Brødrene Himmeljegerne

1.
Lillebror Lars Martin Tannæs-Fjeld (29) husker når ideen kom. Eller, han husker øyeblikket da han trist innså at han og storebror Simen (33) måtte gjøre noe sammen. Det var for noen år siden. Lillebror Lars Martin skulle flytte ut for å studere, mens Simen, som har en medfødt hjerneskade, måtte bli igjen. Slik husker lillebroren det som skjedde:
Simen og jeg vokste opp sammen i Asker. I 21 år bodde vi hos mor og far, vi lekte sammen hjemme og på hytta i Kragerø-skjærgården. Tidlig tok jeg igjen Simen uviklingsmessig på alle plan. Likevel forsøkte Simen så godt han kunne å lære seg å svømme, gå på skøyter, sykle gå på ski. Han gikk faktisk på ski før han kunne si sitt først ord (7 år), og han forsøkte å lære meg det. I de 21 årene vi bodde sammen så vi først vår eldste bror flytte ut, deretter vår eldre søster. Da jeg skulle flytte for å studere, ble Simen igjen alene. Da gråt Simen. Han holdt meg igjen fysisk. Mor måtte bryte inn. Hun måtte føre Simen inn på rommet sitt, mens jeg gikk til bilen for å dra til vestlandet. Simen forsto at han måtte bli igjen, selv om han var eldre enn meg. Han skjønte at han ikke skulle flytte ut, slik som oss andre. På vei til vestlandet tenkte jeg mye. Vi var to brødre som hadde hengt masse sammen. Nå sto han igjen og grein. Jeg ville gjøre noe sammen med ham. Jeg ante ikke hva. Senere tenkte jeg at han var så mye stillesittende. Han, som var glad i å være ute, var så mye inne og i unødvendig dårlig form. Man må ikke sitte stille fordi man har en hjerneskade. Da kom ideen om Himmeljegerne.

2.
Hvor mange utviklingshemmede i verden drar bildekk etter seg i to år for å trene til ekspedisjon? Hvor mange undertegner et avskjedsbrev i en alder av knappe 30, fordi de skal gå på ski i Nordvestpassasjen? Hvor mange med cerebral parese ferierer i Canadas villmark? Hvor mange uten utviklingshemminger har gjort alt dette? Avskjedsbrevet ”Borte?” starter slik: ”Når du leser dette brevet, har vi sannsynligvis ikke gitt livstegn fra oss på en god stund… Om vi nå aldri kommer tilbake, vil vi uansett ha oppnådd en hel del ved å starte denne ekspedisjonen.”
”En hel del”. Så enkelt kan det sies. Simen Tannæs-Fjeld (33) og lillebror Lars Martin (29) er Himmeljegerne, et fenomen i friluftsverdenen de siste årene. Du har kanskje hørt om dem eller sett dem på TV. De holder foredrag i hele Norge. Lars Martin prater mest, Simen viser Ipod med favorittmusikken og flekser muskler (som er blitt store.) som for å si: "Se hva jeg har klart!" Lars Monsen og Villmarksjenta inspirerer nordmenn ut, brødrene i Himmeljegerne åpner nordmenns øyne for hvilke muligheter man har, både for utviklingshemmede og funksjonsfriske.

3.
I august padlet de Yukon-elven. Storebroren Rikard (38) ble med, noen guider og Mads (34), vennen til Simen, en klok godlynt fyr med Down syndrom.
Få dager før avreise til Canada, hjemme hos guttenes foreldre i Asker: Her er ekspedisjonenes base. To par nye fjellsko står utenfor ytterdøren. Gutter på rundt 30 går inn og ut av huset med utstyr. Kanoer settes på biltak. Lillebror Lars Martin hilser.
- Her er utstyrsrommet, sier Lars Martin Tannæs-Fjeld.
- Vi har det hos mor og far, på nåde.
Rommet er fylt til taket med utstyr fra tidligere turer og den de straks skal på. Telt, soveposer, primus, liggeunderlag, jakker, sko, ski, vindseil, snøsag, bleier, isbjørnpels (kjøpt av inuitter). På veggen henger en plakat med Simen og en isbjørn foran Gjøahavn. På en annen vegg henger et diplom: ”Årets bankende hjerte-prisen 2013”.
- Ekspedisjonen i Nordvestpassasjen varte i 23 dager. Med 20 minus i snitt. Denne blir litt roligere, sier Lars Martin tørt.
De ønsker villmarksopplevelsen. Fiske, jakt og teltliv i områder med grizzlybjørn og ulver. Simen og Lars Martin har drømt lenge om turen. Nå skjer det.

