Hvalen som blunket

En tidlig høstmorgen i oktober, året 1865, var fiskeren Olof Larsson på småviltjakt blant svabergene ved Askimsviken utenfor Göteborg. Her fikk han øye på noe uvanlig som stakk opp fra sjøen, kanskje 40 meter fra strandkanten. Først trodde han det var vrakgods. Straks han kom seg ned til vannet, forsvant all tvil om at det var et levende dyr som lå der ute og kjempet for å komme løs.
Olof hadde aldri sett noe lignende før. Likevel forsto han at dette ikke kunne være annet enn en hval. Han sprang av sted for å hente svogeren sin, Carl.
Carl Hansson hadde vært til sjøs. Ute i Nordsjøen hadde han sett hvaler, og han visste at de var noen forferdelige udyr, som i verste fall kunne forsøke å sluke båten. For sikkerhets skyld valgte han derfor en stor båt. De to mennene heiste seil og krysset mot beistet til de var om lag 25 meter unna.
Hvalen lå på buken, lent litt mot den ene siden. For det meste var den urørlig. Omtrent hvert femte minutt trakk den pusten, rykket til og forsøkte å kaste seg opp i lufta. Halen hevet seg da en mannshøyde over vannet og slo ned igjen. Sveivene – brystfinnene – flakset som vinger. Blåsten lignet tett tåke og låt som et tordenbrak eller «en dyp bassrøst, men med kraften til dampfløyten på et skip». Ekkoet gjallet i fjellveggene.

Olof våget ikke mer. Han gikk i land og lot seg ikke overtale til noe angrep på monsteret. Carl forsøkte alene. Men da båten var tre–fire meter unna, ble han også redd og snudde. Inne ved land fattet han mot, og satte utover igjen. Han angrep med en kniv festet til en lang båtshake, like foran de to blåsehullene. Til ingen nytte. Hvalen enset knapt stikkene. Den fortsatte å streve for å komme løs, men bevegelsene førte den i stedet stadig lenger innover på grunt vann.
Da Olof så at det var trygt å nærme seg hvalen, ble han med ut i båten. Det var han som oppdaget at hvalens øye hadde kommet klar av vannet. Hvalen blunket som et menneske.
De to karene bestemte seg for å stikke ut øyet, så hvalen ikke kunne se dem. Kniven og båtshaken sank mer enn en halv meter inn i øyehulen. Blodet sprutet ut i en tykk stråle. Det rant som når man stikker hull på en tønne øl, mente Carl, og slik fortsatte det i en halvtime. Havet rundt dem ble farget rødt. Hvalen slo fælt med halen og finnene, men hodet greide den ikke å løfte lenger. Det sank bare dypere ned i sanden.
Nå ga Carl seg til å hogge i hvalhodet med en øks. Så lenge han sto i båten, ga det ikke noe synlig resultat, men etter hvert klatret han opp på hodet, og derfra fikk han hogget til et dypt hakk like bak pustehullene. Blodet vellet opp fra hakket. Det rant ned i pustehullene, så hvalblåsten ble rødfarget. Snart var Carl fullstendig dekket av blod, der han sto og slo med øksen. Hvalen rykket så kraftig til av øksehoggene at han flere ganger måtte gå over i båten til den hadde roet seg. Særlig hvis man rørte ved munnen, reagerte hvalen voldsomt.
Carl arbeidet med øksen oppe på hvalhodet fra klokka ti til klokka halv fire om ettermiddagen. Da festet de hvalen til land med en trosse, og gikk hjem. De fortalte ingen hva de drev med ute i Askimsviken.

Hvalen pustet fortsatt da de møtte opp neste morgen. Forsøkene på å komme fri hadde brakt den enda lenger inn mot land, og det var fjære sjø, så de kom lettere til nå. Carl hogget hvalen i øyet og i buken med en ljå. Ut av øyet sto blodspruten så tykk som en arm, i minst en time denne gangen. Rundt klokka elleve fikk Carl laget et dypt sår bak den ene av sveivene. Det begynte å komme luft ut av såret, mens pusten gjennom de to hullene oppe på hodet stilnet.
Utover ettermiddagen lå hvalen nesten helt stille, men den blødde fortsatt. Omkring klokka tre reiste hvalkroppen seg brått i en veldig bue. Hvalen kom helt fri av vannflaten, bare støttet av hodet og halen. Den dundret ned igjen «så vannet delte seg med et fryktelig bulder». Etter det ble den liggende helt stille. Det hadde gått 30 timer siden Olof Larsson oppdaget den strandede hvalen.

