Harvestmannen snakker med ender

Tidlig oktobermorgen ved Rottungen i Nordmarka. Skodda lå tjukk i dalen bak Gåslungen gård på den andre siden av vannet. Det var et fint motiv. Harvestmannen satt på svaberget med kameraet rundt halsen. Han hadde nettopp drukket sin morgenkaffe. Han likte motivet han nå hadde foran seg. Trolsk og naturromantisk. Typisk norsk. Han visste at han måtte benytte sjansen, for om ikke lenge ville morgenbrisen komme og feie skodda vekk. Han tok noen bilder. De var ok, men han følte at noe manglet.

To ender holdt på inne i sivet. Harvestmannen hadde møtt dem mange ganger tidligere. Han kjente dem godt. Endene er alltid ved Rottungen, det er der de har sitt hjem. Harvestmannen spurte om de kunne være brydd med å svømme rolig forbi ham på det blanke vannet, slik at fotomotivet ble enda finere.
– Du er patetisk, svarte endene, – du ligner ikke deg selv lenger. Vi har snakket om det. Etter at du begynte med det Harvestmagasinet har du gått av skaftet. Før kom du hit for å fiske. Du tok knapt et bilde. Du la ikke så mye i de naturgreiene den gangen. Vi likte deg bedre da.
– Mulig det, svarte Harvestmannen. – Mulig det. Men nå har det seg sånn at jeg VIL ta et fint bilde og det bildet blir finere hvis dere er med. Ta det som en kompliment. Mennesker liker bilder av ender som svømmer. Dessuten er det høst. Vannplantene er råtne og ungene har for lengst flyttet ut. Hva annet har dere å finne på?

Endene sto på sitt. De nektet å stille opp på bildet. De viste til Runar Døvings gode anmeldelse av Harvest i Klassekampen, der han skrøt av tekstene, men etterlyste større bredde i bildematerialet. Døving skrev at bildene så langt hadde vært endimensjonalt romantiske. Endene sa seg enige med Døving, men de gikk lenger. Nå hevdet de at Harvestmannens naturglede virket nesten sykelig.
– Du legger for mye i det, sa de.
– Du leiter etter mening der ingen mening finnes. Du besjeler naturen utover alle proporsjoner. Vi frykter at du kommer til å fortelle Harvestleserne at vi symboliserer det forgjengelige eller skjebnen eller kjærligheten eller noe sånt. MEN VI ER BARE TO ENDER!
Harvestmannen svarte ikke på dette, og endene fortsatte.
– Vi har snakket litt om det. Vi tror du befinner deg i en midtlivskrise. Vi tror at denne natureuforien skyldes at du plutselig har innsett at du en dag skal dø. En kompis av oss nede på Øyungen mente sågar at det kunne dreie seg om borgerlig eskapisme. Våkn opp, Harvestmann! Dette er naturen. Trær, vann, fjell, luft. Det er ikke noen big deal. Tro oss, vi bor her.
Harvestmannen snurpet munnen sammen og nektet å lytte til endenes kvakking. Han hadde et ess i ermet, og nå var tiden inne til å ta det fram.
– Dere skylder meg en tjeneste, sa han.
– Gjør vi? spurte endene forundret, siden det å gjøre noen en tjeneste på ingen måte er en del av artens atferdsrepertoar.
– For alle de gangene dere har dykket bare for at jeg skulle tro det var ørret som vaket. Ikke prøv å ro dere unna, jeg vet at det er sant!

Endene ble svar skyldig. Det var ikke til å nekte for at dette var noe de hadde hatt stor glede av i årenes løp, det å dykke rett bak der Harvestmannen sto og speidet etter vak, passe på at dykket laget en kraftig plaskelyd, slik at han snudde seg brått, og deretter svømme under vann et godt stykke og dukke opp igjen bak en stein, så han ikke avslørte dem.
– Det kan ha forekommet, mumlet endene forlegent.
– Ha! ropte Harvestmannen triumferende. – Hvis dere gjør meg denne ene tjenesten er vi skuls. Dessuten lover jeg at dette blir den siste gangen dere ser meg i år.
Harvestmannen stirret mot Gåslungen gård. Morgenbrisen raslet i bladene på løvtrærne langs vannets bredde, han visste at om kort tid ville skodda forsvinne. Endene hadde en kjapp rådslagning seg i mellom. Så padlet de duknakket inn i motivet.