Klima

Havet er tidens steinhugger

En foruroligende klimareise til Shetland og Orknøyene.

Stor båt i liten havn i Lerwick på Shetland. Cruisepassasjerer vrimler rundt på kaia på. De er på vei inn i en buss eller rusler mot byen med kamera rundt halsen. Vi skal i andre retningen, inn på cruiseskipet Magellan som ligger til kai i Lerwick i 12 timer. Vi må gjennom en passkontroll før vi kommer til en hall hvor det står to gutter kledd i det som ligner britiske skoleuniformer og ønsker oss velkommen. Vi blir tatt med opp til et glorete rødt loungeområde hvor dagens første etter-frokostbuffé-quiz allerede er i full gang. Åtte personer hører ivrig på en mann i rosa piké med en mikrofon. Her har pensjonistene funnet lenestoler hvor noen halvsover og noen har tatt på seg feriebuksa og funnet fram til dagens første vinglass. Her tar vi det med ro og nyter livet. Noe vi ikke kan si om guiden vår, Razvan.

Razvan er en 24 år gammel rakrygget rumener som snakker engelsk så fort og med en så distinkt aksent at vi havner i en slags transe av å høre på ham. Razvan har en utholdenhet av de få, for han snakker i ett sett de neste to timene mens han viser oss rundt på cruiseskipet. Ved første øyekast ser det halvveis glamorøst ut, men titter man litt ekstra på de lykkelige neonskiltene som blinker “Casino Casino Casino” eller “The Mall”, oppdager man raskt at det henger igjen noen kreative designløsninger fra 80-tallet som får skipet til å fremstå som en litt sliten dansebandentusiast med ny hårsveis.

Lerwick har mottatt sitt første cruiseskip i år og cruiseturister som skal reise rundt på Shetland som ligger 210 km nord for Skottland og 350 km vest for Bergen. I kveld seiler skipet videre til Orknøyene som ligger mellom Shetland og Nord-Skottland. Da Magellan ankom Lerwick denne iskalde marsdagen hadde det seilt fra Island. De har jaget det spektakulære nordlyset i flere døgn. Det er lovnaden. På hjemmesiden reklamerer firmaet CMV for at nordlyset er noe alle bør oppleve minst én gang, og de vil levere, som om de kan skru på nordlyset med en bryter klokka ni på kvelden, etter middagsbuffeen, men før kveldens liveshow:

“Se en av verdens vakreste naturfenomener på en nordlys-cruise med cruiseferie-spesialisten CMV. Reis gjennom isete hav og vær vitne til dette fantastiske underet og skap minner du aldri vil glemme, og ta turen innom plasser som Tromsø, Trondheim, Norge og Island. Fra fargerike landsbyer til spektakulære snødekte fjellkjeder, du vil oppdage noen av de meste fjerne og imponerende plassene i verden.”

Det er ikke småtteri gjestene blir lovt. Denne gangen var de heldige. Gjestene vi pratet med fortalte at de hadde sett nordlyset. Magellan levde opp til forventingene. De virket generelt svær fornøyde med tilværelsen. Som en eldre dame fortalte oss i heisen:
– Det er så hyggelig på cruise. Betjeningen er så vennlig og de fôrer oss godt.

Gammelt slektskap

Shetland består av 100 øyer. Bare 16 av dem er bebodd av de 22 000 fastboende. I dag regnes Shetland som en øygruppe i Skottland, men fra rundt år 900 til 1469, sammen med Orknøyene, tilhørte de Norge under navnet Hjaltland. Hadde det ikke vært for den dansk-norske kongen Christian Is dårlige forretningssans hadde kanskje disse øyene tilhørt Norge den dag i dag.

