Karthistorie

Havmonstre­nes glanstid

Før trodde vi på havmonstre. De var en så naturlig del av vår verden at vi tegnet dem inn i kartene våre.

Fra Ortelius, Theatrum orbis terrarum (1570). Avfotografert av Are Flågan/Nasjonalbiblioteket.

"I Ansigtet saae den ret menneskelig ud paa Mund og Øyen, dog med en ad og nedtrykt Næse, paa hvilken Næseborene vare det kiendeligste. Brystet var ikke meget Adskilt fra Hoved-Støkket. Armene sadde ligesom heftede til Siderne ved et tyndt Skind, der kunde udstrekkes, og Hænderne vare næsten til Anseende som Labberne paa en Sælhund."
Fra Erik Pontoppidans Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie, København, 1753.

Duggdrikkerne

Langt nord på norskekysten finnes det en uhyrlig farlig fisk på størrelse med en elefant, forteller Olaus Magnus. Den kalles Morsus eller Rosmarus. Hvis den får se et menneske på stranden, går den straks til angrep og river sitt bytte i stykker med tennene. Deretter trekker den seg tilbake til havet, der den ikke kan overvinnes. Den har lodden kropp og hårete, okseaktig hode.
Dette uhyrets ene svakhet er dets begeistring for dugg. Om morgenen klatrer det oppover klippene ovenfor stranden for å beite på toppene når gresset er dekket av søtt vann. Når uhyret er mett og utørst, velter det seg utfor klippene igjen for å komme seg i sikkerhet i sitt rette element. Det klatrer ved hjelp av tennene, men det er disse, dyrets farligste våpen og viktigste redskap, som viser seg å bli dets svake punkt. Ruset av duggen sovner det på vei ned og blir hengende i fjellsprekker etter tennene. Da er de norske fiskerne der med sine skarpe kniver, de løsner dyrets hud fra spekket med et snitt over haleroten og fester det løse hudstykket med tau i klipper eller trær. Deretter kaster de stein mot hodet til dyret, som våkner og kaster seg baklengs utover for å komme ned – og flår seg selv i fallet.
Først i det påfølgende kapitlet, som handler om elfenbeinshandel, blir det klart at dyret er en hvalross. Men Olaus’ bilde av hvalrossen – som var hentet fra et kart han hadde gitt ut i 1539 – vakte skepsis allerede i samtiden. Den store naturhistorikeren Conrad Gesner pekte på et opplagt problem. Hvis hvalrossens tenner satt slik, i underkjeven, kunne den verken klatre i klipper med dem eller bli hengende fast. De måtte vende nedover, slik de gjorde på en tegning av den tyske kunstneren Albrecht Dürer. Slik ble det da også. Da Olaus’ bok kom i tysk oversettelse i 1567, var illustrasjonen endret og tennene pekte nedover.
Kjernen i fortellingen om hvalrossen er altså moralsk. Den falt som offer for sine egne karakterbrister: den overdrevne troen på egen styrke og det tøylesløse begjæret etter dugg. Men for at historien skulle henge sammen, måtte tannstillingen tilpasses moralen.

Ettertiden har vært blandet i sin vurdering av Olaus’ hvalrosshistorie. Den lærde Peder Claussøn Friis’ verk Om Diur, Fiske, Fugle oc Trær udi Norrig, antakelig ferdig skrevet i 1599, er riktignok sterkt inspirert av Olaus, men når det kommer til hvalrossen, mener Peder at Olaus har sviktet i kildekritikken, for «det er altsammen falsch oc urettelig berett for hannom». Den mer velvillige Erik Pontoppidan nøyer seg med å opplyse om at hvalrossen «sies» å sove hengende etter tennene. Det mest overraskende utslaget av parallellen Olaus bringer videre, er at det på noen ganske få kart står en ensom elefant som skuer vemodig mot sør fra Finnmarkskysten, etterlatt i dette nordlige området av kartografer som leste sammenlikningen med hvalrossen enda mer bokstavelig enn Olaus.

Fra Erik Pontoppidan: "Det første Forsøg på Norges Naturlige Historie" (1753). Avfotografert av Are Flågan/Nasjonalbiblioteket.
Fra Ortelius Theatrum orbis terrarum (1570). Avfotografert av Are Flågan/Nasjonalbiblioteket.

