Må evnen til å oppleve naturen øves opp?

Av og til setter jeg meg ute og bare kikker. En dag hadde en edderkopp spunnet en tråd mellom to skudd på et rødhylletre. Det var tidlig på morgenen. Solen lyste på dugget som hadde festet seg på spindelvevet. Vinden tok tak i kvistene, og edderkopptråden strakk seg og trakk seg sammen i takt med bevegelsene. Den røk ikke.

Da jeg så dette, kjente jeg en subtil lettelse inni meg. På den tiden følte jeg meg strukket mellom mange plikter. Jeg tenkte: Tenk at en så tynn tråd kan være så sterk og ikke ryke!

Hvilken betydning har egentlig slike naturopplevelser av edderkopptråder, leirbål eller stille vann? Forskningen har gitt mange svar på de positive helsemessige virkningene av naturen. Depresjonsfølelse kan synke, produksjonen av helsefremmende hormoner øker, humøret stiger og blodtrykk bedres. Det lar seg altså ikke gjøre å skille mellom den indre og den ytre opplevelsen av natur.

Men forskningen reiser også endel spørsmål. Har vi alle evnen til virkelig å oppleve naturen? Hva foregår egentlig inne i et menneske som opplever natur? Og har alle et slikt behov?

Flere stortingsmeldinger og rapporter slår fast at vi trenger å tilrettelegge for, og veilede folk, i friluftsliv, slik at flere får mer og nærmere kontakt med naturen. Jeg jobber som naturveileder i Statens naturoppsyn. Hvordan kan jeg best mulig formidle verdien av naturopplevelser? For å få svar på noen av disse spørsmålene, intervjuet jeg ni mennesker om deres naturopplevelser.

(artikkelen fortsetter)

Essensen av å være menneske

Naturen ser ut til å berøre noe i menneskets grunnfunksjon. Og kanskje er det slik vi er skapt? Det er jo bare i de siste generasjonene at vi har levd så avgrenset fra naturen. Nervesystemet vårt er muligens biologisk kodet til å hente inspirasjon og «næring» fra naturen, for å holde følelsesapparatet vårt friskt. Per Espen, en av dem jeg intervjuet, sa det slik:
– Jeg får inn veldig skarpe signaler fra naturen, som en radio. Om jeg er untuned for lenge av gangen, så kan jeg bli gretten og irritabel og sur og lei, og skurrete. Jeg blir som en radio ute av frekvens.
Intervjuene ga meg bekreftelse på det mange har skrevet før meg. Men, så skjedde det noe uventet. Jeg følte at jeg var i ferd med å plukke fra hverandre noe svært personlig og verdifullt hos dem jeg intervjuet. Det var noe jeg ikke fikk tak i. Logikken og den analytiske kartleggingen kom til kort. Alle lette etter ord. Eirik sa det slik:
– En ørn svevde 40 meter over meg i Jotunheimen en gang. Det var veldig spesielt. Du satt ikke der på en steinhaug, liksom. Det var faktisk noe som skjedde der og da. Jeg aner ikke helt hva det var, jeg klarer ikke definere det. Noe som mennesket er forunt å oppleve på en måte. En vesentlig del av opplevelsene foregikk nemlig som et stille språk. Noe oppleves, men man skjønner ikke helt hva det er. Det stille språket oppstår når vi åpner sansene våre og våger å lytte bakenfor det vi har utviklet ord og logikk for.

Sansenes magi

Vi har flere sanser som vi ikke bruker på kontoret eller i byen. Disse er døråpnere for naturopplevelser. Jeg har i voksen alder lært å lukte at en elg nylig har passert på stien. Tidligere brukte jeg knapt luktesansen når jeg var ute. Emma sa hun ikke kom seg skikkelig ut om hun ikke brukte sansene. Luktesansen og kroppskontakt var viktig for henne:
– Det første jeg kjente da jeg kom inn i skogen var lukten. Det er full tillatelse til å ta inn hele lukten. Det er som å stupe i havet, en tilhørighet og noe å være en del av. Det var ikke røttene eller trærne som var mest spennende. Det var lukten. Klærne og skoene mine blir som en barriere som hindrer at jeg får kontakt. Jeg går i mitt eget vas! Det var en helt annen opplevelse å gå barbent og ha direkte kontakt med bakken. Jeg begynte å grøsse og merket at det kriblet i hele kroppen. Det var så mye mer kontakt! Og da er det i gang …
De jeg intervjuet formidlet en slags biologisk evne til dyp og nærende naturkontakt. Etter intervjuene ble jeg overrasket, ja nesten misunnelig. For et mangfold av opplevelser som kom frem når jeg først begynte å spørre!

