Jakten på naturens hemmeligheter

«Stiftelsens formål er å vinne kunnskap om årsaker, om tingenes hemmelige beveggrunner, og å utvide grensene for hva mennesket hersker over, så det kan få innvirkning på alle tenkelige ting.» (1)
Slik innleder Francis Bacon beskrivelsen av den vitenskapelige institusjonen Salomons hus i New Atlantis, utgitt posthumt i 1626.

At naturen har hemmeligheter, er en forestilling som går langt tilbake i historien. Allerede rundt 500 år før vår tidsregning skal Heraklit ha sagt at naturen liker å skjule seg. (2)
Metaforen lever også i beste velgående i vår tid, som da James Watson i 1953 hevdet at han og Francis Crick med oppdagelsen av DNA-molekylets spiralstruktur hadde funnet livets hemmelighet, (3) eller i undertittelen på ei norsk bok fra 2005: «har fysikken avslørt naturens hemmeligheter?» (4)

Metaforen fikk stor utbredelse på 1500- og 1600-tallet, perioden hvor moderne naturvitenskap vokste fram. Å avsløre naturens hemmeligheter ble i denne perioden fokuset for mange studier av naturen, noe som kommer tydelig fram i verkene til Francis Bacon (1561–1626). Bacon var sin tids fremste talsmann for empiriske studier av naturen, studier som skulle legge grunnlaget for en storstilt rekonstruksjon av all menneskelig kunnskap – hans instauratio magna. Bacons innflytelse på studier av naturen ut over 1600-tallet var stor, og han hadde heltestatus blant naturfilosofene som stiftet Royal Society i London i 1660.

Historikeren William Eamon har argumentert for at meta­foren organiserer vårt syn på naturen. Metaforen blir ofte brukt på to forskjellige måter som spiller på to ulike ­forståelser av «hemmelig»: en epistemologisk og en sosiologisk. Den første sier noe om naturen og innebærer at kunnskapen om naturen ikke er umiddelbart tilgjengelig – den er skjult. Den andre handler om eierskap til kunnskapen og innebærer at kunnskapen om naturen er forbeholdt noen få – den er esoterisk. (5) Som vi skal se i denne artikkelen, finner vi begge disse dimensjonene hos Bacon. Bacons naturfilosofi inneholder noen av de mest utførlige beskrivelsene av studiet av naturen som en jakt på naturens hemmeligheter, og utviklingen av en metodologi for å oppdage hemmelighetene står sentralt i verkene hans. For Bacon var det også en viktig betingelse for vellykkede studier av naturen at kunnskapen ble delt på en annen måte enn det som hadde vært vanlig tidligere. Et mål for artikkelen er å belyse hvilke rammer denne delingen skulle foregå innenfor og å vise spenningen mellom åpen og esoterisk kunnskap i Bacons naturfilosofi.

Den skjulte naturen

Forestillingen om at det finnes sider ved naturen som ikke er tilgjengelige for menneskets umiddelbare sansning – at naturen skjuler sitt egentlige vesen – har antatt forskjellige former og fått ulike utslag opp gjennom historien. I en religiøs sammenheng innebar det i antikken gjerne en oppfatning om at Gud har skjult naturens hemmeligheter på en måte som gjør det umulig å få tilgang til dem uten en guddommelig åpenbaring. En slik forestilling skaper et skille mellom naturen slik den framtrer for oss og slik den egentlig er. Sett på denne måten var kunnskapen derfor hellig og bare tilgjengelig for de innvidde. Den måtte holdes borte fra dem som kunne tenkes å misbruke den. I en esoterisk kunnskapstradisjon blir kunnskapen hellig og forbudt. (6)

Innenfor middelalderens skolastiske filosofi var ikke kunnskapen like utilgjengelig. «Naturens hemmeligheter» viste da til fenomener som enten var vanskelige å forstå eller hadde en ukjent årsak. Hemmelighetene var ikke skjult av Gud med den hensikt å umuliggjøre kunnskap om dem, men virket som påminnelser om menneskets ufullkomne kunnskaper. De falt likevel utenfor den etablerte filosofiens kunnskapsområde fordi årsakene var skjult og effektene bare kunne avsløres gjennom erfaring. Mens scientia, som var det universitetsstudier beskjeftiget seg med, skulle gi sikker kunnskap om naturens årsaker, hadde secreta enten skjulte eller kunstige årsaker. Slike årsaker kunne ikke forklares ved å bruke den rasjonalistiske tilnærmingen som dominerte ved universitetene. (7)

For at secreta skulle bli definert innenfor det som ble regnet som gyldig kunnskap, måtte det en mentalitetsendring til som åpnet for at empiriske og eksperimentelle studier kunne gi troverdig kunnskap om naturen. William Eamon har argumentert for at vi i den tidligmoderne perioden fikk en «subtil, men revolusjonær lingvistisk endring». Endringen innebar at «naturens hemmeligheter» ble oppfattet som indre prosesser. Naturens prosesser kunne forstås i mekanistiske termer som et verksted som produserte virkninger ved hjelp av usynlige teknikker. Disse teknikkene, og dermed de naturlige fenomenene, kunne gjenskapes ved å følge en oppskrift. (8) Dette innebar en overgang fra en forestilling om at vi ikke kan forstå hvordan naturen virker, til en forestilling om at vi kan få kunnskap ved kunstig å gjenskape naturens handlinger. Målet med vitenskapen ble dermed å etterligne naturens indre prosesser. Denne lingvistiske endringen endret imidlertid ikke oppfatningen av at disse indre prosessene i naturen ikke var umiddelbart tilgjengelige, og de tidligmoderne naturfilosofene måtte finne nye måter å få tilgang til den skjulte kunnskapen på.