Tapet av øyene hviler på en strid mellom Skottland og Norge fra 1263. Da ble det avtalefestet av Norge skulle få beholde Orknøyene og Shetland, men Isle of Man, Hebridene og Kintyre skulle tilbake under skotsk styresmakt. Skottene måtte også betale Norge en årlig sum på 100 merker sølv til evig tid. 200 år etter mente en pengelens Christian I at Skottland stod i gjeld til Danmark-Norge og krevde innbetaling. Etter en fredsmegling med Frankrike som brobygger endte det med at Skottland fikk slettet gjelden og Christian Is 13 år gamle datter Margrete skulle gifte seg med kronprins James III av Skottland. Nå krevde skottene medgift fra Norge og Kong Christian satt enda dypere i det økonomisk. Han skulle jo kreve inn penger, ikke utbetale. Dermed pantsatte han Orknøyene for 50 000 floriner (en type gullmynt) og Shetland for 8000 floriner. Tre år etter annekterte Skottland øyene fordi panten ikke var innløst og Norge mistet øyene i vest.

Men shetlenderne og innbyggerne på Orknøyene virker ikke å ha mistet sin tilhørighet til gamle herrer. Overalt på øyene finner man slektskap til tiden da de var under Norgesveldet. Shetlands motto er “Með lögum skal land byggja” som betyr “med lov skal landet bygges” og stammer fra Frostatingloven. Stedsnavn på øyene er i dag en anglifisert versjon av gamle norske navn som “Lerwick”, “Sandwick”, “Stromness” og “Kirkwall” som forøvrig betyr Leirvik, Sandvik, Straumsnes og “Kirkjuvagr”, altså Kirkevåg.

Gammel stein på Orkney

Det er lett å forstå hvorfor historikere, geologer og ornitologer tar ferga Hjaltland over til øyene for å se hva de har å tilby, men det er litt forunderlig hvorfor hundretusenvis av cruiseturister tar turen hit. I år kommer det 98 cruise til Shetland og 148 cruise til Orknøyene.

Det er stort sett surt vær gjennom hele vinteren og til langt på vår og på sommeren er gjennomsnittstemperaturen 13 grader. Øyene har langstrakte grønne sletter som stopper brått ved kalde, dramatiske klipper. Det er iskalde sandstrender, et hus her og der, samt et veldig rikt fugleliv. Trær finnes ikke, det blåser konstant og om du ikke finner et hushjørne å stå i, er det ingen plasser å søke ly. Det er ekstremt nakent her, som naturens nudister.

Mange turister håper nok på å få sett lundefugler. Vi så dessverre bare én. Den lå på en stein ved veikanten og hadde blitt til noen andres dyrefôr. Hit valfarter altså turister, faktisk i hundretusenvis. Turisme er en av de største næringene hos begge øygruppene. Det som trekker folk hit er gamle skatter. Orknøyene og Shetland er nemlig hjem til Europas best bevarte kulturminner fra neolittisk tid og vikingtiden. Kulturminner som nå står i faresonen for å erodere og vaskes ut i havet på grunn av klimaforandringer og økt turisme.

På Orknøyene finnes to imponerende steinsirkler. De er omtrent like gamle som Stonehenge, nesten 5000 år gamle. De står begge på jorder rett ved veien, rake, gamle og vise. Originalt bestod The Standing Stones of Stenness av 12 steiner, men nå er det bare fem igjen. De høyeste av steinene måler nesten fem meter i høyden. Et lite stykke unna finner vi den mer imponerende Ring of Brodgar, hvor 27 av 60 steiner er gjenstående. Hva disse steinringene ble brukt til er like uvisst som bruksverdien til Stonehenge, men det er lett å se at de kunne hatt en religiøs eller en okkult symbolsk verdi.

Man møter steinringene på vei til den neolittiske landsbyen Skara Brae som står oppført på UNESCOs verdensarvliste. Vi skal møte Sian Evans fra Historic Environment Scotland (HES), en organisasjon som tar vare på og promoterer Skottlands historiske skatter.
Evans forteller at Skara Brae er uten tvil den meste populære plassen blant de besøkende, og turiståret 2017–18 har slått alle rekorder med over 100 000 besøkende. De kan ha opptil 2000 besøkende på en dag. Det kan nok ikke måle seg med Venezia eller Dubrovnik, men Skara Brae måler kanskje hundre meter i diameter, består av stein, grus og gress og ligger helt alene ved en strand på en liten øy nord for Skottland. Og 100 000 besøkende er fem ganger så mange som de fastboende.