Kjøper du billett, kan du fortsatt se den. Selv etter 150 år er blåhvalen fra Askimsviken det største trekkplasteret til Göteborgs naturhistoriske museum, og fremdeles verdens eneste utstoppede blåhval.
Ettersom den var litt over 16 meter lang da den døde, er det snakk om en blåhvalunge som nylig hadde sluttet å die moren. Han ble født vinteren før, trolig et sted sør for Asorene. Da var han sju meter lang og veide to–tre tonn. Utpå våren fulgte han moren nordover. Morsmelk med konsistens som yoghurt, og opp mot femti prosent fett, ga de nødvendige kreftene. Moren viste ungen rundt til de beste beiteplassene. Noen av dem var nok langt til havs, men kanskje besøkte de også Svalbard, Island eller Finnmarkskysten. Det kan tenkes de var så uheldige å bli beskutt. Noen få pionerer prøvde på denne tiden noe helt nytt, nemlig blåhvalfangst med dampkraft og eksplosiver.

På høsttrekket tilbake mot sør tok den unge hannhvalen en uvanlig avstikker østover. Muligens svømte han seg bort, uerfaren som han var. Han må ha rundet Sørlandet og deretter Skagen, og satt kursen inn i Kattegat mellom Danmark og Sverige. Så endte han altså livet på en grunne i Göteborgs skjærgård. Hadde han overlevd, ville det tatt flere år før han ble forplantningsdyktig. En kjønnsmoden hann er minst 20 meter lang, og minst dobbelt så tung som hvalen som endte på museum i Göteborg.
August Wilhelm Malm ved det naturhistoriske museet mente det var en hittil ukjent hvalart han hadde kjøpt av de to fiskerne. I en storslått gest ga han den vitenskapelig navn etter sin kone Caroline: Balaenoptera carolinae. Oppkallingen ble ikke tatt til følge av andre zoologer.
Sannheten var nemlig at det fra før forelå en rekke vitenskapelige beskrivelser av den samme arten. Hver gang en slik kjempehval ble funnet i siviliserte strøk, var det en sensasjon. Zoologer som fikk sjansen til å undersøke et grunnstøtt eksemplar, hadde sjelden sett noe lignende. I likhet med August Wilhelm Malm innbilte de seg ofte at de hadde oppdaget et dyr som var ukjent for vitenskapen. Resultatet var at hele tolv forskjellige vitenskapelige navn tidligere var blitt lansert på det som trolig var blåhvaler alt sammen. I dag kalles blåhvalen Balaenoptera musculus, slik Carl von Linné opprinnelig foreslo, ut fra en beskrivelse av et dyr han selv ikke hadde sett.
Det hjalp ikke på forvirringen at de anatomiske beskrivelsene og tegningene som fulgte med navneforslagene, hadde sine begrensninger. De bar preg av den uhåndterlige størrelsen på dyrene, de vanskelige arbeidsforholdene på strendene der kadavrene lå, og ikke minst forråtnelsen, som gjerne hadde kommet langt før en mer eller mindre hvalkyndig vitenskapsmann nådde fram.

Uansett hvilken art den måtte tilhøre, hadde August Wilhelm Malm altså fått hånd om en sjelden zoologisk skatt. Han gikk straks i gang med å organisere bergingen. Tre dampbåter og to kullprammer måtte til for å frakte kadaveret inn til byen, hvor tretti arbeidere fikk jobben med å flå og partere dyret, i et stinkende kappløp med forråtnelsen, og med tilskuere som stjal småbiter av hvalen som suvenirer. 30 000 sink- og kobberspiker gikk med til å feste hudflakene på en spesialbygget ramme av tre. Byggverket ble laget i fire seksjoner som kunne tas fra hverandre. Slik ble det lettere å flytte hvalen.
Museumshvalen ble utstyrt med hengsler oppe i nakken, så overkjeven kunne vippes opp. Dermed fikk publikum studere de merkelige bardene som satt festet der oppe. Man kunne til og med stige inn i hvalfiskens buk, som Jonas i Bibelen. Der inne var det trivelig innredet, med benker, tapet og det hele. Konstruksjonen med bevegelig overkjeve ble kanskje valgt av praktiske grunner, men den stemmer dårlig med bardehvalenes anatomi. Når en levende hval åpner munnen, er det underkjeven som beveger seg.
Hvalen ble stilt ut i Göteborg og i Stockholm med stor suksess. En planlagt Europa-turné strandet derimot i Berlin, og bidrag fra Göteborgs velstående borgere måtte til for å kjøpe hvalen fri fra kreditorene.
Fortellingen om hvordan museumshvalen ble funnet og preparert, fikk August Wilhelm Malm trykt, sammen med fotografier og en omfattende vitenskapelig beskrivelse, i et gedigent praktverk på fransk. «Malmska valen», som den ble hetende, nøt en kortvarig vitenskapelig stjernestatus. Den faglige interessen avtok raskt da den nye, industrielle hvalfangsten ga rikelig tilgang på blåhvalkadavre. Men blåhvalen i Göteborg forble populær som museumsgjenstand. En gang tidlig på 1900-tallet ble et elskende par oppdaget inne i hvalens buk. Det førte til at adgangen til det uvanlige rommet ble begrenset. I dag får museumsgjestene bare klatre inn gjennom gapet til det groteske, svartnede klenodiet ved spesielle anledninger.