Simen kommer inn i rommet. Han lener seg mot dørkarmen og gnir seg i øynene.
- Er du trøtt? Spør lillebroren.
- Ja.
- Så du fotball-VM i går kveld?
- Ja.
Storebror Simen ser ned i bakken. Litt sjenert. Plutselig klemmer han lillebroren sin. Så ser han ned i bakken igjen. På spørsmål svarer han ofte ”ja”. Eller ”nei”. Simen har epilepsi, minus 15 i syn og cøliaki. Men hans største utfordring er muskelsykdommen cerebral parese (CP). Sykdommen ødelegger balansen og kontrollen over musklene. Da Simen var 18 måneder gammel, skal legene ha gitt opp troen på at Simen kunne gå. Men familien fikk høre om en ungarsk fysioterapiteknikk som en Wojta hadde utviklet. De forsøkte, og da Simen var tre år klarte han å reise seg, klamrende til en dukkevogn. Da han var fem år, jublet hele familien da han tok sine første steg uten støtte. Syv år gammel greide han å gå på ski. Med ubendig viljestyrke, hjelp utenfra, og søsken og foreldre som var mye ute, fikk han ikke bare kontroll over kroppen. Han begynte å mestre med den. Skøyter. Svømming. Golf. Fotball.

4.
Etter at han lærte ordet ”ekspedisjon”, har han vært på Hardangervidda, Jotunheimen, i Arktis. Og om få dager, Yukon, Canada. 380 kilometer i vannlinje. Tre-fem timer i kano hver dag.
- Vi drar 12. august. For å unngå kulde og insekter. Big Salmon River renner inn i Yukon ved gullgraverstedet Big Salmon Village, nært Klondyke. Der skal vi padle. Dette er Canadas ville vesten. Vi ønsker oss følelsen av å bli litt ”borte” i villmarka, sier Lars Martin mens han leter etter jakker og liggeunderlag.
Moren kommer inn. Hun rydder rundt guttene sine.
- Vi er godt forberedt. Biter en bjørn av beinet til en av oss, klarer vi det også, sier Lars Martin og gliser.
- For en fet følelse! At ting kan skje. Er du ening, Simen? Spør Lars Martin.
- Ja. Vi skal gå på fjell. Padle. Se dyr. Bo i telt, svarer Simen kort, men øynene gløder.
Moren ser på sønnene sine.
- Før turen til Nordvestpassasjen, tenkte jeg en del på kulden og på isbjørn. Nå er jeg roligere. Og jeg ser hvordan Simen vokser på ekspedisjonene. Han har utviklet seg mye, sier hun.
- Han viser følelser. Han snakker med flere ord. Han er sterkere, har bedre balanse, bedre kondis. Og han har bedre selvtillit, fortsetter moren.
Simen titter opp gjennom de tykke brilleglassene. Han lekeslåss litt med brødrene. Etterpå tar de en highfive.
Simen drar opp et atlas. Det svake synet gjør at han sliter med å finne Yukon.
- Jeg er spent, sier han omsider, og tar en porsjonssnus.
- På dyrene. Om vi ser bjørn, ulv, fjellpuma, ørn.
Simen viser frem boken: 150 norske fuglelyder. Han trykker på en knapp, en lyd kommer.
- Hønsehauken, sier simen. Og slik fortsetter han, fugl etter fugl, han kan nesten alle. Han smiler.
- Denne fikk jeg til jul, sier Simen og holder opp en DVD med Lars Monsen.
- Jeg har sett den 100 ganger.
- Er han helten?
- Ja, sier Simen.
(saken fortsetter under bildene)

5.
Da bilen er pakket med utstyr, skal de trene padling på Dikemarkvannet. Først må de hente ekspedisjonisten Mads i bofellesskapet der også Simen bor. Mads er en røslig fyr. Men han har trent mye. Han viser frem kanskje 500 medaljer fra Special Olympics og andre konkurranser.

- Min venn simen sa: ”Har du lyst til å være med meg på ekspedisjon?” Jeg sa ja. Det ville jeg. Jeg har erfaring med kano. Og å velte. Jeg har Down syndrom. Jeg har funksjonshemminger. Simen og jeg har gått i klasse sammen. Lars Martin kom til foreldrene mine. Jeg ville til villmarka, men de var litt usikre, men så sa de ja. Det blir spesielt, dette. Vi skal oppleve ting. Dyr. Villdyr. Har aldri vært med på sånn tur før. Og jeg får reise med Simen. Som er vennen min. Jeg gleder meg. Jeg er litt nervøs.
Sier Mads.
Etterpå gir Simen en highfive til Mads. Mads gliser.
Vi kjører til vannet. Ved vannkanten spør Mads hva de skal gjøre om de møter grizzlybjørn.
- Må vi si noe på norsk eller engelsk til bjørnen? Lurer han.
- Lars Monsen snakker engelsk til den, sier Simen.
De vurderer ”Away! Away!” mot ”Stikk! Stikk!” De blir enige om at bjørnen er et dyr, som ikke forstår språk, men som forhåpentlig blir skremt av høy lyd.
- På tur må du ikke snorke i teltet, Mads, sier Simen.
- Nei, nei, svarer Mads.
Simen gir Mads en klem.
Lars Martin, ekspedisjonslederen, bryter inn og vil sette opp tempoet.
- I dag skal vi trene på padling. Og å hvelve i kano. Og vi skal teste GPS-en vår. Er dere klare?
- Yihaaa! Roper de, og padler utover vannet.
- Asker er best! Nest etter Yukon! roper de.
- Simen! Av med brillene! Du må ikke hvelve i kanoen med dem, sier lillebroren.