Skara Brae består av 13 små steinhus nedsunket i små, grønne heier. Inngangspartiene måler kanskje 60 cm i bredden og omtrent 150 cm i høyden, og de små hjemmene er bygget av flate stein hvor små senger består av tre tynne steiner som minner om skifer satt ned i sand. Enten var de veldig små for 5000 år siden eller så var fosterstilling en sovepreferanse. Det er som hobbitland uten de runde dørene. Rett nedenfor ligger en langstrakt hvit sandstrand. Plasser som dette får deg til å tenke at menneskene som bodde her neppe bosatte seg her bare fordi det bare var beleilig å oppholde seg like ved havet. Det er slående vakkert. Men det er også havet og stranda som er trusselen til den lille landsbyen. Økende havnivå, store og mer frekvente stormer og erosjon truer med å trekke bebyggelsen med seg ut i havet og med det vil havet kunne utslette alle spor som kan fortelle historiene om menneskene som bodde her.

Flo i fremtiden

HES har utarbeidet en rapport som forteller om skadene som har og vil bli påført kulturminnene på grunn av dagens og fremtidige klimaforandringer. Plasser som Jarlshof, en vikinglandsby på Shetland, og Skara Brae er rødmerket med 20/20 trussel for erosjon. Rapporten viser til at klimaet i Skottland har endret seg drastisk siden 1960. Gjennomsnittstemperaturen har økt med én grad, havnivået øker med 3 mm i året og det regner 21 prosent mer. (1)
Innen 2050 vil klimaet forandre såpass mye at det uten tvil vil sette kulturminnene på kysten i fare for å forsvinne. De regner med at havnivået vil øke mellom 16,5 – 28,1 cm, gjennomsnittstemperaturen på sommeren vil være 2,8 grader varmere og 2,2 grader varmere på vinterstid. (2)
Klimaendringer fører også til mer erosjon, som er en gradvis ødeleggelse av utsatt stein ved kysten og sedimenter av bølgeaktivitet, tidevannsstrømmer og stormer. Slike aktiviteter vil øke om klimaendringene HES viser til i rapporten forekommer de neste årene.

Av de 336 minnesmerkene HES har inkludert i rapporten, er 8 prosent av kulturminnene 10 meter fra kystlinjen og 14 prosent, 50 meter fra kystlinjen. Dette er en liten andel av den relative store katalogen til HES, men minnesmerkene representerer fortsatt et stort antall plasser som vil bli utsatt for erosjon på grunn av krefter man ikke kan kontrollere, men som vår industrielle og globaliserte kultur har forårsaket. Om videre erosjon skulle oppstå vil dette føre til et irreversibelt skadeomfang.

Her oppstår også et annet dilemma. Om naturkreftene skulle ødelegge plasser som Jarlshof og Skara Brae, vil det også lede til tap av inntekt for lokalsamfunnene. Det er et enkelt regnestykke når øyene mottar turister mer enn fem ganger sitt innbyggertall. Turisme er en positiv bidragsyter til de ulike lokalsamfunnene og organisasjonene som tar vare på minnesmerkene. I 2015 bidro HES med omtrent 2,3 milliarder pund til Skottlands økonomi.