Jaktmetaforen

For å avdekke naturens hemmeligheter måtte naturfilosofen gå på jakt etter spor, og jaktmetaforen var utbredt i den naturfilosofiske litteraturen på 1500- og 1600-tallet. (9) Metaforen henger sammen med en overgang fra et kunnskapssyn hvor målet var å demonstrere det som var kjent, til et kunnskaps­syn hvor det viktigste var å oppdage nye fenomener. Meta­foren demonstrerer også et syn på naturen der den ikke lenger framsto som et ordnet kosmos som kunne forstås ved hjelp av fornuften, men som en skog eller et ukjent terreng som kunne forstås ved å følge de svake sporene som var etterlatt til jegeren. (10) Metaforen viser seg i navnet på flere av de tidlige vitenskapelige selskapene i Italia, som Accademia Cacciatore (jegerakademiet) grunnlagt i 1596, og i det kanskje mest kjente, Accademia dei Lincei, som var inspirert av den italienske naturfilosofen Giambattista della Portas (1535–1615) bruk av gaupa som emblem. Målet for arbeidet i akademiene var å trenge inn i naturen for å avsløre dens årsaker og indre virksomhet. (11)

Tidligere naturfilosofi hadde vært basert på en tilnærming som tilsa at det vi ser i naturen, viser dens egentlige beskaffenhet. Jaktmetaforen ble i stor grad brukt av naturfilosofer som fremmet en empirisk tilnærming til studier av naturen i opposisjon til disse tidligere filosofene. Fordi naturens hemmeligheter var skjult, måtte de bruke noe annet enn filosofiens tradisjonelle kilder, gamle autoriteter og fornuft.

En empirisk tilnærming til naturen krevde teft, dømme­kraft og skjerpede sanser. Dette er kjennetegnene til en jeger. I likhet med jegeren må den som vil studere naturen også lete etter spor – tegn som kan være med på å avsløre naturens skjulte bevegelser. Og det var nettopp som en jakt Bacon beskrev den metoden han kalte experientia literata (lærd erfaring). (12)
Ved experientia literata går oppdagelsene fra eksperiment til eksperiment, ikke som i hans mer kjente metode fra Novum organum, hvor målet er å gå fra eksperi­menter til aksiomer. Framgangsmåten ligner altså mer på jakt, hvor jegeren går fra spor til spor, enn på filosofi, og læremesteren var jaktguden Pan. Bacon kalte derfor også meto­den for «Pans jakt». (13)
Navnet henspiller på legenden om Pan, som snublet over den skjulte gudinnen Ceres mens han var ute på jakt. I Bacons tolkning innebar dette at vi ikke kan få nyttig kunnskap fra abstrakt filosofi, men bare fra Pan: «det vil si, fra en skarpsindig erfaring og generell kunnskap om naturen, som ofte ved en tilfeldighet, og som om det var på jakt, vil snuble over slike oppdagelser».(14)

Det hadde også tidligere blitt gjort oppdagelser av stor betydning, for eksempel kompasset, som utnyttet en skjult kraft for å vise retningen. Men slike oppdagelser hadde, ifølge Bacon vært resultater av flaks og tilfeldigheter, ikke av noen organisert virksomhet, og i hvert fall ikke av den skolastiske filosofien. (15)
Med tanke på dette var det, ifølge Bacon all grunn til å tro at naturen fortsatt skjulte mange hemme­ligheter som systematiske studier av naturen ville kunne avsløre, og som ville føre til en rekke nyttige oppdagelser vi i dag ikke visste noen ting om:

Derfor bør vi kunne håpe at naturens indre fortsatt skjuler mange nyttige hemmeligheter som ikke har noen sammenheng eller paralleller til noe som allerede er kjent, men som står godt utenfor fantasiens allfarvei og fortsatt er uoppdaget. Disse tingene vil også uten tvil en dag etter lang tid komme fram i lyset, akkurat som de tingene som er nevnt ovenfor gjorde; men ved å følge den veien som vi nå snakker om, kan de raskt, plutselig og samtidig forventes å gi seg til kjenne. (16)

Den veien han nevner, er naturligvis hans egen eksperimentelle metode. Det er nemlig slik at vi ved å bruke den kan sette naturen under press og tvinge den til å gi fra seg hemmelighetene sine:

For akkurat som i statsanliggender, hvor vi ser en manns temperament og det hemmelige i hans sjel og sinnstilstand bedre når han er under press enn ellers; slik avslører naturen sine hemmeligheter raskere under tvang enn når de følger sitt vanlige forløp. Derfor kan vi ha store forhåpninger til naturfilosofien når bare naturhistorien (som er dens grunnlag) har blitt bedre organisert, men ikke før. (17)

Her finner vi en annen metafor for hvordan kunnskapen kan nås, med klare spor etter Bacons juridiske bakgrunn og erfaring fra statsforvaltningen. På samme måte som du kan presse fram opplysninger eller til og med en tilståelse i en rettssak, kan du presse fram opplysninger fra naturen. Naturen er sågar et tryggere vitne, for mens et menneske kan lyve, vil et godt gjennomført eksperiment gi samme resultat hver gang. (18)
Vi skal ikke gå nærmere inn på det her, men det er flere som har påpekt en kobling mellom den juridiske tradisjonen og Bacons eksperimentelle metode. (19)

Syndefallet

Årsaken til at kunnskapen om naturen er skjult for oss, finner vi i syndefallet. Det var en utbredt forestilling i Bacons samtid at syndefallet var forårsaket av et ønske om å få kunnskap om naturen, kunnskap som Gud hadde nektet menneskene. Derfor advarte mange geistlige mot studier av naturen, og nysgjerrighet ble sett på som en synd. (20)
For Bacon var det imidlertid viktig å få fram at det ikke var kunnskap om naturen som var årsaken til syndefallet.

