Havets isbiter

En god isbitmaskin på kjøkkenbenken kan produsere 15 kilo is i døgnet, eller 5475 kilo i året, hvis den står på hele tiden. Det skulle vel være nok for de flestes behov. Likevel er det et stykke igjen til verdens største isbitmaskin. Den har en årlig kapasitet på rundt regnet 50 tusen milliarder kilo is. Det er nok til å dekke det årlige vannforbruket til over 300 millioner mennesker. Breen heter Sermeq Kujalleq og ligger i Ilulissat isfjord på Grønland.

Sermeq Kujalleq er plassert på den ekslusive verdensarvlisten til UNESCO. Herfra sprer isfjellene seg ut i verdenshavene. Strømmen fører dem i stor grad nordover i Baffinbukta, hvor de runder av kursen før de drar sørover igjen langs kysten av Baffinøya, Newfoundland, Labrador og utover i Atlanterhavet. Det var denne ruten Titanics skjebneisfjell fulgte. En mengde store grønlandske isfjell hadde vinteren 1912 strandet langs kysten av Newfoundland og Labrador. En ekstrem springflo i januar førte til at de fleste av dem seilte ut igjen i havet og svermet langt sør i Atlanteren, tidsnok til å treffe Titanic 14. april.

Grønlandsisen har aner flere millioner år tilbake, men den isen vi ser i dag er ikke mer enn 150 000 år gammel. Dybden er på det aller meste 3200 meter. Det betyr at det er 2,8 millioner kubikkkilometer med is her, i smeltet tilstand vil vannet føre til at verdenshavene stiger med 7,2 meter. Om det høres mye ut, er det bare blåbær i forhold til størrelsen på verdens største iskappe, innlandsisen i Antarktis. Den er på hele 30 millioner kubikkilometer, og en smelting av denne kan få verdenshavene til å stige med 60 meter. Til sammenlikning vil smelting samtlige av verdens øvrige isbreer gjøre at havene stiger med bare 0,5 meter. Hvis all is på jorda smelter, vil havene stige med cirka 68 meter.

Ingen vet om en slik avsmelting vil faktisk vil finne sted, eller hvor lang tid det tar. Hvis isen smelter med den hastigheten vi ser nå, vil det ta i alle fall 10 000 til 20 000 år. Innen den tid har så mye annet skjedd at det hele bare blir en fascinerende lek med tall. Selv om klimaendringene fører til større avsmelting, kan de for eksempel også gjøre at det blir mer nedbør over breene, og dermed økt islag.
Det som ser ut til å få størst betydning de kommende årene er paradoksalt nok avsmeltingen fra de små isbreene, de som gir en ubetydelig halvmeter i havnivåstigning. Særlig ser det ut til at isbreene i Himalaya, Chile og sentral-Europa går usikre tider i møte. Det vil kunne ha dramatiske følger for vannforsyning og landbruksavlinger for flere hundre millioner mennesker, særlig i Asia.

Selv om Grønland er verdens største isfjellprodusent, står også Svalbard på rekordlisten. Visste du at verdens tredje største isbre er norsk? Hvis du synes Jostedalsbreen er stor (1310 kvadratkilometer), skal du vite at Austfonna på Svalbard er mer enn sju ganger større (8400 kvadratkilometer) og størst i Europa, knepent foran Vatnajøkull. Den inneholder 2500 kubikkkilometer med is. Mye, men ganske lite i forhold til de to iskontinentene. Austfonna har en lang isbrem som strekker seg omtrent 200 kilometer mot Nordpolen og som er hovedkilden til blåisskulpturene som dupper i farvannene rundt Svalbard.
For noen få år siden hadde breen en såkalt ”surge”, det vil si at den fosset fram og kvittet seg med mye mer is enn vanlig. Fra en normal på 2,5 millioner tonn isfjell i året, ble i noen år utbyttet på mellom 7 og 8 millioner tonn. Nå roer breen seg igjen og bygger seg opp i et par mannsaldre, før den pøser ut masser av is igjen om kanskje 150 år.