Okkulte oppdagelser

Foran Skara Brae finnes det en 100 år gammel bølgebryter. Det er en titalls meter lang skrå steinvegg som beskytter landsbyen fra bølgene som truer den med erodering. Skara Brae kom til syne etter en kraftig storm i 1850, før sand blåste over og dekket den til i mer enn 70 år. Etter en ny storm på 1920-tallet ble den gjenoppdaget. Da trodde de det var restene av en gammel bosetning fra jernalderen datert til omtrent 500 f.Kr. Den viste seg å være flere tusen år eldre enn det. En bølgebryter ble satt opp for å beskytte den fra videre erosjon. Hadde de ikke beskyttet den da, ville den nok ha vært delvis borte i dag, sier arkeolog Julie Gibson som jobber ved University of Orkney, før hun forteller oss historien om hus 7.

– Om man ser nøye på arkitekturen fra denne landsbyen vil den begynne å fortelle historier om hvordan steinaldermennesket gikk overens med naboene sine, sier Gibson.
Dørene i husene kan for det meste lukkes fra innsiden. Det ville være en bjelke som gikk tvers over døren for å lukke den. Alle husene har en slik bortsett fra hus 7. Den kunne kontrolleres fra utsiden. Så noe foregikk inne i det huset. Muligens noe farlig eller vanskelig, kanskje noe tabubelagt.
– Da de gravde frem hus 7 fant de to kvinner begravd under sengen i huset. Dette huset var bygd på kvinner. Da innbyggerne forlot landsbyen hadde de plassert en hodeskalle fra kveg på toppen av seng hvor kvinnene lå begravd.
Gibson forteller kan det virke som om hus 7 passer inn med de andre husene rundt. Men ser man nærmere er det faktisk delvis avkuttet fra dem.
– Man har denne spesielle forbindelsen mellom kveg og mennesker, samtidig som huset er delvis separert fra de andre. Kanskje dette var et spesielt hus for menstruerende kvinner eller sjamaner? Det er mange forskjellige ting som gjorde det til et spesielt kvinnehus i landsbyen.

Arkeologien har en evne til å fortelle oss slike historier fordi den er tredimensjonal. Om disse plassene ikke blir preservert vil vi risikere å miste slike historier som kan fortelle oss om fortiden. Det er ikke bare historier om menstruerende kvinner og slakting av kyr arkeologien forteller oss om.

Karbondaterer fortiden

Tom Dawson og Joanna Hambly jobber begge som arkeologer ved University of St. Andrews. De siste 20 årene har de jobbet med å registrere alle kulturminnene på kysten av Skottland, Shetland og Orknøyene, for så å kartlegge endringene og skadene som følge av erosjon og andre naturlige krefter.
– Vi jobber med kulturminner som har blitt utsatt for erosjon som er eller ikke er forårsaket på grunn av klimaforandringer, sier Dawson.
– Vi sier at klimaforandringer er en forsterkende faktor for naturlige prosesser. Det er helt naturlig at ting eroderer. Klimaforandringer akselerer prosessene og gjør dem større. Vi går nå inn i et område vi ikke forstår, med varmere luft og mer energi som gjør stormene mer destruktive, tilføyer Hambly

Gamle graver, landsbyer, bein, stein og depot fylt av matrester, planter, frø og ekskrementer kan fortelle oss hvordan mennesker levde før og hvorfor de hadde bosatt seg på akkurat den plassen. De kan også fortelle oss noe om hvordan fortidsmennesket forholdt seg til et klima som endret seg. Hambly er ganske sikker på at menneskene flyttet på seg for å håndtere ulike vær- og klimaforandringer.
– Det er ingenting i fortiden som enkelt kan sammenlignes med slik vi lever i dag, sier Hambly. Det er risikabelt å se til fortiden for svar på hvordan vi skal kunne takle dagens utfordringer. Før måtte de tilpasse seg ved å flytte eller så tilpasset de seg ikke.
Poenget med å se til fortiden er ikke for å sammenligne, men å lære.
Disse plassene er informasjonsarkiv. Det er det vi mister om plassene blir vasket ut i havet. Og det er ikke slik at skaden skjer litt etter litt. Det kan være lite forandring over lang tid og plutselig er alt borte på ti år. Om vi tar vare på kulturminnene kan de gi oss videre detaljer om hvordan de levde på den tiden.

