Fellestur med DNT

«How big is Hardangervidda?»

Jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort før: Meldte meg på en tur i DNT, en fire dagers skitur.
Jeg har gitt opp venner, når det gjelder langturer på ski. Enten mangler de interessen, eller tid.
Det er fint å gå alene, men ikke alltid. Og kanskje ikke på Hardangervidda.

Jeg gleder meg til å starte en skitur på 1200 meter og la den vare og vare, men jeg frykter trege pensjonister, jeg frykter skravlende folk, for jeg foretrekker egentlig stillhet når jeg går, og ikke minst frykter jeg min egen uro og dårlig søvn, men nå blåser jeg i alt og ser hva som skjer. (Artikkelen fortsetter)

Signe Vehusheia og Morten Vollmann er kjærester i Zürich. Nå får de klister-tips av turleder Carsten Schwermer.

Torsdag.
Det var en uke etter påske, og plutselig ble det 17 grader ute. Bjørka spratt, gresset ble grønt, fuglene gikk amok.
Og jeg fant fram fjellskiene i garasjen.
For å bli med på en fire dagers tur på Hardangervidda med start på Finse, en tur i kategorien krevende.

Jeg nyter vårvarmen på en benk i Drammen, ventende på Vy. Skiene vekker oppsikt. Hvor er det snø nå?, ler kebab-selgeren. Slalåm er kulere, sier en guttevalp. Men der kommer en som forstår, skihistoriker Thor Gotaas, på vei til foredrag i Solbergelva, om utedassen.
«Hvor har du vært på ski? Du skal på Hardangervidda, ja. Fellestur? Det er ikke noe for meg altså. Men det er mye hyggelige folk. God tur.»

Det er én annen med ski på stasjonen. Viser seg å være en kvinne fra min by, Kragerø, som skal på den samme turen! Hun har en spade nederst på sekken, arrgh...spaden. Jeg pakker ikke for overlevelse med skyfri værmelding. Men den er obligatorisk. Hvorfor skal jeg alltid opponere mot regler? Antagelig passer jeg ikke for DNT-turer.

Ved Vikersund melder Vy (uten beklagelse) at vi er to timer forsinket, forventet ankomst er 22.45. A-mennesket i meg ser mørkt på «bli kjent-kveld» på Finsehytta.
Den utgår. Det blir for sent. Det er en haug folk som skal gå Skarverennet, og DNT har én person i resepsjonen, av utenlandsk opprinnelse, som sliter med stavingen av norske navn. Jeg får til slutt anvist et rom. Der ligger et uvisst antall mennesker, i stummende mørke, men jeg finner en ledig seng og folder lakenposen ut rundt midnatt og propper ørene mot snorkingen.
Det er ingen god start.
Det skal bli verre.

Chris John går med topptur-ski på en relativt flat tur over Hardangervidda .

Chris John fra USA og Mingbo Yang fra Kina.

Fredag.
Det første jeg ser når jeg slår øynene opp, er en dame som sitter i yoga-posisjon i senga, med øynene lukket. Amerikansk, forstår jeg.
I frokostsalen er det kø, sånt må man tåle. Det er grøt og vafler og egg til alle, og jeg slår meg ned ved siden av en dame som forteller at hun ikke har vært til fjells på 20 år fordi ungene ikke har villet, og nå skal hun ut å lete etter teltplass, alene, i snøen på 1200 meter.

Jeg legger klister under skiene og tar en liten prøverunde rundt Finsehytta. Brått ryker den ene staven. Selvfølgelig. Hvorfor ikke? Slitasjebrudd nederst ved trinsa. Jeg må legge det fram for gruppa, som er i gang med presentasjonsrunden, og turleder Carsten, en tysker på sitt første oppdrag som vinterleder, ser ikke så blid ut. Finsehytta har ingen staver, kun tape.
- Gi mannen en ny stav, sier jeg i resepsjonen på hotellet et snøballkast unna, men jyplingen bak skranken sier at de kun hjelper hotellets gjester. Heldigvis overhører en mann av den gamle skolen, som gikk ut på å hjelpe hverandre i fjellet, dette, og finner kjapt en gjenglemt fjellstav av nesten riktig størrelse.

