Hva vet vel jeg om vinteren?

Jeg har bodd på hytta i et års tid nå, men ikke et ordentlig år, bare det samme halve året to ganger, sommer og høst. Nå starter derfor et nytt kapittel. Det er klart det går an å bo på en hytte uten vann og strøm – fra juni til desember. Det er bare et spørsmål om vanntilgang ute, ved, og minimum inntektssikring. Men hva nå, hva med vinteren?

Dette er ikke et overlevelsesprosjekt, et slags friår eller en manndomsprøve. Det jeg oppriktig lurer på er hvorvidt det er mulig å bo slik på ordentlig. Noe jeg ennå ikke aner, og heller ikke vil si noe om før jeg har fått kjenne alle de ulike månedene på kroppen.

Nå kjenner jeg myggen i juni, knotten i juli, vannmangelen og tørken i august, musene som kommer frem i september, sørpen i oktober, høststormene i november og klinkisen i den 700 meter lange bakken i desember.

Men hva med snøføyka i januar eller slapseføret i april? Hva vet jeg om dette livet før jeg faktisk har måttet konfrontere to kilometer med vei som ikke blir brøytet, våknet med snø som sperrer hyttedøren, gått til knes mot en nedgravd og sur dieselbil, stått opp til en fem graders hyttestue om morgenen, eller hogget frem vann fra en bekk som er frosset?

Storm.
Jeg sitter på toget til Kristiansand, og er på vei til Danmark da jeg får en SMS fra Color Line om at båten jeg skal ta er kansellert grunnet været. Været? Jeg kikker ut av togvinduet, det regner litt. Fremme i Kristiansand hører jeg det er meldt storm over hele Sørlandet. Tankene går til alle løse gjenstander jeg har reist i fra spredt rundt hytta, til tallerkenene til tørk i det rase-sammen-klare utekjøkkenet. Til det øverste vindusvannbordet jeg skiftet da jeg dro, men ikke spikret fast fordi stigen lå inne («det sitter jo godt dette»). Jeg sier jeg er lei av nyhetsbildet og mas på radioen, men hvorfor hører jeg ikke på værmeldingen? I gamle dager var det stillestund når værmeldingen kom, ikke fordi de kjedet seg.
I forrige uke ble det store speilet som sto på utebadet mitt smadret, fordi det ikke var festet ordentlig. I fjor høst fløy det ni kvadratmeter materialteltet så langt fra tunet at det ikke lenger var synlig. Jeg hadde slurvet med å feste det til bakken, samtidig med at døren sto åpen den dagen det «plutselig» blåste til kuling. Hva med å høre på værmeldingen, tenker jeg i dag, for første gang. Kanskje er det dette som skal være min strategi i møte med vinteren. Jeg skal lære meg når værmeldingen går på radioen og sette meg ned og lytte til den, stille og andektig. Sier de mye snø skal jeg flytte bilen, og sette en spade klar inn i hytta. Sier de storm skal jeg bære inn alle løse gjenstander og tjore fast materialteltet. Sier de mildvær etter frost skal jeg ta med en pose aske til den verste glattisen og legge broddene i veska.
Jeg vil være forberedt, men uten å dramatisere. Å trøble tankene mot alle mulige problemer oppfattes gjerne som en realistisk holdning. Men kan det tenkes at problemene vi lager oss også kan være et uttrykk for det motsatte? At problemjaget, for eksempel basert på bil som eneste mulige fremkomstmiddel, også kan vitne om uerfaren naivitet? Er det naivt å tro at det går an å bo på denne måten, eller er det heller naivt å tro at det ikke går an?

Før jeg flyttet opp hit gjorde jeg meg nesten til nerd i å google detaljene i alle slags løsninger; hvordan legger man egentlig vann i rør, hvor kjøper jeg slangene, hvordan skal de isoleres, hvor dypt skal de graves ned, hvor mye koster en brukt gravemaskin på Finn og hvilken modell kunne vært aktuell? Så spør jeg min far, som ble født på heia vinteren 1937: Går det an å bo slik på ordentlig? Han forstår ikke spørsmålet, han har selv bodd der jeg er nå i femten år av sitt liv, så hvorfor skulle ikke det gå an.
- Men hva med vinteren? spør jeg.
- Jeg gledet meg alltid til vinteren, sier min far. - Da kunne jeg renne på ski til skolen.
Min far er ikke naiv, men kanskje det mest virkelighets- (les jord-) nære mennesket jeg kjenner. Han ser ikke problemene, noe som sikkert gjelder mange av dem født før krigen, de er fulle av triks: «skulle man et sted så gikk man». Er det ikke bare å hoppe ut av vinduet, hvis døren er nedgravd?

Vanene.
Det er rart hvordan alle løsningene jeg nerdet over mistet betydning i det jeg kom fram. Hvor fort man kan bli vant til å øse fra en bøtte i stedet for å åpne en kran, eller hvor lite det egentlig betyr å ikke ha kjøleskap. Hvor fort gjort det var å skaffe seg ved for et år og hvordan manglende bilvei bare ble til en bonus. Hvor overraskende deilig det var å sitte kveld etter kveld i det mørke stearinlyset. Spesielt etter en gåtur gjennom skogen. Se stuen lyse opp om kvelden når månen kom over tretoppene.
Kanskje blir det slik med vinteren også. At virkeligheten vil overraske meg som slående ukomplisert. Jeg tør nesten ikke si det, men til nå har vinteren mest virket lunere, lettere og stillere enn resten av året. Kortere arbeidsdager og mer kveldstid. Min far gikk til skolen flere dager i uken, så hvis en syvåring klarte det? Jeg skal bare lære litt mer om ydmykhet ovenfor naturkreftene. Og følge med på værmeldingen.
Omsider tilbake fra Danmark viste det seg å ha gått fint med det lille tunet mitt under stormen. De største problemene var det de nedi bygda som fikk, som lå mørklagt en hel kveld grunnet strømbrudd.