Dawson og Hambly var del av et team som jobbet med en Channerwick Broch på Shetland noen år tilbake. En Broch er en type rund, høy, vindusløs steinborg man bare finner i Skottland. De var bygget av pikterne, et folkeslag som muligens stammer fra kelterne. Da vikingene kom til disse øyene, forsvant pikterne. Det er omtrent 80 ulike Brochs igjen, og hvis du står på toppen av en av dem, skal du kunne se til neste. Man tror de ble brukt som et nettverk av vakttårn. Den mest kjente er Broch of Mousa på Shetland, som står i sin helhet. Den er den høyeste i sitt slag og måler 13 meter over bakken.
Sjøen hadde erodert deler av Channerwick. De kunne dermed gå inn på grunnivået og karbondatere året borgen ble bygget. Den viste seg å være 300 år eldre enn først antatt. Det viste seg i ettertid at andre Brochs på Shetland kunne dateres til 400 f.Kr.
– Jeg sier ikke at dette er tilfellet, men man har en idé om at pikterne som bygget disse borgene, kom fra sør. Først via Hebridene, deretter til Orknøyene og så til Shetland. Men nå ser det ut til at det er omvendt, sier Dawson.


Stormens forbannelse og velsignelse

Skottland har Europas lengste kystlinje etter Norge. Det finnes tusenvis av gamle arkeologiske kulturminner hvor noen brukes aktivt for å trekke turister.
Orknøyene har omtrent 3000 slike minner av ulik størrelse og kvalitet. 1000 av disse står i stor fare for å erodere og sakte, men sikkert vaskes ut i havet. Julie Gibson forteller at det ikke er stort man kan gjøre. Det finnes ikke midler til å ta vare på alle, så man må prioritere ved å redde de man kan basert på ulike kriterier. Men om de allerede har erodert mye, er det ikke noe poeng i å prøve å redde dem.
– Det er individuelt hvor lang tid det vil ta for de ulike minnene, men jeg tror at vår evne til å forstå Orknøyenes maritime kulturer de siste 1000 årene står i øyeblikkelig fare for å gå tapt. Mennesker har alltid bosatt seg ved sjøen, spesielt siden vikingtiden, og minnene fra den tiden eroderer nå, sier Gibson.

Havnivået steg raskt i den neolittiske tidsalderen, muligens så mye som fire meter. Dette skjedde i en tid da mennesker begynte med jordbruk på disse øyene. Men siden vikingtiden har endringer i havnivået vært liten. Havet har steget et sted mellom 20 og 40 cm siden 1500-tallet.
– Bevis som relaterer til disse endringene finnes langs strendene på Orknøyene. Noen plasser kan man finne trær som grodde her for 6000 år siden, preservert i torv. Andre plasser finner man kristne gravplasser så sent som fra 1400-tallet, som eroderer på stranden. De var en gang begravd inne på land, sier Gibson.

På Shetland ligger Jarlshof, og som med Skara Brae kom også Jarlshof til syne under en storm på midten av 1800-tallet. Men her er også en samling av stein og bebyggelse fra bronsealderen, jernalderen, fra pikterne til vikingene fra nord. En fantastisk landsby som er bygd på en grønn høyde inne i ei vik mellom to lange strender helt syd på Mainland ved Sumburgh.
Vi har klatrer opp til toppen av det høyeste huset i landsbyen, bygget av vikingene, som er helt ulikt de lavtliggende, runde husene som strekker seg langt utover den flate grønne marka under oss. På denne glassklare dagen kan man nesten tro at man skimter Grønland i horisonten. Det er ikke rart at vikingene var en reisesjuk gjeng med barbarer. Stormannsgale tanker om å erobre verden kan slå ned i hodet på selv den mest introverte av oss på en slik dag. Rett under oss har de laget en langstrakt bølgebryter. Jarlshof vil også lide under erosjonens grove grep om man ikke passer på.

