Hva har det siste året lært oss om landet vårt?

Denne artikkelen er fri for påstander om hvordan pandemien har endret oss. Eller hvordan mye bør bli annerledes etter krisen. Sånt er stort sett ønsketenkning.
Men, som Thomas Hylland-Eriksen sier litt lenger ned i saken; pandemien har fungert som et forstørrelsesglass, tendenser har blitt synligere.
Hvilke tendenser er dette? Hva har krisen vist oss om Norge og nordmenn, som vi ikke var så godt klar over tidligere?

1. Norge er helt avhengig av arbeidsinnvandrere.

Da grensene nylig ble stengt, gikk et lys opp for mange. Vi visste at polske snekkere bygger Oslo og svensker serverer lunsjen. Men kanskje ikke at landbruket er avhengig av vietnamesere og skipsverft av polakker, at rumenere sløyer fisken og litauere kjører truck i Lofoten og holder opprettshjulene i gang på Hitra og Frøya.
Mens studenter ikke har fått lov til å sitte på lesesalen, og mange ikke har jobbet på snart ett år, har arbeidsinnvandrerne inntil nylig fått strømme over grensen. 250.000 av dem holder Norge i gang, mens 200.000 nordmenn er ledige (i tillegg til 350.000 uføre).
Mangler nordmenn kompetanse, eller arbeidsmoral? Eller velger kyniske bedrifter utlendinger som er villige til å jobbe under dårligere vilkår?
Noen har kalt Norge et Kuwait light, der gjestearbeidere gjør de tyngste jobbene. Arbeidsinnvandring er lønnsomt, men også en quick fix med uheldige konsekvenser. Advarslene har vært der lenge, som i en rapport fra Frischsenteret: «Lett tilgang på arbeidskraft fra utlandet kan gjøre det vanskeligere å nå målet om et inkluderende arbeidsmarked – med plass til alle».

2. Den norske tilliten er enda større enn vi har trodd.

Vi stoler på hverandre, og vi stoler på myndighetene og politikerne. Det visste vi. Men kanskje ikke at tilliten var så sterk. At Bent Høie kunne bli elsket fordi han opptrådte så sindig, eller at en assisterende helsedirektør kunne bli helt fordi han uttrykte seg klart. Lederne prøvde ikke å skjule sin usikkerhet. Det øker tilliten - i et land der vi stoler på at lederne jobber for oss, på en stort sett fornuftig måte (se kommentar fra Harald Eia om dette).
Tillit kan bety forskjellen mellom kollaps og overlevelse i møte med en krise. Svenskene har stolt på individualismen, det ansvarlige individet. I Danmark har protestene mot tiltak hatt stor oppslutning. I Storbritannia har kun én av fire fulgt karantenereglene. Det handler også om at folk må gå på jobb for å klare seg. Det er lettere å følge reglene når du får penger selv om du er hjemme. Dugnaden går greiere når det er gratis champagne...
Men kanskje har nordmenn fortsatt en egen, solidarisk ånd. Smittevern handler jo ikke først og fremst om egen helse, men om å beskytte syke og eldre.
Denne sterke støtten til myndighetene har også en negativ side ved seg. Liker vi ikke å tenke selv? Avslører vi autoritære lengsler? Rommet for kritisk tenkning har vært nokså trangt, både i og utenfor mediene. Folk som har opponert, for eksempel mot hytteforbudet, er blitt hengt ut som egoistiske svikere. Det kunne vært god grunn til å stille flere spørsmål ved at hele landet så lenge har hatt mye av de samme tiltakene, uavhengig av smitte. Bekymringene som har blitt lyttet til, har vært av økonomisk art. De psyko-sosiale konsekvensene, ikke minst for barn og unge, har ikke veid særlig tungt. (Artikkelen fortsetter med 8 punkter til)