Med to staver tar jeg - og Carsten - raskt igjen de andre, som sinkes av et amerikansk par i 60-årene med randonee-ski. Utstyr for topptur, på en relativt flat skitur over Hardangervidda. Chris John fra Colorado har innsett hvor feil utstyret er, uten at han sier noe ydmykt i den anledning: «Well, I´ll get some extra exercise».

I den første lange motbakken brer gruppa seg ut, og det foregår en naturlig sosialisering i rekkene. En ung kvinne spør meg:
- Var det her heltene fra Telemark gikk?
- Det var vel endel lenger sør, men på Hardangervidda, absolutt, sier jeg.
- Jeg så serien, den var så bra. Den var grunnen til at jeg meldte meg på denne turen. Hun har leid fjellski på Geilo og har null erfaring fra fjellet. Signe Vehusheia er 26 og tar doktorgrad i Zürich, i maskinsensorer. Nå er hun på en ukes vårferie hjemme, og har med seg kjæresten, en skjeggete fyr fra Berlin, som svetter på felleski.

Etter hva jeg kan se, har de fleste feller, den lange typen som gir spikerfeste, men elendig glid. Det vil jeg kalle en misforståelse. Det dreper jo skigleden. Det er klister som gjelder fra Finse til Krækkja i nydelig påskevær. Det er en grei tur, med bare et par-tre lange stigninger. 22 kilometer innover de hvite dynene, over slake åser og lange vann.

Signe har gnagsår etter seks kilometer. Men hun har compeed, det skal hun ha. Og et hvitt fjes, smurt inn med solfaktor 50, som hun stadig spør om dekker det hele.

Jeg har smurt meg med 25, men føler meg kokt i fjeset. Skulle hatt med skyggelue, men hvem tar med caps på skitur?
Det er én, danske Rie Nielsen. Hun går i t-skjorte, bærer en gigantisk sekk og hadde gnagsår allerede før start, etter flere dager på Finse. Men det går seg til bare hun kommer i gang, mener hun. Hun går og går i sin jevne fart og sier hun elsker det, og jeg synes det er stas at slit på ski også settes pris på av andre nasjoner, ja, av en landskapsarkitekt fra København, som Rie er.
Jeg spør om jeg skal bære noe for henne, fordi sekken hennes virker mye tyngre enn min. Først sier hun nei, men når snøen blir bløt og det ennå gjenstår 7 kilometer til Krækkja sender hun over en stor termos og en veske.
Det amerikanske paret henger litt etter, med tunge støvler og ski. De bor på 3000 meter i Colorado, med metervis av snø, men dette, dette er noe helt annet, fullstendig amazing.
- We are here for the scenery, sier Chris John.
Etter en del strev fikk de meldt seg inn i DNT og på turen.
- DNT´s website is really bad, sier Tina Schroeter.
- Just a mess, not a word english.
Kanskje derfor de valgte randonee-skiene, som de brukte i Jotunheimen for noen år siden.

Et vinddrag farer over et vann, men stilner igjen. Sola steker, bløt snø suger krefter, og over den siste åskammen under Andersbunuten, rett før Krækkja dukker opp der nede, sier tyske Morten Villmann:
- I am exhausted, to be honest.
Turleder Sverre Tvinnereim planter et lite norsk flagg i snøen utenfor Krækkja. Det er litt i overkant, tenker jeg, er vel ikke akkurat en marsj over Nordpolen, dette.
Vi kjøper øl, verdens enkleste lykketriks, en øl i sola etter en lang skitur. Et par øl, så en kjapp dusj eller en liten strekk, og siden bare et glass til maten, det passer meg bra. Ingen drikking utover kvelden når morgendagen skal bringe ny erobring i terrenget rundt Krækkja. Bare et slag kortspill. Noen runder amerikaner med notering av poeng, en fin fredagskveld, det, med utsyn mot Hallingskarvet i rosa lys. En trøtthet siger på, men det som venter er en ny natt med snorking på firemannsrom.