Stormens farlige onkel: erosjon

Erosjon er naturlig. Erosjon har skapt verden slik den er i dag, og vil fortsette å forme verden til sola sluker den. Men det som skjer nå, som kanskje er nytt, er at vi er inne i en tid hvor menneskeskapte klimaforandringer fører med seg drastiske ringvirkninger for selv de minste og utsatte komponentene av vår historie. I følge NASA stiger havnivået med 3,2 millimeter i året. Havet blir også varmere og surere, noe som igjen fører med seg hyppigere stormer enn det vi så i den førindustrielle tiden. Stormene blåser sand inn over kysten og eroderer steinmassene som er fylt av minner fra fordums tid.

De gamle minnene blir også utsatt for erodering av menneskelig trafikk. Vintrene blir mildere, klimaet blir våtere og turismen øker. Og det er her cruiseturismen gjør seg bemerket på øyene. Turisme er bra for økonomien her. De lever for det meste av jordbruk og olje, samt turisme, og derfor er økningen av antall cruisebåter velkommen. De fleste vi snakket med, mente at turismen er generelt sett positivt. Betjeningen på puben og restauranten Helgi’s i Kirkwall påpekte at turistene som kommer på sommeren, gjør at de kan holde åpent også utenfor turistsesongen.

Turistene kommer hit delvis på grunn av promotering fra blant annet HES, National Geographic og det faktum at noen av kulturminnene står nå oppført på UNESCOs verdensarvliste. Men det som har skjedd er at kulturminnene har blitt utsatt for en pågang man aldri før har opplevd, som igjen skaper utfordringer for de gamle steinene.
Da vi besøkte Ring of Brodgar fikk vi ikke adgang til innsiden av ringen. HES var der for å legge ny grusgrunn og dreneringsrør under steinene før turistsesongen starter. Vinteren i år har vært mild og våren har vært ganske våt så langt. Det gjør at det blir spesielt vått om 2000 mennesker skal gå i sirkel her daglig i flere måneder.

Ross Kennedy, en steinhugger i midten av 20-årene med gullringer i ørene og tatoveringer, møter oss ved The Ring of Brodgar. Han forteller at dette er første gangen de har lagt rør under for å drenere vekk alt vannet de forventer vil samle seg ved og under steinene når turistsesongen starter.
– De ser seg nødt til å stenge halve ringen om gangen for å la bakken få hvile fra trykket når mellom 1000–2000 turister skal tusle rundt her i sommer, sier Kennedy.
Hva som vil skje med bakken og steinene er usikkert. De har stått her snart 5000 år og Kennedy regner med at de står omtrent like mye over bakken, som under.

Baksiden av medaljen

Turisme er en av verdens største næringerr. Omtrent 1 av 10 mennesker verden over er ansatt i reisesektoren, og i følge World Travel Tourism Council var den totale globale inntekten av reiseturisme i 2016 2,3 billioner dollar. Turistnæringen ser ikke ut til å skulle avta med det første. Det er regnet med at innen 2030 vil det være 1,8 milliarder turister globalt.
Ironisk nok er det plasser som Skara Brae, Ring of Brodgar og Jarlshof som trekker turister. Det skaper penger for lokalsamfunnene, men bidrar også til økt sårbarhet for menneskeskapte forandringer i naturen. Cruiseskipene er ingen passiv tilskuer til klimaspillet, selv om det bare er noen hundre av dem globalt.