Både isbreene på Grønland, Svalbard og Antarktis kalver fremdeles i stor grad rett ut i sjøen, siden vekten av breen presser en isbrem utover havet, en brem som etter hvert blir så stor at den ryker av. Dessuten vil noe varmere havvann enn før gjøre at det brekker av flere og større biter. Nå ser vi at stadig flere breer i Arktis kryper opp på land og mister sin direkte kontakt med havet. Derfor kommer nye landområder fram i dagen som ingen mennesker tidligere har sett. Det vi tidligere trodde var halvøyer viser seg å være øyer. Nye landtunger og øyer som ikke står på kartet dukker fram.

Begrepet "toppen av isfjellet" har utviklet seg til å bli et klisjéfylt uttrykk som vi elsker å bruke, også på områder som ligger fjernt fra is og kulde. Men virkeligheten er håndfast nok: Tettheten av isen er ca. 920 kg/m³, mens tettheten til sjøvannet er ca. 1025 kg/m³. Det betyr at isen flyter på sjøvannet, men forskjellen i tetthet er såpass liten at isfjellet synker dypt ned. Derfor stemmer at det vi ser av isfjellet bare er omtrent 10 prosent av det totale volumet. Et isfjell i Arktis er typisk 15-20 meter høyt, dvs at det når 135-180 meter dypt. Men rekorden skal innehas av et gigantfjell på 168 meters høyde som ble observert i 1950-årene. Etter samme regnemåte må det ha stukket 1512 meter ned i det svarte havdypet.
Lengden på isfjellene er i snitt snaut 100 meter, men kan være opp til det tredobbelte. Selv fjellene med vanlig størrelse grunnstøter ofte og blir liggende som blå juveler i det karrige kystlandskapet. Der smelter de og brytes ned over tid, for så kanskje å bli løftet litt ekstra og sjøsatt igjen ved flo sjø og fortsette turen sørover i verdenshavene, hvor de langsomt smelter og forsvinner. Både havstrømmer, tidevannsstrømmer vindhastighet bestemmer hvor og hvor fort isfjellene beveger seg. Hastigheten varierer fra ca 0,2 m/s til over 1 m/s.

Isfjellene i Antarktis varierer ikke så mye i høyde, de er flatere og brekker av i mye større flak fra de enorme isbremmene som omslutter kontinentet. Utviklingen her har vist seg å være mer bekymringsfull enn utviklingen i nord. Temperaturen i havvannet stiger overraskende mye, det varmere vannet gjør at at isbremmene blir tynnere og at de lettere brekker av. Disse isbremmene kan være så store at de har flateinnhold som et norsk fylke, eller enda større. Satellittovervåking indikerer at det nå utvikler seg en sprekk i den enorme gjenværende delen av Larsens isbrem (Larsen Ice Shelf C). Også de breene som ligger på land, blir angrepet underfra fra varmere vann og tynnes ut og skyves raskere mot havet. Fortsetter utviklingen i Antarktis som nå, kan det i aller verste fall bare gå 100 år før våre etterkommere må utstyre seg med høye slagstøvler hvis de vil leve der vi lever i dag. Hvis alt går galt, kan havnivået hos oss stige så mye som 4,5 meter om hundre år, bare etter avsmelting av deler av Antarktisisen. Men det kan også kan ta tusen år. Usikkerheten er stor og modellene man arbeider etter fanger ikke opp mer enn en brøkdel av alle variablene.

Selv om det er umulig å forutse utviklingen, så er det eneste sikre så langt at isfjellene i overskuelig framtid fremdeles vil fødes og seile over verdenshavene. Den store betydningen for livet i havet har de kanskje ikke, mye mer dramatisk i så henseende er den stadig minkende utbredelsen av havisen. Det er en faktor som virkelig heller grus i maskineriet og kan få store deler av næringskjeden i havet til å spore helt av. Konsekvensene av er vanskelige å forutse, men de er defintivt ikke oppløftende.