Den 16 meter lange, utstoppede hvalen er diger. Likevel ville den sett puslete ut ved siden av verdens største bevarte hvalskjelett, fra en 27 meter lang blåhval skutt ved Island. Rekordskjelettet står utstilt i den sørøstnorske småbyen Tønsberg. Slottsfjellmuseet i Tønsberg ligger ved høyden der Norges middelalderkonger fikk bygget saler og festningsmurer, og beleiret hverandre da det brøt ut borgerkrig. Før man kommer til hvalknoklene, passerer man utstillinger med rester av vikingskip, bronsesmykker og sverd.
Helt i enden av bygningen, innenfor en avdeling med minner fra Tønsbergs tid som hval- og selfangstby på 1800- og 1900-tallet, ligger hvalhallen. De monterte gigantskjelettene er stuet tett sammen. Blåhvalen, som dominerer rommet, ble skutt med harpunkanon fra en dampbåt og slept inn til den norskdrevne fangststasjonen i Hellisfjorden på Island sommeren 1901. På det travle fabrikkanlegget ble blåhvalbeina for en gangs skyld ikke sagd opp og kokt tomme for olje. I stedet ble de renset og tatt med hjem til Tønsberg.
Innerst i utstillingsrommet, ved gigantskjelettets snutespiss, er det satt opp et lite messingskilt som opplyser om at nettopp dette blåhvalskjelettet er det største som noe sted i verden er bevart etter en nålevende dyreart. Forbeholdet om «nålevende» skyldes at noen langhalsete dinosaurer var lengre fra snute til haletipp enn selv de største blåhvalene. Når det gjaldt kroppsmasse, var ikke dinosaurene i nærheten. Og beina på hver side av blåhvalens underkjeve, er de mektigste knoklene i dyreriket, noensinne. Dimensjonene ville vært normale for et tre.
Ingen ansatte er å se i denne avkroken av museet. Utstillingsgjenstandene er ikke gjerdet inn, og like innunder blåhvalens ribbein finnes en benk hvor man kan sette seg.

Hadde det gått som mange fryktet, ville verdens største hvalskjelett kanskje vært bedre bevoktet. Da det kom til Tønsberg, var det tvil om hvor lenge det ville finnes blåhval i verdenshavene. Snart ville hvalen kanskje tilhøre «museumsdyrene», advarte en av representantene da Stortinget debatterte hvalfangsten i 1903. «Blaahvalen er praktisk talt borte fra vore kyster», fastslo en annen. Han mente arten nå måtte vernes og bevares, for sin egen skyld, som en slags levning etter fortidens kjemper.
Men ville man egentlig savne hvalene, mer enn man savnet utdødde kjempedovendyr og mastodonter? Betydde de stort for menneskehetens velvære? Slik undret en av talerne seg i en tidligere stortingsdebatt, allerede i 1885. Han medga at det ville være en ulempe å miste muligheten til hvalfangst, men ellers visste han ikke, sa han, «om Hvalen spiller en saadan rolle i Verden, at det vilde være nogen særdeles Ulykke, om den aldeles gik ud af de levende Skabningers Række».

Hvaleventyret begynte her. Den moderne storhvalfangsten med raske båter, sprenggranater og harpunkanon, som gjorde utrydding av blåhvalen til diskusjonstema, ble grunnlagt av folk fra Tønsberg. Gjennom i hvert fall 70 år var Vestfold, med byene Tønsberg, Sandefjord og Larvik, verdens hvalfangstsentrum. Fangstekspedisjonene gikk først til Finnmarkskysten. Siden gikk de verden rundt.
Særlig i Antarktis var det nær på at blåhvalen forsvant. I utgangspunktet levde flertallet av verdens blåhvaler der, og den antarktiske underarten, som i dag regnes som kritisk truet av utrydding, var størst. De røsligste individene var rundt fem meter lengre enn den som havnet på museum i Tønsberg. De veide flere titalls tonn mer.
Titalls tonn. Fortsatt deler vi planeten med dyr som er så digre at man strever med å forestille seg om ti eller tretti tonn ville utgjøre noen påfallende forskjell. De aller største av dem gjorde vi nesten slutt på, og den gulnede trebenken under hvalens ribbein i Tønsberg er et godt sted å tenke over spørsmålet fra stortingsrepresentanten i 1885.
Ville det vært noen ulykke?