historie som handlet like mye om vår egen menneskelige kapasitet til velvilje og ærefrykt, som den handlet om andre arters motstandsdyktighet. Men hva hvis vi var i ferd med å ta det ville ut av hvalen? Kunne vi fortsette å gjengi myter om deres bemerkelsesverdige annerledeshet, om deres rare, vidunderlige og enorme dyreverden, hvis det dypt inne i hvalen nå var et uutslettelig avtrykk fra mennesket? Det slo meg at den grønne drømmen, dødelig og fredfull, når alt kom til alt kanskje var vår egen.

Her er en historie jeg hørte på stranda, om hvaler som dør langt ute på havet, kanskje av alderdom eller fra skipskollisjoner. Hvis de ikke skylles til grunnere farvann av vind og havstrømninger, begynner de massive kroppene deres å synke, og begynne å gå i forråtnelse mens de synker; hele tiden mens de nippes på av fisk, svømmende krabber, amfipoder og haier som tiltrekkes av hvalskrotten. Det tar lang tid. Uker, måneder. Senere synker hvalen dypere enn epipelagiske åtseletere kan svømme. Etter hvert som trykket tiltar, retarderer hvalens fall, og forråtnelsesgasser bygger seg opp i det stadig mykere vevet. Den driver forbi fisk som ikke lenger likner på noe vi kaller fisk, men på fyrverkeri i flasker, finmønstret tauverk og vrengte musikkinstrumenter. Hvalen kommer inn i den abyssopelagiske sonen. Så lenge verden har hatt vann, har det aldri vært lys her. Halvblinde slimåler kryper, kjeveløse og like bleke som andre sjødyrs frigjorte organer. Den eneste lyden er en kilende knasing fra porøse stjerner som deler seg selv i to og spiser hverandre levende. Sakte. Det er veldig kaldt. Helvetes analogi på jord. Slimåler kommer den synkende skrotten i møte, borer seg inn i vevet og smører hulgangene med sitt eget slim. Hvalaktige næringsstofferer absorberes gjennom huden.

Hvalen når et punkt der kjøttets og organenes oppdrift bare motvirkes av kraften fra de fallende knoklene. Metan frigis i mikroskopiske bobler. Den feller hud og råttent kjøtt under seg, der det nå vokser et teppe av hvite ormer som vinker oppover (gress på graven). Så, noen ganger, sprenger plutselig hele skjelettet seg gjennom skrotten som nå likner på en sky. I en stund henger skjelettet fra en fallskjerm av muskler ved ryggsøylen. Så slipper det, faller raskt til havbunnen, ned i den myke kirkegården av ormer. Skyer av bølgende silt ruller vekk. En kappe av hvalens mer kjøttfulle deler slår seg til ro over skjelettet. Marin snø (anonym masse, malt til salter i havets lysere lag) fortsetter å falle ubønnhørlig. Skolest-fisker, kjøttetende snegler og enda flere havbørsteormer dukker opp. Knoklene strippes og blåses opp av sølvhvite bakterier så det ser ut som om skjelettet er dekket av loddent tøy. Etter år, tiår til og med, er det ikke annet igjen enn en svak nedsenkning som holder et mørke som er litt mørkere.

Hval er bevisste pustere, noe som betyr at de må huske å gjøre det. Mot slutten, lavvann og en liten gruppe igjen. Jeg gikk nærmere for å høre de uregelmessige gispene. Hvalens øye – midnatt, midthavs – hadde ikke øyevipper, og ifølge en annen viltvokter, heller ikke tårekanaler (hvorfor skulle man gråte i havet?). Jeg holdt meg så nær jeg kunne og snakket noen ganger til hvalens blåsehull. Det som føltes viktig da, var å følge dette helt til slutten, å slå seg til ro med at hvalen ikke skulle bli liggende igjen alene. Jeg tror kanskje et slektskap var det vi kunne tilby. Hvem kunne si om det var mer eller mindre velkomment enn barbiturat-injeksjonen som fremdeles lå oppe i varebilen. Ingen la en patron i en rifle eller holdt fram en barmhjertig dynamittkubbe. Naturen, som de sier, skulle gå sin gang. Det var et utrykk vi stolte på. Vi gjentok det.

Inni hvalen ble det varmere og varmere, selv om det var vanskelig å forestille seg. Jeg tror vi mennesker ser for oss døden som en flamme som gradvis slukker; en glød som trekker seg sammen til en veke innerst inne før den slukner. Hvalens undergang var annerledes. Jeg hadde en idé om hver setning i det jeg uttalte den, en kald og rund stein, fallende i fem minutter eller lenger, inn i hvalens hode. Men hvordan opplevde hvalen min stemme? En germansk lyd innfelt med informasjon, eller bare støy, bakgrunnssumming av vind som snakker i trærne, hunder som bjeffer i det de blir dratt vekk etter halsbåndet av eierne sine. Høres menneskestemmer like eteriske ut for hvalen som hvalsang høres ut for oss? Eller klorer og irriterer vi den, en nål i øret?

Jeg la en hånd flyktig på hvalens hud og kjente et fjernt hjerteslag, en elektrisk dunking, som et kjøleskap. Liv i den målestokken – mammalsk liv i den målestokken, så ukjent og kjent på en gang. Å, fremmede hval. Verdensbundne hval. Et nett av skygger bredte seg utover den riflete sanden. Alle svaiet lett der vi stod. Bi-fangst. Et og annet indkast, mindre hyppig. Tidevannets mumling i havets ørsmå bukter.

*

Dette essayet ble først publisert i magasinet Granta i 2015. Det er oversatt til norsk av Jostein Henriksen og publiseres på Harvest med tillatelse fra Granta og forfatteren selv.