Hva skal vi med november?

Simen: November er den eneste måneden i året da jeg får fred fra min indre plageånd, han som sier: Nå må du ut i det fine været. Nå er det for fint ute til å sitte inne. Jeg er blitt så vant til den stemmen at jeg ikke lenger vet om jeg liker den eller ei, jeg bare gjør som den sier. For å få fred. Noen ganger kunne jeg vel egentlig ha tenkt meg å være inne, for jeg liker å lese og skrive, men et lite pip fra plageånden, og jeg tar skoene på. I en måned av året er han stille. Du skjønner vel nå at jeg liker november.

Torbjørn: Det er pliktetikken du hører, nedarvet gjennom generasjoner. Jeg har det på samme måte, jeg prøver å gi blaffen, men det er ikke lett. Jeg unner deg fred fra denne plageånden, men han burde latt høre fra seg, også i november. For nå er det fint i skogen, ulikt resten av året. Det er bare noen uker siden det yret av liv der inne. Nå er det helt stille. Jeg overnattet i Nordmarka denne uka, det var strengt tatt oktobers siste dager, men det får gå. Den første dagen var det sol og stille. Den andre dagen var det regn og tung tåke. Jeg så ingen mennesker, ingen dyr. Bare flokker med svarte kråker som satt i toppene på de nakne løvtrærne. Jeg tenkte at jeg ruslet rundt i ruinene av en sommer, og at det var fint, på en selvpinersk måte.

Simen: Svarte kråker. Stille. Nakne løvtrær. Du er sannelig litt av en type. Vær så snill å forklar meg det vakre i dette?