Bacon avviste tradisjonelle teologiske argumenter mot å undersøke naturen, og å fjerne naturens hemmeligheter fra det tradisjonelle domenet til forbudt kunnskap var en sentral del av hans program. I Bacons tolkning var det ikke kunnskap om naturen som førte til syndefallet. Ifølge Bacon hadde Adam all kunnskap om naturen allerede, derfor var en slik påstand absurd. Han hentet støtte for et slikt syn i Bibelen, hvor det står at Adam kunne gi dyrene navn: «Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn.» (21)

Naturens hemmeligheter kan studeres. Det er faktisk den sikreste medisin mot overtro og vantro, mente Bacon. (22)
Bacon minte leserne om at Salomon hadde sagt at «Det er Guds ære å holde en sak skjult, men kongers ære å granske den». Gud gjemte ikke naturens hemmeligheter for at menneskeheten ikke fikk lov til å kjenne dem, men fordi han hadde glede i å gjemme dem med det formålet at de skulle bli funnet. (23)

Studier av naturen hadde for Bacon et religiøst formål. Kunnskapens mål var verken ære eller materielle goder, men å gjeninnsette mennesket i den posisjonen det hadde før syndefallet. Ideen om å gjenopprette menneskets herre­dømme over naturen, som forsvant med syndefallet, var et topos med stor innflytelse på tidligmoderne engelsk ­naturfilosofi. (24)
Ifølge Bacon var syndefallet dobbelt: Vi falt både fra vår uskyld og fra vårt herredømme over naturen:

For ved sitt fall mistet mennesket både sin tilstand av uskyld og sitt herredømme over skaperverket. Begge disse tapene kan imidlertid, også i dette livet, til en viss grad repareres. Førstnevnte av religion og tro, sistnevnte av kunst og vitenskap. For forbannelsen gjorde ikke skaperverket til en evig rebell, men i kraft av befalingen I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød er den nå med forskjellig arbeid […] til en viss grad mildnet for å gi mennesket dets brød, eller med andre ord, til bruk i menneskenes liv. (25)

Dette doble fallet krever også en dobbel gjenopprettelse for igjen å nå en paradisisk perfeksjon. Midlene for gjenopprettelse var de to bøkene – Bibelen og naturen. Bacons syn på forholdet mellom de to bøkene baserte seg på hans tolking av fortellingen om syndefallet fra 1. Mosebok. Gud hadde ifølge Bacon skapt mennesket «i sitt bilde, i en fornuftig sjel, i uskyld, i fri vilje og med herredømme over naturen». (26) Etter syndefallet mistet mennesket både uskylden og herre­dømmet, men det kan repareres av religion og vitenskap. Uskylden krever en åndelig gjenopprettelse gjennom inkarna­sjonen. Herredømmet krever en materiell ­gjenopprettelse gjennom den store kunnskapsreformen Bacon jobbet for.

Bacon var overbevist om at en religiøs, åndelig reform var på vei og kunne gjennomføres av andre. Det som hang etter, og som var Bacons oppgave, var å gjenopprette herredømmet over naturen som menneskene opprinnelig var gitt av Gud: «La menneskeheten bli gitt muligheten til å gjenvinne sin gudegitte myndighet over naturen, så vil visselig rett fornuft og sann religion styre den måten vi utøver myndigheten på.» (27)
Begge deler – både den religiøse og den vitenskapelige reformen – var imidlertid nødvendig for å gjenopprette menneskeheten til en tilstand slik den var før syndefallet. (28)

Åpenhet og hemmelighold i vitenskapen

Den moderne vitenskapens ethos, slik den blant annet ble formulert av den amerikanske vitenskapssosiologen Robert Merton, tilsier at kunnskapen skal være åpent tilgjengelig. (29)
Prinsippet om vitenskapens åpenhet har på ny blitt aktualisert med debatten rundt open access og open science, en debatt som tar utgangspunkt i at både forskningsdata og -resultater i for stor grad er forbeholdt noen få. Samtidig trekkes det også fram at det i visse situasjoner kan være behov for å holde kunnskapen tilbake.

Denne spenningen mellom åpenhet og hemmelighold finner vi allerede i antikken. Mens Platon og Aristoteles hevdet et ideal hvor kunnskapen skulle være åpen og tilgjengelig, (30) fantes det andre tradisjoner hvor kunnskapen bare skulle være tilgjengelig for en liten gruppe innvidde.

