Hva Dostojevskij tenkte da han hadde fem minutter igjen å leve

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij har skrevet storverk som «Forbrytelse og straff» og «Brødrene Karamasov».
I en alder av 28 år ble han dømt til døden, under tsar Nikolai I. Dostojevskij tilhørte en gruppe av revolusjonære sosialister, som ble avslørt av tsarens hemmelige politi.
Etter åtte måneders forhør ble han og 15 andre medfanger iført hvite skjorter ført ut på et torg for offentlig henrettelse.
Dødsdommen ble forkynt.
De første fangene ble bundet til påler, eksekusjonspelotongen ladet geværene.
Dostsojevskij beregnet at han hadde fem minutter igjen å leve. Ved hjelp av kirkeklokken fordelte han tiden og hva han skulle tenke på.
Han satte først av to minutter til i å ta farvel med sine venner.
Så to minutter til å tenke over sin skjebne og hvor han var på vei. Underveis i denne refleksjonen fortapte han seg i å betrakte kirkens forgylte tak og hvordan det glinset i solskinnet. Snart skulle han gå opp i dette skinnet, tenkte han.
Han tenkte at dersom han fikk leve, så skulle han leve med samme intensitet som i dette minuttet:
«Tenk om jeg slapp å dø! Tenk om jeg skulle få livet tilbake – hvilken uendelighet! Og alt som skulle være mitt! Da skulle jeg gjøre et tiår ut av hvert minutt, ingenting skulle jeg la gå tapt...»

Dostojevskij ble ikke henrettet. I siste sekund – med bind for øynene - ble et benådningsbrev fra tsaren lest opp. Dødsdommen skal ha vært arrangert, for å virke avskrekkende. I stedet ble Dostojevskij dømt til ti års straffarbeid i Sibir.

Han slapp ut etter fire år. Han levde i 30 år til og skrev sine mesterverk. Selvsagt levde han ikke med den samme intensitet som ved peljotongen. Muligens var hans stadige besøk på spillekasinoer et forsøk på å nå tilstanden, ved flere anledninger tapte han alt han eide.

Teksten er basert på Roland Paulsens bok «Tänk om. En studie i oro» (2020). Sitatet er fra «Idioten», der Dostojevskij ifølge biografer skriver om sin egen opplevelse.