Her og nå. Høst og vinter.

Tanken traff meg da jeg passerte noen rødoransje eikeblader en frisk oktobermorgen på vei hjem fra skogen. Om jeg vendte blikket ørlite grann opp kunne jeg se månen som et par dager tidligere hadde vært full. Himmelen var lyseblå og skyene strakk seg ut og virket være på vei ut i intet.
For et fantastisk kunstverk denne planeten er. Men den krever tilstedeværelse.

Og tanken traff meg igjen, da årets første snøfall var her. Det kollektive stressnivået virket å øke i takt med forsinkelser, biler i grøfter og noe dårlig prepping før Kong Vinters ankomst.
Selv bor jeg i en campingvogn og kjenner mest på takknemlighet for at bakken lyses opp utenfor kjøkkenvinduet og skaper en god og lun ro utover morgentimene. Jeg synes det er vakkert når sesongene endrer og har lært meg å finne sjarm i alle fire. I år har jeg lyst til å bli bedre kjent med vinteren, og i dag tidlig gikk jeg en lang tur i skogen. Skogens ro er virkelig ikke vanskelig å finne. Den dukker opp omtrent i sekundet trærne omringer meg og lyden fra det yrende bylivet fader ut i bakgrunnen. Jeg øver på å ta med roen fra skogen tilbake til byen, men det er lettere sagt enn gjort.

Hva om jeg til en hver tid kunne se verden rundt meg som det kunstverket den er?
Så ufattelig rikt livet kunne vært om jeg var tilstede i de små detaljene som finnes rundt meg. Fargespillene, smilene, lydene. Jeg har i voksen alder konkludert med at min definisjon av rikdom ikke baserer seg på ting eller penger, men hvor tilstede jeg kan være.

For meg er øyeblikket det eneste jeg har og det å være med det så godt det lar seg gjøre har blitt min hovedprioritet.