Et område hvor hemmelighold var framtredende, var praktisk, teknologisk kunnskap. I antikken var det ingen kobling mellom teoretisk kunnskap (episteme) og praktisk kunnskap (techne). Mens den teoretiske kunnskapen ble sett på som offentlig og grunnleggende for en velfungerende bystat, var tekniske ferdigheter eiendommen til den som hadde kunnskapen. Dette skapte et insentiv til hemmelig­hold, ettersom etterspurte tekniske ferdigheter kunne gi gode inntekter og status. Den tekniske og praktiske kunnskapen ble formidlet muntlig og gjennom observasjon fra mester til lærling, noe som strengt tatt var uunngåelig etter­som de fleste var analfabeter. På grunn av statusen og privilegiene den praktiske kunnskapen ga, er det imidlertid sannsynlig at den ikke ville blitt formidlet bredere selv om de hadde kunnet. (31)

I middelalderen begynte de som hadde den praktiske kunnskapen å organisere seg i laug. Forestillingen om at kunnskap tilhørte den som hadde den, ble opprettholdt, og laugene bestemte til hvem og hvordan kunnskapen skulle overføres. Laugene ble sentrale i Middelalder-Europa, og forestillingen om kunnskapen som hemmelig og privat var sterk. Kunnskapen var ikke åpen for dem som sto utenfor lauget og kunne bare læres gjennom et lærlingeforhold hos en mester.

En annen tradisjon i antikken som var preget av hemmelighold, var mysteriereligionene. Mysteriereligioner er en fellesbetegnelse på en rekke religioner som hadde det til felles at en hemmelig kunnskap (mysteriet) sto helt sentralt. Denne kunnskapen ble bare formidlet til de innvidde, og de beskyttet den fra den forringelsen kunnskapen ville få dersom den ble formidlet til bredere lag av befolkningen. Andre tradisjoner med hemmelig kunnskap som bare var åpen for de innvidde, var alkymi og hermetisme. Hemmeligholdet i disse tradisjonene var stort sett basert på en forestilling om at mottakerens moralske integritet var viktig. Kunnskap forutsatte en ren sjel. (32)

I det tidligmoderne Europa fikk esoteriske, okkulte tradi­sjoner som alkymi, hermetisme, kabbalah, nyplatonisme, magi og prisca theologia et sterkt oppsving. Til tross for at begrepsbruken ikke alltid har vært entydig, verken da eller i senere forskningslitteratur, og at begrepene har blitt brukt delvis overlappende, er det ingen tvil om at det er snakk om flere forskjellige tradisjoner, med hvert sitt tekstkorpus, egne praksiser og en intrikat miks av åpenhet og hemmelighold. (33)
Det er også noen fellestrekk mellom disse okkulte tradisjonene i tidligmoderne tid som vi ikke finner i antikken og middelalderen. For det første vokste det fram en forestilling om at kunnskapen skulle være til nytte, den skulle gi en positiv endring. For det andre ble originalitet viktig. Mens det viktigste tidligere hadde vært tradisjonens autoritet og å demonstrere det vi allerede vet, ble den dominerende ideen nå, som vi tidligere har vært inne på, at vitenskapen skulle oppdage nye ting. (34)

Kravet om originalitet ble særlig viktig i jakten på velgjørere. Mange hadde ikke egne midler eller stillinger ved universitetene som ga dem økonomisk trygghet, og de var derfor avhengige av patronasje. For å få det, måtte man ha ny kunnskap å tilby velgjøreren. Dette ble dermed også et insentiv for hemmelighold av kunnskap. Et eksempel er Galileo Galilei, som da han oppdaget noe han antok var måner ved planeten Saturn, sendte en kryptert melding om det til Johannes Kepler. Slik skjulte han oppdagelsen samtidig som han sørget for å få dokumentert den. (35)

Et annet eksempel på uvilje mot å gi fra seg originale oppdagelser, som også er et eksempel på bruk av hemmelighets­metaforen, finner vi i et brev fra Bacons landsmann, den engelske matematikeren og astronomen Thomas Harriot (1560–1621). I likhet med Galileos brev, var også dette brevet en kryptisk melding til Kepler. Kepler var svært interessert i Harriots optiske eksperimenter. Brevvekslingen omfatter fem brev fra oktober 1606 til september 1609.36 Følgende sitat fra Harriots svar på Keplers første brev har fått mye oppmerksomhet, ikke på grunn av hemmelighetsmetaforen, men på grunn av henvisningen til atomisme. Harriot skrev:

Jeg har nå ledet deg fram til dørene til naturens hus hvor dens hemmeligheter ligger. Hvis du ikke kan gå inn fordi det er for trangt, abstraher deg matematisk og trekk deg sammen til et atom, og gå enkelt inn. Og når du kommer ut igjen, fortell meg hvilke undere du så. (37)

Et atomistisk materiesyn ble i Harriots og Bacons samtid ofte sett på som et tegn på ateisme. Harriots atomisme var derfor i seg sjøl et argument for å holde kunnskapen hemmelig. I tillegg viser brevene fra Harriot til tidlige eksempler på systematiske empiriske studier av naturen. På grunn av sin empiriske tilnærming ble han også nevnt av Bacon som en mulig alliert i ei notatbok fra juli 1608. (38)

Håndverkertradisjonene, med sin praktiske kunnskap, og de okkulte tradisjonene, som alkymi og magi, var sentrale strømninger i framveksten av den vitenskapelige metoden og moderne naturvitenskap. (39) Mens åpenhet i dag er en sentral og selvfølgelig del av vitenskapens ethos, vokste den moderne naturvitenskapen altså fram delvis på bakgrunn av tradisjoner med lang hevd for hemmelighold. Ikke overraskende finner vi på denne tiden sterke spenninger mellom et ideal om økt åpenhet og et behov for hemmelighold. Tilsvarende spenninger eksisterte mellom demokratiske og meritokratiske organiseringer av kunnskapsproduksjonen hos mange tidligmoderne naturfilosofer, ikke minst hos Bacon og senere naturfilosofer i England.

Fra privat til offentlig kunnskap?