Menneskeartens egenkjærlighet

Skapninger som dels er mennesker, dels sjødyr, er kan- skje de mest seiglivede av alle havuhyrer. De er med på kart helt tilbake til middelalderen, de er til stede i gresk mytologi – og de har forblitt levende i populærkulturen, i eventyr og film. Avbildningen her er da også den eldste i denne boken. Den kommer fra et stort og forunderlig verk, Hortus sanitatis, «Sunnhetens hage», et oppslagsverk om alt som finnes i naturen, og hva det kan brukes til. Nasjonalbibliotekets eksemplar er fra 1491.

I kapitlet om fisk finnes dette bildet, som viser to ganske forskjellige havmenn, den ene apeaktig, den andre med utvetydig menneskelige trekk, utstyrt med et hodeplagg som later til å passe best for en som holder hodet over vann.
Bildet anskueliggjør det tilsynelatende opplagte dilemmaet ved havmenneskene: Er de dyr eller mennesker? Historisk sett har det vært uvanlig å beskjeftige seg med dette spørsmålet, akkurat som det har vært underlig i det hele tatt å være opptatt av dem. Til tross for deres kulturelle tiltrekningskraft har de i overraskende liten grad interessert de som var opptatt av å forstå naturen: Verken Olaus Magnus eller Conrad Gesner brydde seg med dem. Når folk fikk fisk som liknet på mennesker – særlig på geistlige, som på engelsk fremdeles er språklig knyttet til breiflabb, monk fish – ble det nok gjerne tatt som et religiøst omen, men fisken ble sjelden ansett som et monster med særlige egenskaper utover utseendet.

Den som fortsetter å interessere seg for havmenneskene, er Erik Pontoppidan, som også her går til verks som opplysningsmann, med vitenskapens kalde blikk mot menneskets forrang. Det er mange som har sett havmennesker opp gjennom årene og festet seg ved dem, sier han, som om de skulle være annerledes og mer verdifulle enn andre dyr. Men det er ikke noe underlig i seg selv at det finnes dyr i havet som likner mennesker: det finnes jo havhester, havkuer, havulver, selhunder og så videre. Vi ser analogier til landdyr blant havdyrene – så hvorfor ikke til mennesker? De er likevel bare dyr. Tror vi noe annet, skyldes det menneskeartens egenkjærlighet. Heller ikke bør vi glemme alle de menneskeliknende dyreartene vi allerede kjenner på land, som bavianer og buskmenn, sier Pontoppidan. De er bare dyr.

Likevel finner han havmenneskene verdt å feste seg ved og nevner en rekke mer eller mindre pålitelige observasjoner. Blant annet forteller han om Peter Angel, sogneprest i Vanylven på Sunnmøre. Pontoppidan har snakket med ham selv, ganske nylig. Angel fortalte da at han hadde sett en død havmann på en odde ved Alstahaug.

Underdeelen som en Fisk, hvis Spore eller Hale lignede Marsvinets [d.e. en nise, min anm.]. I Ansigtet saae den ret menneskelig ud paa Mund og Øyen, dog med en flad og nedtrykt Næse, paa hvilken Næseborene vare det kiendeligste. Brystet var ikke meget Adskilt fra Hoved-Støkket. Armene sadde ligesom heftede til Siderne ved et tyndt Skind, der kunde udstrekkes, og Hænderne vare næsten til Anseende som Labberne paa en Sælhund. Paa Ryggen var den saa feed, at man skar en Deel Spek deraf, hvilket ligesom Leveren gav god Tran.

Sløyet og brukt til tran, som en annen fisk, tross ansiktet og hendene. Det er ingen fortryllelse ved opplysningstidens kanskje siste møte med havmennesket, bare knivens og nysgjerrighetens kulde.

Tekst og bilder er publsiert med tillatelse fra Nasjonalbiblioteket. Forsideillustrasjonen er hentet Ortelius, Theatrum orbis terrarum fra 1570. Avfotografert av Are Flågan, Nasjonalbiblioteket.

Norsk monsterfisk fra Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus" (1555). Avfotografert av Are Flågan/Nasjonalbiblioteket.
Havsvin fra Ortelius’ Islandia-kart (1590). Avfotografert av Are Flågan/Nasjonalbiblioteket
Fra Olaus Magnus "Historia de gentibus septentrionalibus" (1555) og "Hortus sanitatis" (1491). Avfotografert av Are Flågan/Nasjonalbiblioteket.