Magellan regnes som et middels stort cruiseskip. Det er 200 meter langt. Det tar omtrent 1500 passasjerer og 660 ansatte, og veier 46 000 tonn. Ifølge en undersøkelse gjort at Environmental Protection Agency fra 2010 og gjengitt i boka Overbooked (2013) av New York Times journalist Elizabeth Becker, genererer et skip med 3000 passasjerer i løpet av 24 timer ca. 80 000 liter kloakkvann, 1 tonn søppel, 640 000 liter grått vann (fra dusj, vask, oppvask- og vaskemaskin) og ca. 8500 plastflasker.
I følge Cruise Lines International Association seiler det 449 cruiseskip i ulik størrelse på alle verdens hav til enhver tid. Det største er Harmony of the Seas som tar 8000 mennesker, inkludert ansatte. Og cruiseturismen blir mer og mer populær. Det er antatt at 27 millioner mennesker vil reise med cruise i 2018, og cruisenæringen har en forventet omsetning på 126 milliarder dollar.


Tunge tonn

På denne nordlys-turen har Magellan med seg omtrent 1200 passasjerer og 650 ansatte. Hans Jakob Walnum som forsker på bærekraftig mobilitet og energi ved Vestlandsforskning forteller at etter deres beregninger på et lignende skip har det et CO2-utslipp på omtrent 183 tonn CO2 per dag, som igjen tilsvarer et utslipp på 152.5 kg CO2 per dag per passasjer. Et samlet forbruk fra en tur på 12 dager tilsvarer dermed CO2 utslippet fra omtrent 1132 gjennomsnittlige personbiler som bruker bensin som drivstoff.

Cruiseskip bruker blant annet tungolje som drivstoff. Det er det som er igjen etter at raffineringsprosessen er over. Den inneholder mye partikler, sot og svoveldioksid, sistnevnte kan være svært helseskadelig for mennesker. Det er strengere regelverk knyttet til bruk av tungolje innenfor SECA-området, som i norsk farvann er sør for 62 breddegrad.
– I hvilken skala bidrar cruise til utslipp av drivhusgasser i atmosfæren?
– Per nå står skipsfart for en liten andel av de totale klimagassutslippene med 2.2 prosent, og cruise står igjen av dette for en svært liten andel 5-6 prosent.
Walnum illustrerer dette for oss.
– Norges offisielle utslippsregnskap er ca. 53 millioner tonn CO2 ekvivalenter, og den samlede totale globale cruiseindustrien utgjør 35 millioner tonn. Total tilsvarer klimagassutslipp fra cruise globalt omtrent 2/3 av Norges offisielle klimaregnskap. I 2015 gjorde vi en tentativ beregning av CO2-utslipp for cruiseskip som seilte til Norge. De utgjorde omtrent 500 000 tonn CO2 som tilsvarer ca. 3 prosent av det samlede utslippet fra transport, sier Walnum.
Han legger til at den tredje IMO (Intenational Maritim Organisation)-rapporten fra 2014 viste at klimagassutslippene fra skipsfart kan øke mellom 50-250 prosent innen 2050 hvis skipsfart ikke blir regulert. Derfor er det nå en diskusjon globalt om hva som skal gjøres for å redusere utslippet fra skip. De fleste av de 27 millioner cruiseturistene vil måtte fly til plassen hvor skipet seiler fra. Da kommer CO2 regnskapet for flyturene på toppen av dagene på cruise.

Når vi prøver å skrive historien om vår tid, er vi delaktige i å skrive fortiden inn i fremtiden. Men slik det nå ser ut, ser det ut til at vi også er aktive i å redusere spor fra fortiden fra å ha en plass i fremtiden. Med flere turister i vente, ventes også en drastisk økning i en næring som bidrar med utslipp vi vet er skadelig for klimaet i femtiden. Jarlshof og Skara Brae har stått stødig i mange tusen år. Det hadde vært fint om de kan få lov til å stå slik de neste tusen årene også.

*

En representant fra Kirkwall Port Authority valgte i etterkant av intervjuet å trekke det i sin helhet.

Reportasjen har fått støtte fra Fritt Ord

Kilder:
(1) Historic Enviroment Scotland, “Screening for natural hazards to inform a climate change risk assessment (2017)
(2) Historic Enviroment Scotland, “Screening for natural hazards to inform a climate change risk assessment (2017)