Flere har trukket fram Bacon som en sentral premissleverandør for debatten om åpenhet og hemmelighold i naturfilosofien som blomstret på 1600-tallet, en debatt som også handler om hvorvidt kunnskapen skal være privat eller offentlig. (40) Det er på det rene at Bacon kritiserte tidligere alkymister og magikere for å holde kunnskapen for seg selv, noe som hadde medført at den ikke vokste i så stor grad som den kunne. Derfor kunne han også hevde at hans samtidige sannsynligvis visste mindre enn de gjorde i antikken. I hvert fall hadde de ikke oversikt over antikk kunnskap fordi store deler av den hadde gått tapt på grunn av manglende systemer for kunnskapsoverføring: «deres tradisjoner var totalt uegnet og upassende for å utvide kunnskapen.» (41)
Økt kunnskap om naturen, slik Bacons reform la opp til, var avhengig av et kollektiv som utforsket naturen og hadde rutiner for overføring av kunnskap slik at den ikke gikk tapt.

Løsningen Bacon skisserte allerede i sine tidlige verker, var et brorskap av lærde mennesker på tvers av Europa. I Advancement of learning (1605) formulerte han det slik:

Og slik naturen skaper brorskap i familier, og praktisk kunnskap etablerer brorskap i laug, og salvingen av Gud bringer med seg et brorskap blant konger og biskoper; på samme måte må det også være et brorskap i lærdom og opplysning, knyttet til det farskapet som er tilskrevet Gud, han som kalles opplysningens eller lysets Far. (42)

Da han senere, i 1623, ga ut en omarbeidet utgave av verket på latin, hadde han lagt til ett eksempel til: «løfter og regler skaper brorskap i religiøse ordener». (43)
Henvisningen til «Guds farskap» gir også assosiasjoner til «kunnskapens utvalgte sønner», et annet utbredt bilde i Bacons verker. (44)
Her har vi et eksempel på at debatten om åpenhet og hemmelighold ikke bare dreide seg om hva som var den beste metoden for å øke kunnskapen om naturen. Organiseringen av kunnskapsarbeidet hadde også en moralsk og religiøs dimensjon. Som tidligere nevnt hadde studier av naturen for Bacon et religiøst formål.

I den nevnte notatboka fra juli 1608 finner vi et interessant eksempel på hvordan Bacon så for seg at et slikt brorskap kunne organiseres i praksis og hvem han tenkte seg som medlemmer. Blant personene han ønsket å inkludere, finner vi i tillegg til nevnte Thomas Harriot, Harriots to sponsorer sir Walter Raleigh og jarlen av Northumberland samt et par biskoper og leger. Han ønsket også å undersøke hvilke lærde menn som fantes «beyond the seas». Han foreslår å grunnlegge et «college for inventors», han ramser opp studier som må gjennomføres og distribueres, og det må være kontakt med utenlandske universiteter. I denne sammenhengen nevner han også spørsmålet om hemmelighold av kunnskapen. (45)

Til tross for at Bacon ønsket et nettverk for å dele kunnskapen, var den nemlig ikke for alle. I flere av hans upubliserte verker fra begynnelsen av 1600-tallet (46) finner vi eksempler på at det også hos ham var et ønske om å holde kunnskap hemmelig. Hemmeligholdet kunne foregå enten ved å kommunisere kunnskap muntlig til utvalgte personer, (47) eller ved å formulere seg på en slik måte at bare de innvidde forsto betydningen – at teksten valgte leseren, som han selv uttrykte det. (48) Formålet med å skjule budskapet var «å hindre den gemene hop fra å bli innlemmet i kunnskapens hemmeligheter, og å forbeholde dem for utvalgte tilhørere eller intellekter av en slik skarphet at de kunne stikke hull på sløret» (49).

Enda tydeligere blir det når vi leser New Atlantis. Dette verket, skrevet mot slutten av Bacons liv og utgitt posthumt i 1626, var det av Bacons tekster som i tida etter hans død fikk størst utbredelse og påvirkning. (50) Det gjelder ikke minst beskrivelsen av «forskningsinstitusjonen» Salomons hus, som blant annet hadde stor innvirkning på opprettelsen av Royal Society i London. (51)

New Atlantis beskriver en øy hvor et skip fra Europa havner etter å ha blitt borte på havet. På øya er det streng kontroll med hvem som får tilgang til kunnskap. Etter hvert som historien utfolder seg, får vi stadig mer informasjon om øya og dens hemmeligheter. For hvert steg må de skipbrudne vise seg verdige til å få vite hemmelighetene, og den gruppa av skipbrudne som får informasjonen blir stadig mindre. Til slutt sitter vi igjen med én person – fortelleren – som alene får møte en av Fedrene av Salomons hus for en innføring i hvordan institusjonen fungerer.

Salomons hus er strengt hierarkisk oppbygd, og brødrene vokter hemmelighetene sine godt. I tillegg til at de besitter kunnskap fra antikken resten av verden har tapt, (52) utvikler de stadig ny kunnskap. De sender også med jevne mellomrom ut 12 brødre som seiler til fremmede land med skjult identitet. Disse 12 tar med seg all ny kunnskap tilbake, men de deler ikke sin egen kunnskap med andre land. I løpet av den siste samtalen kommer det fram at ikke en gang ledelsen på øya får tilgang til all kunnskap som produseres av Salomons hus:

Vi har samtaler om hvilke av oppfinnelsene og eksperimentene vi har oppdaget som skal publiseres, og hvilke ikke: og avlegger alle en ed om hemmelighold for å skjule de vi mener bør holdes hemmelig: likevel avslører vi innimellom noen av disse til staten, andre ikke. (53)

Statens interesser var mindre viktige enn vitenskapens framskritt. Det var tross alt i studiene av naturen vi måtte legge inn innsatsen for å gjenopprette menneskets herredømme over naturen som gikk tapt med syndefallet. I dette arbeidet var det enkelte deler av kunnskapen som var forbeholdt de utvalgte.

