Heldig er den som kan bli redd i skogen

I en tidsalder hvor mye blir ilagt en logisk forklaring - og vitenskap og rasjonalitet råder grunnen - kan skogen holde en siste skanse for mystikk, forunderlighet, og følelsen av ikke å ha kontroll.

Den norske folketroen har dype tradisjoner i kulturarven vår - gjennom malerier, eventyr, sagn og bøker, hvor vi hører om vetter, troll, nisser, nøkken, tusser, og annet mystisk og underjordisk. Nå til dags er det akkurat det de symboliserer - et kulturinnslag - men tidligere, både i historien og i mitt eget liv, var det en kobling til det ukjente som fantes i de dype, mørke skogene.

Jeg flyttet nylig tilbake til mitt barndomshjem i de hedmarkske skoger, hvor de første leveårene i stor grad handlet om nettopp naturen og dens innhold. Når jeg nå titter ut av stuevinduet, mot skogen hvor jeg tidligere tilbragte lange sommerkvelder og korte vinterdager, husker jeg hvordan sju år gamle jeg fantaserte om mystiske skapninger i skyggene - ved mørkets frembrudd.

Friskt i minne er episoden hvor jeg kjørte akebrett nedover i skogholtet, mens solen raskt dalte ned mellom furutrærne. Og likt som lyset ble borte, kom også fantasiene frem. Noen ganger kunne det være en udefinert frykt for skogens indre, eller at noen av trollene fra eventyrene faktisk var lys levende. Uansett var redselen helt reell i kroppen, som gjorde at jeg sprang hjem igjen så raskt beina kunne bære, med det oransje stiga-akebrettet slengende bak.

For når var sist du følte på ekte frykt? Nervøsitet og redsel kan komme i mange former i vårt moderne samfunn. En kan være redd for forholdet med sin kjære, grue seg til en viktig presentasjon, vegre seg for å hoppe fra ti-meteren, føle på flyskrekk eller andre fobier, og mye annet. Likevel er det noe helt spesielt med den krypende følelsen av det ukjente og ville i naturen, som en ikke har kontroll over.

For et par år siden var jeg så heldig å få en naturlig frykt-følelse, som jeg heldigvis også kom helskinnet fra. Jeg skrev en reportasje fra Everglades i Florida da jeg plutselig og uventet sto rett foran en tre meter lang alligator ved elvebredden. Kanskje hadde den aldri tenkt å angripe de bleke, norske beina, men sjokket av å se inn i øynene til et potent rovdyr vekket et iboende overlevelsesinstinkt som jeg tror mange er skånet for i sin normale hverdag.

Vi har dog våre egne rovdyr i skogene hvor jeg nå bor, selv om de færreste noen gang står ansikt til ansikt med dem, men dette stanser ikke folk fra å føle frykt for skogen - spesielt ved nærhet til ulv. Dette ofte også brukt som argument for mer «aktiv forvaltning» - et annet begrep for å skyte mer.

Første gang jeg hørte begrepet «skogredd» var under en samtale om den sistnevnte ulven. En kompis fortalte om en tante som var redd for å plukke bær, på grunn av hundedyret. Han la til: «Men hun har alltid vært skogredd, hun var redd for å være ute før ulven kom tilbake også». I bunn og grunn fryktet hun skogen i seg selv; å gå seg bort, elgen, mørket, reven, bjørnen, det at hun ikke visste hva som gjemte seg bak hver furulegg. Rovdyr kan være en knagg å henge denne frykten på - frykten for det skjulte, mystiske der ute - for å ikke være urasjonell. (fortsetter)

Men hva er galt i å ha en urasjonell respekt for skogens indre? Den norske naturen, som i århundrer har vært inspirasjonskilde til sagn om mystiske skapninger, kan altså fortsatt skape et snev av angst hos voksne, rasjonelle mennesker. Kanskje vi trenger et stykke forunderlighet i våre daglige liv, som ellers kjennetegnes av kontroll i mange kriker og kroker. Her kan den dype, mørke barskogen steppe inn om naturens siste bidrag til å igjen kjenne seg liten og uvitende - og det må ikke tas for gitt.

Ja, heldig er den som fortsatt kan bli skogredd.