Livsvalg

Hjelp!

Harvest fikk to brev fra to samboere som lurer på hva de skal gjøre i livet.
Sunniva: Eg ynskjer meg vekk. Eg vil vere meir ute enn inne.
Kristine: Eg vil leva enkelt ute i naturen. Kva i heitaste skal ein utdanna seg til dersom ein har eit slikt mål?

I - Brev fra Sunniva

HJELP!

Eg er flink jente og gjer det eg skal.
Les pensum, skriv vekesmeny og handlar ein gong i veka, vaskar dassen kvar fredag, tek tran, festar ikkje, drikk ikkje, ringjer mor mi, skriv brev til bestemor mi og held meg i form.
Kvifor har eg då ikkje oversikt over Horats sin teori om kunst? Føregåande setning er ei kv-setning, forresten, og eg sit og lagar eit syntaktisk analysetre av ho no. Det har vorte ein del av meg. Det veks ei nomefrase ut av ræva mi. Eg, som lektorstudent i nordisk, må då vel for svarte faen vite korleis ein analyserar ein relativsetning med korrelat? Eg har aldri høyrd relativsetningar på vidaregåande. Eg har heller aldri høyrd om nokon som har høyrd om det på vidaregåande. Eller elles i livet. Livet er forresten no.
Når eg endeleg legg meg for å sove, drøymer eg om at sambuaren min står på golvet og gret som ein unge og seier ho er redd for mugg, noko me har oppdaga at me har i den elles så trivelege kjellaren vår her i Trondheim.
Det er ikkje meg sjølv eg tykkjer synd i. Eg sit ikkje her og klagar over tilveret som student. Det seier seg sjølv at det er mykje å lese når ein byrjar på universitetet. Lite pengar har eg rett nok, men eg sit med meir enn størsteparten av verda si befolkning har, uansett. "Nei, det går berre bra med meg, trur eg," seier eg i telefonen. "Men det er jaggu meg verre med alle dykk andre!" tenkjer eg.

De ser det ikkje. Vaksne, modne folk trakkar rundt seg sjølve. Slit seg gjennom ei utdanning dei ikkje vil ha, så dei kan få ein jobb med høg status slik at foreldra vert nøgde og dei kan tene pengar dei ikkje treng slik at dei kan kjøpe nyare og dyrare ting berre for å eige dei slik at Turid og Bengt kan verte imponerte neste gong dei kjem på besøk, sjølv om dei eigentleg ikkje ville kome, dei sa berre ja for å vere høflege, i realiteten ville Turid sitje inne og lese og slappe av medan Bengt ville stelle potteplanta si, men folk skal jo vere meir effektive enn kva døgeret tillet og det viktigaste er strengt tatt å vere sosial sjølv etter ein arbeidsdag på tolv timar. Turid og Bengt veit kva dei vil. Likevel vert Turid ekstatisk når ho får sjå dei nye støvlettane og Bengt vert imponert over dei påståtte kvalitetane til det sjuande paret med klassisklangrennski og det nye HD4DSmartBlueRay-fjernsynet som kan sveve i lause lufta og dermed ikkje treng veggoppheng.

Kanskje det er hjelp du tykkjer eg treng. Hjelp meg gjerne. Fortel meg kva eg skal verte i denne verda. Nordisklektor er utelukka.
Eg meiner me er nøydde til å jobbe mindre, tjene mindre, arbeide meir på dugnad og me må kjøpe færre ting. Det er på tide å spørje seg sjølv om kva ein føler ein treng. Kan denne gjenstanden, eit objekt, auke livskvaliteten? Kødanning, generell overbefolkning og forsøpling er det einaste eg ser i den urbane, moderne byen.
Eg ynskjer meg vekk. Til ein stad kor dyrehald er tillete og bikkja mi kan springe laust. Eg vil forsyne meg sjølv. Dyrke så mykje som mogleg av maten eg treng på eiga hand. Gulrøter, poteter, urter, salat, epler, korn, egg og mjølk.
Eg vil lære meg å fiske. Tålmod har eg allereie. Eg vil vere meir ute enn inne. Utanfor døra ynskjer eg meg natur. Fjell og frisk luft. Eg vil ikkje vakne og vere så stiv i ryggen, nakken og skuldrene at eg har vondt i hovudet. Eg vil at kroppen min skal vere til nytte når eg skal utføre praktiske oppgåver, eg vil at han skal vere ein reiskap og at eg om kvelden kan tenkje at skrotten ikkje har sete på ein stol 2/3 av dagen. Eg vil lære meg å karde ull og naturfarge garnet. Strikke mine eigne sokkar og stoppe dei når dei vert utslitne. Eg vil lære meg årstidene utanåt. Forstå vêret og kva det har å seie for livet til menneska og dyra. Eg vil jobbe hardt men vite at eg likevel kjem til å ha overskudd til å gå ein fjelltur etterpå. Vere naturleg sliten, ikkje utmatta, bleik, kald og trøytt. Eg vil ha fri frå det apparatorienterte og tekniske. Eg vil bruke ski og føter som framkomstmiddel. Eg vil ete nybakt brød til frukost, trakte meg kaffi og sitje ved kjøkenglaset og sjå ut på alt eg har som må gjerast før snøen kjem.
Eg er ein idiot. Nasjonalromantisk, djupøkologisk, naturvernande rosemålar og intetanande, innsiktslaus hobbybondespire, kan du kalle meg.
Javel, ok. Sjølv kan eg ikkje plassere meg i nokon bås; eg veit ikkje kva eg skal gjere med livet mitt. Eg veit berre kva eg vil.