En underliggende urtone

To personer delte opplevelser med meg som de aldri før hadde fortalt til andre, om hva som betydde mest når de var ute. Steinar fortalte meg om «stille-lyden» som alltid møtte ham da han kom ut i Østmarka. Jeg hadde aldri hørt om dette før:
– Jeg opplever den som en rolig, behagelig, avdempet overgangstone fra lyden som skapes av vinden eller liknende. Hvordan skal jeg forklare det ... ja, hva er den blå fargen i den blå timen? Det er som en slags underliggende urtone eller grunntone som ligger i bakgrunnen. Jeg tror lyden er noe som oppstår fra det mangfoldet som finnes av planter og vann, berg, stein, dyr, alt mulig. Jeg forestiller meg, jeg sier det fordi jeg vet jo ikke, at det skapes en lyd i det rommet en oppholder seg i som har alle disse elementene i seg. Første gang jeg opplevde den stille lyden, var da jeg var på fisketur med far som liten gutt. Siden det har jeg aldri vært mørkeredd.
Når vi snakket sammen ble opplevelsene også tydeligere for dem jeg intervjuet. De ble tvunget til å sette ord på noe som de før bare hadde sanset. Selv om mange naturopplevelser var personlige, så jeg noen fellestrekk. Naturen vekket et slags symbolspråk.

Slå rot

Hvordan kjennes det å se en soloppgang? Symbolspråket trigger noe i oss. Ild, vann, fjell og blomster kan vekke assosiasjoner. Slik som for Stine. Hun fortalte meg ivrig om almetreet som blomstret inneklemt mellom husene i Ås sentrum.
– Treet sto frem som nyfødt med alle blomstene. Treet rørte meg til tårer. Ord er så fattige for hva jeg føler for almen. Jeg skulle ønske jeg hadde den energien til å jobbe og jobbe og sette mine frø. Nå når jeg snakker er det som om jeg kjenner at saften begynner å stige i meg også! Treet forteller meg at det har all den kraften det har til å produsere, fordi det hører hjemme her. Jeg er vokst opp i utlandet, men bor her i Norge. Selv om det egentlig ikke hører naturlig til her i asfalten, så har det likevel slått rot her. Her skal det være hjemme. Hm, kanskje det er svaret for meg også ... Jeg må bare bestemme meg for at det er her jeg hører til.

Sitter som en stein

Søker mange ut i naturen for å la seg inspirere av en biologisk ur-rytme som er blitt borte i dagens hastige masseproduksjonssamfunn? Julie brukte naturen for å komme i kontakt med noe tidløst, for å mestre hverdagen. Særlig likte hun å sitte på ruinene av en gammel bygdeborg i skogen.
– Det er et innimellom-sted som egentlig ikke er helt virkelig. Da har jeg lov til å bare sitte og nesten ikke være. Det er ingen grense mellom meg og det jeg sitter i. Jeg bare sitter på steinen og føler meg som en stein som er her i en evighet og bare merker de som går forbi. Men jeg er ikke meg som en hverdagsperson. Tid er et tema i hverdagen min, jeg har aldri nok (humre). Jeg har barn, mann, hus, jobb, dyr speidergrupper og ditten og datten. Men når jeg skrur av, så skrur jeg fullstendig av. Siden jeg var liten, har jeg liksom aldri gitt opp å bli en stein. Jeg har ikke vokst ut av det, heller ikke det å se grønne tunneler i skogen. De har alltid vært der. Det må være veldig merkelig for folk som ikke ser dem. Hvordan kommer de seg ut eller inn i det å bare være?
Var opplevelsene jeg var blitt fortalt representative for folk flest? Jeg hadde valgt folk jeg kjente til, som brukte naturen regelmessig og som kunne dele personlige tanker. På tross av denne mulige feilkilden tør jeg påstå at det finnes en universell og dyptgående betydning av naturen som er undervurdert i vår kultur. Og, jeg er ikke alene om det.