Neste morgen sier Sintef-forsker Erik Andreassen fra overkøya:
- Det spredte seg vibrasjoner i treverket.
Men han er like blid. Fikk turen i julegave, noen mente at han måtte bli flinkere til å finne på ting.

Rie Nielsen er landskapsarkitekt i København. Hun nyter vidde-landskapet og elsker skiturer.

Forsøk på å måle 30 graders vinkel, for å identifisere skredfarlig terreng.

Lørdag.
Dagstur i området rundt Krækkja. Vi starter 9.30, som er sent til DNT-tur å være. De første to timene er herlige. Skare, med et tynt styrelag øverst. Suser over Drageidfjorden, videre ved Store Kjeldenuten, der vi møter løypa mot Kjeldebu, så under Olavsbuhæa, ned til Halnefjorden.

Kineseren Mingbo Yang (31) ler høyt. Han er blant de beste på ski i denne nokså internasjonale gruppa. Han elsker langrenn, sier han. Helst lange turer, har gått fem ganger fra Mylla til Sognsvann denne vinteren.
Han hadde ikke hatt ski på beina før han kom til Norge for åtte år siden. Da han studerte på NTNU, så han at mange var mye ute i naturen, gikk på ski. Han har vært med på flere DNT-turer om sommeren, men det kan bli litt kjedelig, synes han, særlig hvis det regner. Ski er alltid gøy, men dette er første vinterturen. Han har kjøpt de billigste fjellskiene og støvler til 400 kroner på XXL.
- Hva er forskjellen på disse skoene og dine? spør han.
Jeg har Alfa-støvler til et par tusen.
- Ikke så mye, mine har litt bedre ankelstøtte. Dine funker helt greit her, sier jeg.
- Men du har ikke fjellski, du har skøyteski, du skøyter jo!, sier han.
- Det går an å skøyte med fjellski også, sier jeg.
Jeg prøver å lære ham teknikken. Han ler, og sier at han kanskje vil ta et kurs.

Jeg går ved siden av Oddny Ystanes, en sprek vestlending i 60-årene som meldte seg på turen fordi hun savner synet av fjell. Hun er fra Hardanger, men har flyttet til Oslo for å bo nærme barna.
Signe og Morten, kjæresteparet, går nå uten feller. De har sett lyset, i form av klister på boks. De gliser over hvor lett det går. Vi ser det vi antar er spor av jerv. Signe er alltid full av underlige spørsmål, som:
Hvis en jerv og bjørn slåss, dør begge?
Hva er forskjellen på en skarv og en skavl?

En pause på bare steiner, i lyngen. Én pause hver time er opplegget. 10 minutter. Pluss en halvtimes spisepause midt på dagen. Dette får turlederne terpet inn på kurs. Og denne rytmen er viktig. En av grunnene til at Grethe Blesvik fra Kragerø liker DNT-turer. Går hun med venninner, blir det stadig små stopp, uenighet om når de skal spise, hvor lenge de skal ha pause.
Vi snakker om snøskred, om kreklingbær som dukker fram fra lyngen, og vi er stille og spiser niste og nyter omgivelsene, og det er ingen som skal overgå hverandre med morsomheter eller historier om tøffe turer.
- How big is Hardangervidda? spør Chris.
- It is big. Very big, sier turleder Sverre.
- Ok.

Tempoet på fellesturer skal være rolig, men jevnt. Av og til kjenner jeg litt rastløshet. Jeg stusser over at en «krevende» tur med dagsetapper på 7-8 timer er såpass enkel og med så mange uerfarne deltagere, som etter en mils gange synes det er herlig med vafler på Halne fjellstue.
Men det kunne vært snøstorm og motvind, da ville turen vært en helt annen utfordring.

Den siste del av dagen deler vi oss i to. De som vil, går opp til Halnekollen (1358).
Chris setter fart, endelig skal skiene komme til nytte, 65-åringen går rett opp med sin nese-pustende teknikk. Signe er med, men får nerver på toppen og hevder hun vil dø ned herfra. Mingbo er også betenkt, men skritting og skråkjøring løser sakene.