Det er altså ikke snakk om åpen tilgang til kunnskapen. Det er heller ikke snakk om et forskerfellesskap slik vi tenker på det i dag. Det lå ennå langt fram i tid. For eksempel ble eksperimentene som ble publisert i de tidlige utgavene av Royal Societys tidsskrift Philosophical transactions vanligvis ikke utført i fellesskap. Royal Society – som var inspirert av Bacons beskrivelse av Salomons hus og i sin tur ble forbildet for senere vitenskapelige selskaper – var også i seg selv et elitistisk samfunn som hadde strenge krav til hvem som ble tatt opp, og det var sterke krefter innad i selskapet for å begrense tilgangen til kunnskapen. For eksempel foreslo selskapets kurator for eksperimenter, Robert Hooke, i 1674 at bare medlemmer skulle ha tilgang til selskapets goder, som instrumentene, arkivet og biblioteket. Han ønsket også at medlemmene skulle avlegge en ed på at de skulle holde kunnskapen hemmelig. (54)

I disse eksemplene ser vi en annen Bacon enn den som ivret for åpen, demokratisk deling av kunnskap, slik han tradi­sjonelt er blitt framstilt. Syndefallet hadde ført til at kunnskapen om naturen ble vanskeligere tilgjengelig, og Bacon så det som sin misjon å legge et grunnlag for å avsløre naturens hemmeligheter og gjenopprette det herredømmet over naturen mennesket hadde hatt. For å sikre at kunnskapen økte og ikke gikk tapt, måtte den deles. Bacons foretrukne modell for slik deling, den institusjonen som skulle gjennomføre hans storslåtte visjon for en total rekonstruksjon av all menneskelig kunnskap, var et strengt hierarkisk brorskap etter modell av munkeordener og hemmelige selskaper, som nøye vurderte hvilken kunnskap de kunne dele med omverdenen.

*
Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. Vipps til 71085. Gi et beløp til konto 6039.08.22084. Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her.

Litteratur:

Bacon, Francis. The Instauratio magna part II: Novum Organum and associated texts. The Oxford Francis Bacon (OFB) bd. XI. Redigert av Graham Rees og Maria Wakely, Oxford: Clarendon, 2004.

———. The major works. Red. av Brian Vickers. 2. utg. Oxford: Oxford University Press, 2002.

———. Works. Redigert av James Spedding, Robert Leslie Ellis and Douglas Denon Heath. [1857–1874] Stuttgart: Friedrich Frommann Verlag, 1963.

Blumenberg, Hans. The legitimacy of the modern age. Translated by Robert M. Wallace. Cambridge, Mass: MIT Press, 1983.

Eamon, William. «From the secrets of nature to public knowledge: The origins of the concept of openness in science». Minerva 23, no. 3 (1985): 321–347.

———. Science and the secrets of nature: books of secrets in medieval and early modern culture. Princeton: Princeton University Press, 1994.

Einevoll, Gaute og Eirik Newth. Naturens kode: Har fysikken avslørt naturens hemmeligheter? Oslo: Gyldendal akademisk, 2005.

Gibson, Reginald Walter. Francis Bacon: a bibliography of his works and of Baconiana to the year 1750. Oxford, 1950.

Ginzburg, Carlo. «Clues: Roots of an evidential paradigm». Renewal and Critique in Social Theory 7, no. 3 (1979): 273–288.

Hadot, Pierre. The veil of Isis: an essay on the history of the idea of nature. Translated by Michael Chase. Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2006.

Harrison, Peter. «Curiosity, forbidden knowledge, and the reformation of natural philosophy in early modern England». Isis 92, no. 2 (2001): 265–290.

———. The fall of man and the foundations of science. Cambridge: Cambridge University Press, 2007.

Henry, John. «Magic and science in the sixteenth and seventeenth centuries». I Companion to the history of modern science, redigert av R. C. Olby, G. N. Cantor, J. R. R. Christie and M. J. S. Hodge, 583–596. London: Routledge, 1990.

Hunter, Michael. Science and society in restoration England. Cambridge: Cambridge University Press, 1981.

Jakobsen, Kjetil, red. Verdensborgerskapets idéhistorie: 1 Den vestlige tradisjonen. Oslo: Unipub, 2010.

Jalobeanu, Dana. «Bacon’s brotherhood and its classical sources: Producing and communicating knowledge in the project of the Great Instauration». I Philosophies of technology: Francis Bacon and his contemporaries, red. av Claus Zittel, Gisela Engel, Romano Nanni and Nicole C. Karafyllis, 197–230. Leiden: Brill, 2008.

———. «Core experiments, natural histories and the art of experientia literata: the meaning of Baconian experimentation». Society and Politics 5, no. 2 (2011): 88–103.

Jardine, Lisa. «Experientia literata or Novum Organum? The dilemma of Bacon’s scientific method». I Francis Bacon’s legacy of texts, red. av W.A. Sessions. New York: AMS Press, 1990.

Kepler, Johannes. Gesammelte Werke. Red. av Walther von Dyck, Franz Hammer and Max Caspar. Vol. 15, München: C. H. Beck’sche Verlagsbuchhandlung, 1937.