Inn i tiden

Jeg er klar over at flere vil synes at naturopplevelsene jeg har beskrevet kan virke litt merkelige, romantiske eller uvante. Det er en utfordring å forklare betydningen av naturen. Særlig de minst håndgripelige sidene av den.
Miljøverndepartementet har lagt frem en rapport om økonomisk verdsetting av de godene naturen gir oss. De konkluderer med at det ikke er mulig å sette verdi i kroner og øre på alle godene, som for eksempel naturopplevelser.
Den amerikanske forfatteren Richard Louv introduserer naturen som et «vitamin N». Han mener naturen kan være med på å gjenopprette psykisk og mental ubalanse, slik at man gjenopplever mening med livet. Forskerne på landbruksuniversitetet Alnarp i Sverige har utforsket sansehager som terapiform, og over 60 prosent av langtidssykemeldte kommer tilbake i arbeid. De forklarer at naturens strukturer sender signaler til sanseapparatet vårt som igjen sparker i gang bevisste og ubevisste prosesser i oss.
Biologen Edward Wilson mener vi har en genetisk betinget forkjærlighet for naturen. Den har vi naturlig utviklet gjennom flere tusen år i kontakt med naturen som en konsekvens av evolusjonen (biofilia-hypotesen). Han mener sanseapparatet vårt er utviklet for å sanse natur, og at vi kan hente inspirasjon indirekte fra naturopplevelser til å utvikle oss selv.
Den amerikanske Wilderness awareness school bruker naturnærvær for å bygge opp indre stabilitet i mennesket. Dette, mener de, kan igjen skape interesse for naturen slik at det dannes en positiv sirkel mellom natur og kultur.

Naturopplevelser kan formidles

Det finnes sikkert et potensial for å utvikle naturkontakt hos de fleste mennesker. Hvordan få formidlet dette til dem som ikke benytter seg av det?
Det er muligens som med muskulaturen. Ferdigheten i å være til stede og lytte med åpne sanser, «naturopplevelses-muskulaturen», må trenes før vi kan ha maksimalt utbytte av den. Vi kan øve oss i å observere, og vi kan tilegne oss økt kunnskap om planter og dyr. Den verbale og logiske formidlingen er egnet til dette. Men de aller innerste opplevelsene er personlige, kunstneriske, språkløse og til dels ubevisste. En del av naturopplevelsen av for eksempel en villrein, vil derfor alltid bare kunne finnes i det språkløse. Dybden av naturopplevelser er taus kunnskap, og kan kun formidles ved å veilede folk til å søke naturopplevelser og utvikle ferdigheten på egen hånd.
Å forstå betydningen av oppmerksomhet, sansene og det stille språket er avgjørende. Samtidig er det viktig å forsøke å sette ord på og dele opplevelsene – så langt det er mulig. For å få til det trenger vi å være ydmyke og åpne. Da hjelper vi oss selv til å bli mer bevisst opplevelsene, og gjennom slik ettertanke kan vi få mer ut av dem. Når tidligere tause naturopplevelser deles vil andre inspireres, og vi kan få løftet frem mer av den betydningen naturen har for oss og bidra til en spennende utvikling av vår kultur.

*

Dette er en redigert versjon av en artikkel publisert i Grevlingen 5-2014 - medlemsbladet til Naturvernforbundet Oslo og Akershus.

Kilder:

Stortingsmelding nr. 39. (2001) "Filluftsliv - ein veg til høgare livskvalitet"
Friluftsliv og helse. En kunnskapsoversikt (2007)
Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse (Nordisk ministerråd 2009)
"Biophilia. The human bond with other species" (Wilson 1984)
The nature principle (Richard Louv 2008)
Innovative Approaches for Researching Landscape and Health (Grahn m fl 2010)
NOU 2013: 10 "Naturens goder"