Debatt

Historier vi forteller om global oppvarming

Seks klimasøksmål er avgjort det siste året. Tre hviler på solid vitenskapelig kunnskap om global oppvarming. To har noen svakheter. Og én er helt fryktelig.

Mens jeg har arbeidet med min bok “Det store klimasøksmålet”, har jeg tenkt på ordene vi alle (ikke bare jurister) bruker når vi snakker om global oppvarming. Det beskrives ofte som noe som «utfordrer rettsordenen» og er «ekstremt komplekst».
Vi blir fortalt at global oppvarming truer hele verden og er forårsaket av hele verden gjennom to og et halvt århundre.

Den første klimasaken vil snart slippe inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Mange peker på utfordringene saken vil møte. Hvordan retten krever at farer utgjør en “real and imminent threat”, mens global oppvarming beveger seg sakte. Og hvor vanskelig det vil bli å bevise “a sufficiently close link” mellom utslipp og skade.

Inntrykkene vi bygger ved å fortelle historien om global oppvarming på denne måten, er lite konstruktive, feilaktige og bygger delvis på kunnskapsmangel.

Samtidig skremmer historien om hvor vanskelig temaet er folk vekk fra å lese seg opp på det, og mange som kan litt, ser ut til å tenke at de ikke kan lære mer. Jeg kjenner folk som underviser i miljørett og aktivister som kjemper mot global oppvarming, som likevel ikke har lest FNs klimarapport, ikke engang det siste «Summary for policy makers». Selv om det er svært overkommelig lesning med mange grafer i glade farger.

Global oppvarming er ikke så vanskelig.

Mer klimagasser i atmosfæren betyr mer global oppvarming. Fenomenet er allerede brutt ned i hendige karbonbudsjetter av verdens beste forskere, og hele kloden er enige om hvilke nivåer av oppvarming som vi anser som uakseptable.

Hva mer kunnskap kan bety, ser vi klart når vi ser på de seks klimasøksmål som ble avgjort i de siste seks måneder. Tre hviler på solid vitenskapelig kunnskap og viser en god forståelse av global oppvarming. To har noen svakheter. Og én er helt fryktelig.

Saken mot Shell i Nederland hviler på et tydelig karbonbudsjett og på FNs klimarapport. Retten beskrev global oppvarming med egne ord og viste god forståelse av krisen før de dømte Shell til å kutte 45 prosent av sine utslipp innen 2030.

På samme måte ser vi at en australsk domstol bruker god plass på å risse opp faktum og hva vitenskapen sier vil skje om vi fortsetter å øke utslippene, før de fant at miljøministeren har en plikt til å verne barn mot fremtidige trusler fra global oppvarming.

Den tyske grunnlovsdomstolen er særlig god når den både bruker et karbonbudsjett og setter dette i internasjonal kontekst under vurderingen av den tyske klimaloven. Rettens klare logikk er synlige i avsnitt som dette:

“Every consumed part of CO2 allowance reduces the remaining budget, narrows the possibility for any CO2-releant exercise of freedom, and shortens the time left for initiating and completing a socio-technological transformation”

Det belgiske og det franske klimasøksmålet er mindre vidtrekkende og selv om begge anerkjenner virkeligheten og alvoret i global oppvarming under vurderingen av nasjonale utslippskutt, klarer ingen av dem å sette dette inn i en virkelig global kontekst.

I disse fem sakene vant saksøkerne frem med deler av sine krav. Det belgiske, nederlandske og australske søksmålet er anket, men viser like fullt en trend.

Bruddet i rekken, er den første saken – det norske klimasøksmålet.

Høyesteretts ringeakt for vitenskap.

Høyesterett beskrev aldri klimakrisen med egne ord. Uten noen forklaring, påstår retten at klimakrisen ikke vil bli så ille her oppe i det høye nord og roste alle de vidunderlige ting Norge har gjort så langt. Retten nevnte deltagelse i det europeiske karbonmarkedet, investering i karbonfangst og i grønne næringer.

Den totale ringeakten for vitenskapen på området er fremtredende når retten aldri foretar utregningene som ville vist at karbonhandel fortsatt er ineffektivt for å oppnå utslippskutt, at karbonfangst aldri har klart å møte noen av sine mål, eller at Norges investeringer i en fortsatt grønn verden er overskygget av de fortsatte investeringene i en som er grå.

Til slutt stemplet retten global oppvarming som noe «politisk» og reduserte grunnlovens miljøpragraf til et tomt skall som kan tjene som lite annet enn en distraksjon fra det faktum at Norge stadig er verdens syvende største eksportør av karbon.

Global oppvarming er ikke så vanskelig. Kausalitet mellom utslipp og oppvarming er perfekt. Ansvaret er ikke globalt, Afrika star får eksempel bare for tre prosent av alle utslipp. Det er ikke egentlig noe som spenner over århundrene heller; halvparten av alle utslipp har kommet i de siste tretti årene – mest fra bare en håndfull selskaper. Vi vet hvor masse klimagasser som har blitt sluppet ut, vi vet av hvem. Vi vet hvor mye vi kan slippe ut før vi mest sannsynlig passerer 1,5 grads global oppvarming og 2 grader. Vi vet også de store trekkene av hva som vil skje dersom vi ikkegjør noe.

Dette er ikke politikk. Det er matematikk og fysikk.

Det er på tide å fortelle en ny historie om global oppvarming, en som hviler på den krystallklare vitenskapen som eksisterer på dette området.