II - Brev fra Kristine

SIT INNE, SER UT

Eg sit i Trondheim, er flittig student og jobbar mykje fram mot eksamen. Sit inne i leilegheita og ser ut.

Her har syrinebusken byrja å skyte nye, grøne skot, sjølv om det er midt i desember. Ute er det omlag sju plussgrader. Vinteren har smelta bort for fjerde gong her i byen. Og eg studerer fornybar energi.
Det første avsnittet får meg til å grøsse. I fjor hadde eg nemleg eit år ute i naturen. Gjekk på ski, grov snøhole, sov i telt, i gapahuk og under presenning. Var i naturen, fekk bruke kroppen og puste i frisk luft. Litt utpå våren sat eg med datamaskina mi i fanget og kryssa av på Samordna Opptak at eg ville studere fornybar energi. "Fornybar energi" er nå de to riktigste ordene man kan si etter hverandre» las eg på Harvest. Og det er så sant. Det høyrdest så fint og flott ut, og eg hadde eit ønskje om å kunne bidra til å dempe den såkalla klimakrisa med ei relevant utdanning. Eg er frustrert og lei meg for at eg ikkje skjøna tidlegare at fornybar energi berre handlar om å oppretthalda det ekle forbrukssamfunnet eg har hamna midt oppi. Det er til å bli kvalm av.

Dette eine året har eg tenkt å halda ut, berre fordi det ser best ut på CV-en. Etterpå, altså til neste haust att, er eg usikker på kva eg skal gjera. Eg greier ikkje å tilpassa meg samfunnet.
For det første er det i dag forventa at alle, seinast det året dei byrjar på vidaregåande skule, skal eiga ei datamaskin for i det heile å kunne gjennomføre utdanninga si. For det andre legg folk uendelege ressursar i å sjå så fantastisk vakre ut. Er det fordi naturen ikkje har skapt dei gode nok? Mennesket prøver på alle moglege måtar å komplettere naturen, skaparverket. Det er visst ikkje bra nok for dei. Det er det for meg.
For det tredje er alle klar over at mennesket opprinneleg levde i naturen, men dei fleste distanserer seg meir og meir frå den. Berre tenk på kor mange menneske i Noreg som sit inne på eit kontor kvar dag, kor mange ungar som sit på skulebenken. Alle høyrer eigentleg til ute, det har eg skjøna. Det eg lurer på, er om det er mogleg å leva enkelt ute i naturen, og i størst mogleg grad vera sjølvforsynt med matvarer? Og kva i heitaste skal ein utdanna seg til dersom ein har eit slikt mål?

Hadde nokon kunna fortelja meg kva eg skal gjera med livet mitt, hadde eg vorte utruleg takksam. Det er iallfall umogleg å finna ut av det på eiga hand. Etter mitt hovud (les: samfunnets) er ein nøydd til å skaffa seg ei utdanning for å få ein jobb og tena pengar så ein har råd til mat. I mitt tilfelle ville det vorte å tena pengar for å spara mest mogleg av dei for å kjøpa meg eit småbruk. Trur eg.
Eg kunne godt tenkja meg å måtte leggja ned litt innsats for å ha tilgong til mat, vatn, ved og elles naudsynte ting. Då ville det i så fall vere desse tinga livet dreidde seg om, og det er meir enn nok for meg. Eg har tenkt gjennom kva for eit forbruk eg ville hatt, og konkludert med at eg antakeleg ville trengt ein jobb i tillegg, iallfall i byrjinga. Men eg treng ingen fast stilling som ingeniør i eit stort vindmøllefirma eller liknande, berre litt arbeid eit par gonger i veka så eg greier å matberga meg. Det skal ikkje så myke til; i år får (låner) eg rundt 100 000 kroner frå lånekassen, noko som held til både husleige, straum og mat. Ein treng ikkje meir for å leva. Eg treng med andre ord ikkje å tena 3-400 000 kroner i året, slik eg antek ei normal startløn er for ein person med høgare utdanning i samfunnet i dag.

Draumen er å leva i eit lite hus med vedfyring. Ha dyr så ein kan produsera egg, mjølkeprodukt og kjøt til eige forbruk. Ha kjøkenhage med gulrot, potet, kålrot, brokkoli, urter og andre nyttevekstar, kanskje til og med eit drivhus. Bu nær eit vatn med fisk, gå ut og plukka bær og sopp i skogen, henta og laga sin eigen ved frå nærområdet.
Problemet er at alt dette er så fjernt frå livet mitt her i Trondheim i dag. Eg treng pengar for å skaffa meg ei tomt, hus, dyr, fjøs, reiskap, og heilt sikkert 100 andre ting eg ikkje ein gong veit eg treng. I dag har eg ein del pengar på konto, men går likevel i minus på grunn av lånet eg har i lånekassen. Det er fyrst og fremst økonomien som stoppar meg. Deretter er det samfunnet, fordi eg veit eg har folk rundt meg som ønskjer og forventar at eg tek ei høgare utdanning og får ein «god» jobb. Det er ikkje «berre berre» å koma seg ut av dei førestellingane folk har om ein.
Hadde eg i det minste hatt ein stad å byrje, ein spade å setje i jorda, ein jordflekk eg eigde. Eg står på bar bakke, stangar hovudet i veggen og kjem ingen veg.