Long, Pamela O. Openness, secrecy, authorship: technical arts and the culture of knowledge from antiquity to the Renaissance. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2001.

Martin, Julian. Francis Bacon, the state, and the reform of natural philosophy. Cambridge: Cambridge University Press, 1992.

McKnight, Stephen A. The religious foundations of Francis Bacon’s thought. Columbia: University of Missouri Press, 2006.

McMullin, Ernan. «Openness and Secrecy in Science: Some Notes on Early History». Science, Technology, & Human Values 10, no. 2 (1985): 14–23.

Merchant, Carolyn. «Secrets of nature: the Bacon debates revisited». Journal of the History of Ideas (2008): 147–162.

———. «‘The violence of impediments’: Francis Bacon and the origins of experimentation». Isis 99, no. 4 (2008): 731–760.

Merton, Robert K. «The normative structure of science». [1942] I The sociology of science: theoretical and empirical investigations, 267–280. Chicago: University of Chicago Press, 1973.

Newman, William R. Atoms and alchemy: chymistry and the experimental origins of the scientific revolution. Chicago: University of Chicago Press, 2006.

Peltonen, Markku, red. The Cambridge companion to Bacon. Cambridge: Cambridge University Press, 1996.

Pesic, Peter. «Wrestling with Proteus: Francis Bacon and the ‘Torture’ of Nature». Isis 90, no. 1 (1999): 81–94.

Rossi, Paolo. Francis Bacon: from magic to science. Translated by Sacha Rabinovitch. London: Routledge and Kegan Paul, 1968.

Vickers, Brian. «Francis Bacon, feminist historiography, and the dominion of nature». Journal of the History of Ideas (2008): 117–141.

Zilsel, Edgar. «The origins of William Gilbert’s scientific method». Journal of the History of Ideas 2, no. 1 (1941): 1–32.

Noter

1 Francis Bacon, New Atlantis, oversatt av Ingrid Sande Larsen og Kjetil Jakobsen i Kjetil Jakobsen, red. Verdensborgerskapets idéhistorie: 1 Den vestlige tradisjonen (Oslo: Unipub, 2010). For den engelske originalen, se Francis Bacon, The major works, red. Brian Vickers, (Oxford: Oxford University Press, 2002), 480.

2 Pierre Hadot, The veil of Isis: an essay on the history of the idea of nature. (Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2006), 1. Hadot følger i boka tre troper gjennom historien: Heraklits utsagn, forestillingen om at naturen har hemmeligheter og naturen representert ved den tildekkede gudinnen Isis.

3 Tom Sundar, «Oppdagelsen av DNA – prosjektet, prestasjonen og prestisjen», Tidsskrift for den norske legeforening 2003; 123:954–7

4 Gaute Einevoll og Eirik Newth, Naturens kode: Har fysikken avslørt naturens hemmeligheter? (Oslo: Gyldendal akademisk, 2005).

5 William Eamon, Science and the secrets of nature: books of secrets in medieval and early modern culture (Princeton: Princeton University Press, 1994), 352.

6 Eamon, Science and the secrets of nature, 352.

7 William Eamon, «From the secrets of nature to public knowledge: The origins of the concept of openness in science», Minerva 23, no. 3 (1985): 326.

8 Eamon, Science and the secrets of nature, 353.

9 Carlo Ginzburg, «Clues: Roots of an evidential paradigm», Renewal and Critique in Social Theory 7, no. 3 (1979); Eamon, Science and the secrets of nature, 269–300.

10 Eamon, Science and the secrets of nature, 284.

11 Eamon, Science and the secrets of nature, 270.

12 Bacon, De augmentis scientiarum, Works bd. 1, 633. For en utlegning av experientia literata, se f.eks. Dana Jalobeanu, «Core experiments, natural histories and the art of experientia literata: the meaning of Baconian experimentation», Society and Politics 5, no. 2 (2011); Lisa Jardine, «Experientia literata or Novum Organum? The dilemma of Bacon’s scientific method», in Francis Bacon’s legacy of texts, ed. W.A. Sessions (New York: AMS Press, 1990).

13 Bacon, De augmentis scientiarum, Works bd. 1, 623.

14 Bacon, De augmentis scientiarum, Works bd. 1, 529, jf. De sapientia veterum, Works bd. 6, 640.

15 Bacon, Novum Organum, bok 1, aforisme 108 og 109, OFB bd. XI, 164–168.

16 Bacon, Novum Organum, bok 1, aforisme 109, OFB bd. XI, 166–168.

17 Bacon, Novum Organum, bok 1, aforisme 98 OFB bd. XI, 156.

18 Mens bl.a. Carolyn Merchant har hevdet at Bacon var en talsmann for å torturere naturen for å få den til å innrømme sine hemmeligheter, og har satt det inn i en feministisk kontekst, mener Peter Pesic at Bacon beskriver en heroisk kamp mellom vitenskapsmannen og naturen. Carolyn Merchant, «‘The violence of impediments’: Francis Bacon and the origins of experimentation», Isis 99, no. 4 (2008); Carolyn Merchant, «Secrets of nature: the Bacon debates revisited», Journal of the History of Ideas (2008); Peter Pesic, «Wrestling with Proteus: Francis Bacon and the ‘Torture’ of Nature», Isis 90, no. 1 (1999). Se også Brian Vickers, «Francis Bacon, feminist historiography, and the dominion of nature», Journal of the History of Ideas (2008).