6.
Etter å ha padlet en time, skal de hvelve. Spenningen stiger. De teller ned. Lener seg over til en side. De havner i vannet og gjør akkurat som de har trent på. Så svømmer de til land. Bortsett fra Simen. Han liker å bade.Han blir der ute.
- Ta på tørre klær, Mads, vi må ikke bli sjuke rett før avreise, sier Lars Martin, og finner frem teltene. Simen tar ut utstyret og legger det på gresset. Mads tar opp teltpluggene. De stirrer konsentrert, sakte går teltet opp. Så kryper de inn, og utenfra høres kun latter og hvisking og ”Flytt deg din feite gris” og latter og ”Ikke snork!”

7.
I september besøker vi Lars Martin igjen. Vi har fått meldinger underveis fra Yukon-turen. Sett TV-bilder fra padlingen. Og da de så bjørn. Og hørte ulvene hyle.
- Det var fantastisk for alle i gruppa, sier Lars Martin.
Vi spør ham hva de har lært av Himmeljegernes turer.
- Vi har lært at Norge er et fantastisk land. Men, vi har også oppdaget at det er hytter overalt. Det er ikke så mye ødemark her som vi tror. På en times flytur i Alaska så vi én jakthytte. I Yukon, som er like stort som Sverige, bor 27 000 i byen, kun 3000 utenfor. En ekstrem villmarksfølelse. Det høres litt teit ut, men der var vi liksom i ett med naturen, sier han.
Før var Lars Martin opptatt av effektivitet. Mindre vekt. Letteste jakka. Jage mot målet. Nå er det ikke så viktig mer.
- Etter turene med Simen slapper jeg mer av på tur. Vi hører musikk og ser film sammen i teltet. Vi drasser med oss bilbatteri for å kunne se film, sier han.
- Jeg har rett og slett lært meg tålmodighet. Har du med en psykisk utviklingshemmet og en med Down syndrom, må man være tålmodig. Men fader så fett det er. Både gutta og jeg har det så bra sammen på tur.

8.
Lars Martin viser bilder fra turen mens han snakker. Dype skoger, ville dyr, fjell, Simen og Mads som peker på bjørnespor.
- Jeg har også lært at alle trenger rom til å mestre. De må gis muligheten. Simen har mestret mer og mer de siste årene. Mads også, sier han.
De var på to fjellturer i løpet av Yukon-turen. På den første kapitulerte Mads. Den tunge kroppen klarte det ikke. Men de overtalte ham til et nytt forsøk på en lettere topp. Han klatret på hender og føtter. Han svettet og krabbet. Men han ga seg ikke. Svimmel kom også Mads til topps.
- Og han elsket det, sier Lars Martin.
Han husker noe fra barndommen. En reportasje på nyhetene, tidlig på 1990-tallet. Bilder fra et barnehjem i Russland. Alle var handikappede. De haltet. De lå. De var bleke. De hadde blåmerker på kroppene. Men det som virkelig brant seg fast i Lars Martin var blikket og holdningen til barna. Unnvikende, underdanige. Han gjenkjente broren Simen i barnas blikk. Lars Martin begynte å grine da han så det.

- Noe av det beste med turene våre er å være med Simen. Se at broder’n har det så bra. Og jeg har det bra med ham, sier han.
Simen kunne ikke komme i dag. Lars Martin ringer ham opp på telefon, og spør: ”Hva har du lært av turene, Simen?” Simen svarer:
- Padle kano. Telt. Slå opp telt. Friluftsliv. Trekke pulk. Pakke sovepose. Selv. Lære Mads å sette opp telt. Holde en hagle. Skyte med hagle. Grave kuldegrop. Si fra hvis du (Lars Martin) glemmer å grave kuldegrop. Gå på do ute. Holde foredrag. Trene. Trekke bildekk. At hvis jeg trener, blir jeg sterkere. At man ikke må stoppe å trene fordi man svetter. At det må gjøre litt vondt for at det skal bli bra.