Hva lengtet hun etter her?

"Jeg kommer til øya i midten av november, for første gang alene i Canada, ikke for å bo hos noen jeg kjenner. Skal være vaktmester, langt fra folk, passe på en privat eiendom som tilhører en amerikansk familie, de leier den ut som retreat-senter og leirskole på sommeren. Ingen venter meg på flyplassen."

Slik begynner Lajla Rolstads roman Ulveøya, om ei dame som heter Lajla og hennes opplevelser i den canadiske villmarka. Og siden det er fiksjon så må jeg vel nesten omtale Lajla i boka som en fiktiv karakter. Eller?
- Vi kan godt si jeg, det er jo meg folk blir kjent med i boka. Bakgrunnen for det jeg skriver om er reiser jeg selv har gjort i Canada, forteller Rolstad.
- Jeg dro dit først på en organisert villmarkstur, da ble jeg kjæreste med en guide der. Jeg reiste tilbake og besøkte ham flere ganger, da det ble slutt tok jeg meg selv stadig i å lengte tilbake. Ikke til ham, men til den livsstilen, jeg savna å leve så tett på naturen. Til slutt greide jeg ikke å tenke på annet enn at jeg ville tilbake. Så jeg dro.

Det er lett å anta at en person som tar et sånt valg er oppvokst med å tilbringe hvert ledige øyeblikk i skogen eller på fjellet, som lekte med teltplugger og stein heller enn Game Boy og lego.
- Jeg har aldri vært noen Lars Monsen, men har hatt et vanlig, norsk forhold til naturen. Hytteturer med far og bror. Jeg har ikke vært den ansvarlige i de situasjonene heller, jeg var ikke med på vedhogging og sånt da. Det var en av grunnene til at boka ble som den ble. Jeg har ikke vært den som mestret alt og tar lett på ting. På den canadiske øya skulle vi egentlig være flere vaktmestere, så jeg var ikke forberedt på å måtte gjøre alt alene.

- Ute i skogen dreide alt seg om å skaffe nok ved. Og det var en reell fare, ikke å få det varmt nok. Nå ble det ikke sånne helt fryktelige kuldeperioder den vinteren jeg var der, det kaldeste var noen-og-tretti minusgrader. Ned mot 50 minus, da er det noe helt annet. Da begynner det å bli farlig hvis man ikke har nok ved. Hytta jeg bodde i var hjemmesnekra og hadde ikke noe isolasjon. Jeg var ofte ute og skufla snø opp langs veggene for å beskytte mot vinden. Man gjør seg noen tanker da, om hva som kan skje. Men nå hadde jo jeg et sikkerhetsnett i de lokale og innfødte, som befant seg en times gange unna.

I en scene i boka har Lajla hentet forsyninger en times gåtur unna. Dette på et tidspunkt da det fortsatt er andre i huset, og idet hun kommer tilbake får hun kjeft fordi hun har hentet så mye: Ryggsekken er full og veier nesten like mye som henne selv.
- Var det uvant å måtte porsjonere ut krefter og energi på den måten, ta et annet hensyn til sin egen kropp enn vi er vant med i hverdagen hjemme?
- Ja, og dette ble et viktig tema i boka, og i opplevelsen, det å finne balansen mellom å være sterk og å ta vare på seg selv. Jeg opplevde stor glede, en slags stille glede, ved de daglige gjøremålene, alt som måtte gjøres for at jeg skulle ha nok mat og nok ved og så videre. Det var noe frigjørende ved det hele, i møtet med begrensningene rent praktisk, i omgivelsene, og i mine egne - mestringa ved å overvinne dem ble stor. Det var jo en skrekkblandet fryd, men det handler bare om å kaste seg ut i det.
- Denne fysiske delen av hverdagen der ute åpnet kanskje også for andre naturopplevelser enn hjemme?
- Du får en helt annen kontakt med naturen når du bor alene og er helt stille. Ikke minst nærheten til dyrene. Jeg fikk blant annet en bestevenn der, han ble redigert bort fra romanen, dessverre, men det var en rev som kom hver dag. Ofte satt vi bare og kikket på hverandre, hadde en slags kommunikasjon. I tillegg var det et rikt fugle- og dyreliv som jeg kom tett på. Jeg opplevde knapt ensomhet der, i korte glimt kanskje, men det ble fort borte igjen. Det er også det fine med naturen, den dømmer ikke, den lar deg være deg, og du er en del av den bare ved å være tilstede.

"Jeg elsker trærne her. Sedertrærne med de rette fine fibrene, med høye stammer som ørnene sklir ut fra før de sirkler, før de seiler ut på luftstrømmene. Noen ganger skriker de, og jeg må kikke opp, en gang passerer en enorm kongeørn bare en meter over hodet mitt, jeg kan kjenne lufta bli presset ned av vingene, som et kjærtegn eller en slags anerkjennelse, som om den har et budskap til meg eller er et svar på noe. Den sirkler flere ganger og jeg følger den med blikket helt til den forsvinner over havet."