19 Hans Blumenberg, The legitimacy of the modern age (Cambridge, Mass: MIT Press, 1983), 383; Julian Martin, Francis Bacon, the state, and the reform of natural philosophy (Cambridge: Cambridge University Press, 1992); Hadot, The veil of Isis: an essay on the history of the idea of nature, 93; Merchant, «‘The violence of impediments’: Francis Bacon and the origins of experimentation», 750–751.

20 Peter Harrison, «Curiosity, forbidden knowledge, and the reformation of natural philosophy in early modern England», Isis 92, no. 2 (2001).

21 1 Mos 2,19.

22 Bacon, Novum organum, bok 1, aforisme 89,OFB bd. XI, 144.

23 Bacon, Valerius terminus, Works bd. 3, 220.

24 For en grundig gjennomgang, se Peter Harrison, The fall of man and the foundations of science (Cambridge: Cambridge University Press, 2007).

25 Bacon, Novum Organum, bok 2, aforisme 52, OFB bd. XI, 446.

26 Bacon, Confession of faith, Works bd. 14, 51

27 Bacon, Novum Organum, bok 1, aforisme 129, OFB bd. XI, 196.

28 Stephen A. McKnight, The religious foundations of Francis Bacon’s thought (Columbia: University of Missouri Press, 2006).

29 Robert K. Merton, «The normative structure of science», in The sociology of science: theoretical and empirical investigations, ed. Robert K. Merton (Chicago: University of Chicago Press, 1942), 278.

30 Ernan McMullin trekker fram dette åpne kunnskapsidealet som en forutsetning for den greske bystaten. Ernan McMullin, «Openness and Secrecy in Science: Some Notes on Early History», Science, Technology, & Human Values 10, no. 2 (1985): 14.

31 McMullin, «Openness and Secrecy in Science», 15.

32 Pamela O. Long, Openness, secrecy, authorship: technical arts and the culture of knowledge from antiquity to the Renaissance (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2001), 174.

33 Long, Openness, secrecy, authorship: technical arts and the culture of knowledge from antiquity to the Renaissance, 143–144.

34 Eamon, Science and the secrets of nature, 271; McMullin, «Openness and Secrecy in Science», 17. Long, Openness, secrecy, authorship: technical arts and the culture of knowledge from antiquity to the Renaissance, 144.

35 McMullin, «Openness and Secrecy in Science», 18.

36 Brevvekslingen er gjengitt i: Johannes Kepler, Gesammelte Werke, ed. Walther von Dyck, Franz Hammer, and Max Caspar, 20 vols., vol. 15 (München: C. H. Beck‘sche Verlagsbuchhandlung, 1937). Det første brevet fra Kepler er datert 2.10.1606 (bd. 15, 348–352). Harriots svar er datert 2.12.1606 (bd. 15, 365–368). Kepler svarte igjen 2.8.1607 (bd. 16, 31–32), Harriot 13.7.1608 (bd. 16, 172–173), før Kepler sendte det siste brevet 1.9.1609 (bd. 16, 250–251).

37 Kepler, Gesammelte Werke, 15, 368.

38 Bacon, Commentarius solutus, 25. juli 1608,Works bd. 11, 63.

39 For håndverkernes påvirkning, se f. eks. Edgar Zilsel, «The origins of William Gilbert’s scientific method», Journal of the History of Ideas 2, no. 1 (1941); om magi, se f. eks. John Henry, «Magic and science in the sixteenth and seventeenth centuries», in Companion to the history of modern science, ed. R. C. Olby, et al. (London: Routledge, 1990); for alkymi, se f.eks. William R. Newman, Atoms and alchemy: chymistry and the experimental origins of the scientific revolution (Chicago: University of Chicago Press, 2006).

40 Paolo Rossi, Francis Bacon: from magic to science, (London: Routledge and Kegan Paul, 1968), 27; Eamon, Science and the secrets of nature, 319; Merchant, «Secrets of nature: the Bacon debates revisited», 155.

41 Bacon, Valerius terminus, Works bd. 3, 225.

42 Bacon, Advancement of learning, The major works, 174.

43 Bacon, De augmentis scientiarum, Works bd. 1, 491.

44 Dana Jalobeanu, «Bacon’s brotherhood and its classical sources: Producing and communicating knowledge in the project of the Great Instauration», in Philosophies of technology: Francis Bacon and his contemporaries, red. Claus Zittel, et al. (Leiden: Brill, 2008), 204–205. Sitatet inneholder også en henvisning til Jakobs brev 1,17.

45 Bacon, Commentarius solutus, Works bd. 11, 63–67.

46 Ettersom de er upubliserte, er det vanskelig å vite nøyaktig når de ble skrevet. Markku Peltonen mener det er sannsynlig at alle tre ble skrevet i 1603. Markku Peltonen, red. The Cambridge companion to Bacon (Cambridge: Cambridge University Press, 1996), xiv.

47 Bacon, De interpretatione naturae proemium, Works bd. 3, 520.

48 Bacon, Valerius terminus, Works, bd. 3, 248.

49 Bacon, Advancement of learning. The major works, 234.

50 New Atlantis ble trykket opp minst 15 ganger på 1600-tallet som et tillegg til Sylva sylvarum. Reginald Walter Gibson, Francis Bacon: a bibliography of his works and of Baconiana to the year 1750 (Oxford, 1950), 147–158.

51 Eamon, Science and the secrets of nature, 291.

52 Blant annet har de et eksemplar av kong Salomos naturhistorie, et verk som har gått tapt for europeerne.

53 Bacon, New Atlantis, The major works, 487

54 Michael Hunter, Science and society in restoration England (Cambridge: Cambridge University Press, 1981), 57.