Kan vi lære noe av vinteren?

«Winter is coming», uttrykker Ned Stark bekymringsfullt i Game of Thrones. Ikke en hvilken som helst vinter, men en årelang, mørk, kald, ond og dyster vinternatt, som sveiper over landet med døden til følge.

Vinteren kommer også til oss – år etter år, i større eller mindre grad. Snøen, som et lag av stillhet og avventing, før naturen igjen våkner til liv noen måneder senere. Et lag av dødt, frossent vann som legger brakk alt av liv som ikke har lært å overvintre sesongen. Landskap går fra fantastiske fargepaletter, til en skiftende overgang av hvitt og gråtoner.

Skulle man beskrevet dette for en som er blind, eller en som aldri har sett vinteren før, ville sesongen høres dyster og vemodig ut. En avslutning på naturens bugnende liv, kun for å se alt fryse til stillstand i flere måneder. En følelse lik den Ned Stark forsøker å frembringe i Game of Thrones.

Men vinteren har aldri føltes vemodig.

Hva er vel vakrere enn et solfylt, hvitt fjellandskap? Eller det buktende synet av opplyste, snøkledde grantrær mens man kjører mot hytta en kveld i januar?

Med litt filosofisk godvilje kan vinteren også være nødvendig, som en påminnelse om takknemligheten for livet. Hva er det med denne sesongen, som egentlig betegnes av mørke, kulde, og tilbakegangen av alt som er livlig i naturen – som gjør at den fortsatt kan være lystbetont for vinterglade nordmenn? Er det innekosen med peis og kakao? Eller at den gir en arena for våre kjære vintersporter? Eller det faktum at vinteren er midlertidig, og en nødvendig del av en syklus som innebærer fødsel, liv, og død? Vi vet jo at landskapet snart igjen vil flyte over av grønne planter og yrende insekter, med den optimismen dette fører med seg.

Og hva kan vel sies å være et bedre eksempel på kontrast, enn forskjellen på sommer og vinter?

På mange måter er livene våre også en sti fylt av kontraster. Slik sesongene vandrer mellom kaldt og varmt, flyter vi mellom gode og onde dager, seire og nederlag.

Vi higer etter lykken, oppturene, gledesrusene. Vi vil ha de varme, grønne sommerdagene med lyse kvelder og latter. Den andre siden kan vi være foruten. Stundene og dagene mellom livets glade dager – de mørke, kalde nettene.

Kanskje vi kan lære noe av årets sesongmessige forandringer. At vi også kan sette pris på sinnets mørkere dager, og de tanker og muligheter som hører til. For det er ut av kontrasten at lykken skapes. Oppturen kjenner man best på vei opp fra dypet - ikke når man vandrer konstant på fjellenes topper. For å føle oss bra, må vi også kjenne på det vonde - i hvert fall av og til.

Selvfølgelig ønsker vi en konstant lykke – men tenk så kjedelig, om sommeren varte året rundt?