Det er en verden som virker fjern fra støyen vi befinner oss i på caféen der vi sitter, kaffemaskiner som durer, glass som klirrer, menneskers samtaler og musikken fra anlegget.
- Det samme opplevde jeg med First Nations (et begrep som beskriver Canadas urbefolkning og skal erstatte ”indianer”). Bare ved å være tilstede fikk man ta del i fellesskapet, uten at det ble stilt krav til måten man skulle være sammen på. Jeg ble kjent med mennesker der som ikke hadde sagt mer enn et par ord i løpet av de siste ti årene, og de var en like stor del av fellesskapet som alle andre. De fikk lov til å være stille. Likevel var det en sterk nærhet mellom disse menneskene, en helt annerledes omgangsform enn her, man gikk bare inn i hverandres hus. Hvis det banket på døra så visste man at det var en hvit som kom.

- Mange som reiser ut slik skal ”finne seg selv”, og noen forsøker kanskje å komme seg unna en hverdag eller en virkelighet man ikke lenger vil være i. Hva var ditt mål med turen, utover å komme nærmere naturen?
- Det var ingen flukt for min del, heller motsatt; jeg ville møte meg selv og mine utfordringer. Heller enn å flykte fra noe, var det som å reise til noe. Ah, men dette blir jo bare klisjeer. Men ja, det var viktig for meg å få vise frem den sårbarheten jeg bar på. Jeg håper det kan være til hjelp for noen andre, en inspirasjon kanskje, å se at det kan gå bra, selv om man ikke føler man har alt på stell.

Å reise og bo på denne måten gir også et annet perspektiv på hva man faktisk trenger av materielle ting. Rolstad forteller at de fleste husene hun så var laget av de som bodde der selv. Godt ute i villmarka, vel å merke. Dermed kunne folk leve fra hånd til munn. Du har ikke så mange faste utgifter når du ikke har så mange ting eller så mye å vedlikeholde.
- I Nord-Amerika, spesielt litt utenfor allfarvei, har folk lettere for å akseptere andre livsstiler. Jeg møtte mange som lever på en helt annen måte enn vi gjør her hjemme, som jobber intensivt i en periode, for å bruke de oppsparte pengene på å frigjøre tid. Denne tida brukes i naturen, eller på det de helst vil drive med. Dette er mennesker som bygger sine egne hjem, hus som er finere enn noe hus jeg har sett hjemme i Norge. Det var få strigla ferdigpakker der oppe.
- Får du lyst til å bygge noe selv?
- I Norge har vi bygningsforskrifter og sånt, vi kan ikke bygge våre egne hjem uten å forholde oss til det. Sånn er det jo i Nord-Amerika også, men i enkelte områder kan folk fremdeles bygge slik de vil på sin egen tomt. Men vi får ikke lov til å velge en enklere standard. Det er jo faktisk pålagt av staten, at standarden skal være på et visst nivå. Det har jeg tenkt mye rundt, hva det vil si å være fri. Vi blir tvunget til å tjene en viss mengde penger slik at vi kan opprettholde den livsstilen vi er pålagt å ha.

Mikke Mus og friere rammer.
- Det er en slags pionerånd der, som handler om at man klarer seg selv, finner en løsning selv, mye hjemmemekking eller ”mickey mousing”, som de kaller det.
- Er det noe ala MacGyver?
- Ja, de fikser ting selv, bare man har litt duct tape så kan det fikses. Det synes jeg var fascinerende, og det fikk meg til å tenke på hvor opphengt nordmenn er i perfeksjon, alt vi gir fra oss og viser frem må holde en viss standard. Det vi slipper ut i det offentlige rommet, skal være perfekt. I Nord-Amerika møtte jeg en helt annen holdning. Det er sikkert ikke sånn over alt, men i de miljøene hvor jeg ferdes var det lavere skuldre på sånt. Det var utrolig befriende.
- Hvordan har andre reagert på at du reiste ut helt alene?
- Det jeg har fått flest kommentarer på er at jeg møtte bjørn og ulv. Men det jeg tenker var farlig, var jo å kjøre bil helt alene i LA like etter at jeg hadde fått lappen, sånne ting. Trafikk og mennesker. Men det er det ingen som har hengt seg opp i.

Rolstad kjørte alene over lange distanser i Nord-Amerika, i en gammel bil som hun også overnattet i. Alene.
- Det er større risiko å gjennomføre en sånn reise som kvinne enn mann. Tenkte du mye over dette?
- Ja. Særlig på den roadtripen. Jeg sov med en øks og en bjørnespray ved siden av meg inne i bilen. Men jeg ble irritert, provosert, over at bare fordi jeg er en jente så skal jeg ikke kunne reise, uten å ha en mann å reise med. Jeg ville gjennomføre. Men det ble viktig for meg å lytte til magefølelsen. Og å tørre å si nei eller bryte ut av noe som ikke kjennes bra. Det har jeg lært mye om på disse turene.