Lørdag ettermiddag på Krækkja med vindstille og 15 grader i skyggen byr på fest-stemning. En våryr idrettsklasse er på tur og tenåringsjentene sprader rundt i bikini og skisko. En gjeng bergensere sitter ute i snøen, skåler i bar overkropp og spiller marsjmusikk. Og på kjøkkenet lager de tre retters middag til kanskje hundre folk.

Det er jo vilt at det går an. Få øl, bakt ørret, suppe og dessert, på 1200 meter, med støle bein og solsvidd fjes, og det sosiale samværet går på en måte av seg selv, alle er blide og alt er i grunn fint, bortsett fra snorkingen, men sove kan man gjøre seinere, kroppen fungerer likevel.
Litt koselig med fellesrom også. Turleder Sverre tusler rundt i noen rare, posete tøfler. Du burde bruke de som innesko på jobb i Kunnskapsdepartementet, sier jeg, og vi får oss en liten latter før lyset slukkes kl 23. Jeg vurderer å lese i en medbragt bok, den letteste jeg fant hjemme. Men å lese «Myten om fremskrittet» i lyset fra en Huawei-telefon føles feil.

Hallingskarvet i kveldslys, sett fra Krækkja. (Foto: Erik Andreassen)

Søndag.
Jeg er på egenhånd. Har fått lov til å forlate gruppa, som i dag bare skal en kort tur ned til Haugastøl og hjem. Jeg skal med buss fra Geilo og setter egen kurs mot Tuva og Ustaoset, en tur på noenogtjue kilometer.
Ingen hensyn å ta, kan bestemme farten selv. Etter noen kilometer forstår jeg at jeg har havnet på feil kvistet løype, mot Haugastøl. Brått savner jeg tryggheten i gruppa og den overforsiktige tyske lederen, ingeniøren med kartmappe på magen. Jeg tror jeg ser løypestikkene mot Tuva, men det viser seg å være markering av farlig område med usikker is...Jaha.
Jeg må fram med kartet og prøve å lese terrenget.
Det gir en mestringsfølelse. Jeg lærer mer på en time enn på resten av turen. Føret er isete, og det er motvind i dag, jeg har fjellski og sekk, får prøvd kreftene nå.

Tanker fra turen faller meg inn. Mingbo som ville ikke leve i Guangzhou, en by med 30 t-banelinjer, full av folk som jobber 9,9,6, som han sa. Fra ni til ni, seks dager i uka, med to timers lunsjpause. Fem feriedager i året. I et firma kan kolleger deles i fire grupper og den gruppa som ved slutten av året har levert dårligste resultat får sparken, sa Mingbo. Det er uansett nok folk å ta av. Ettbarnspolitikken var hard, men bra, mente han, men nå er problemet at mange unge ikke ønsker å få barn, livet er for travelt, konkurransen for hard.
I Norge går det an å ha et fint liv, ha det hyggelig med kolleger, dra på turer, sa Mingbo og fortalte om en tur med DNT Ung der de spilte Kortskalle, og to hadde begynt å krangle, he, he, tenk å ta et spill så alvorlig!

Signe og Morten er tomme for krefter etter lang dags marsj mot Krækkja på sugende vårføre.

Ved Monsbuhæe har jeg et panorama over Hallingskarvet på venstre side og fjerne viddetopper til høyre. Jeg går litt fortere enn jeg burde i så mektig terreng.
Men jeg bør rekke bussen fra Geilo klokken to, og distansen er drøyere enn jeg trodde.
Tuva er en ærverdig, liten perle med seks rom og sovesal, jeg rekker en Vørterøl og sesongens siste solskinnsbolle, her stenger i kveld.
Kommer tilbake, sa jeg.
Nedkjøringen til Ustaoset foregikk langs isete spor, med dirrende lår. Jeg kom hel ned, til bare grusveier og fikk praiet en taxi til Geilo.
Neste gang våger jeg kanskje vidda alene.

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her