"Du kan ikke flykte fra problemene dine. Du må møte dem."

Hvilke tanker holder du helt for deg selv? Hvem er vi når ingen ser oss? Hva gjør du når du plutselig får alenetid? Og hva gjør du når livet føles tomt? Ole Giæver har laget en eksistensiell film, om et menneske i krise. Han føler seg utafor på jobben, han klarer ikke nyte småbarnslivet, han flykter til fjells, og sier ting som: ”Kanskje får vi et barn til. Og da er det opp om natten, sove dårlig og skifte bleier. Jeg kommer til å gjøre alt det der, jeg kommer til å være trofast og lojal og pliktoppfyllende. Jeg trenger en runk.” Og så løper han videre. Filmen er alvorlig. Og veldig morsom. Og ganske pinlig. Vi møter Ole Giæver i Brekke-krysset, Oslo. Han kommer rett fra filmfestivalen i Toronto. Vi hilser og går umiddelbart.

Du sa "la oss møtes i Brekke-krysset". Hvor mange i din omgangskrets vet hvor de skal møte opp om du sier ”vi sees i Brekke-krysset”?
Kanskje to. Løpekompisen min vet det. Og broren min.
Første gang jeg fikk høre ”Vi møtes i Brekke-krysset”, ante jeg ikke hvor det var. Men jeg skjønte at det var veldig viktig å vite det. Så jeg lot som, og googlet det etterpå. Hvor ofte er du her?
1-2 ganger i uka. Dette er en viktig inngangsåre til oslomarka, veldig nær sentrum. Jeg er her primært for å løpe. Jeg løper to mil og oppover.
Oi.
Jeg er blitt bitt av maratonbasillen. Da må man jobbe konstant for å holde alt ved like. Jeg løper oppover elva ved Bjølsen. Ved Brekke-krysset føles det som å komme inn i et rom. Inn i naturen. Derfor er det et fint sted å møtes.
Vi skal jo snakke om filmen din (Mot naturen, premiere i dag). Men hvordan starta maraton-interessen? Er det som med dop og kriminalitet, at det begynner gradvis med hasj og småtyverier, og ender man ran, heroin og maraton?
Jeg har drevet masse med idretter. Men da jeg slutta med fotball og begynte med film, passet løping. Man trenger kun et par sko for å få trent. Jeg bruker også løpeturen for å rense opp litt. Når jeg har skrivesperre, løper jeg ut.
Ja?
Men maraton-interessen starta på grunn av en kompis. Han hadde røyka mye, men meldte seg på København-maraton og fullførte. Skitt, tenkte jeg, hvis han kan, så kan jeg. Det var da måten å løpe på endra seg. Å løpe for å rense tankene ble erstatta av pulsklokke og GPS.
Hvordan var ditt første maratonløp?
Det gikk jo helt elendig. Jeg tråkka over. Jeg måtte gå. Hele kroppen gikk i oppløsning.
Så du måtte bryte?
Nei, jeg fullførte.
Dæven. Du fullfører 42 K med overtråkk og en kropp i oppløsning. Sier det mye om deg? Du skal fullføre, liksom?
Nja. Mens jeg løp og gikk, begynte jeg å regne på tiden. Man må i mål på under seks timer. Hvis jeg går i fem km/t, kan jeg fullføre på den og den tiden. Jeg var ikke forbanna. Jeg gikk nå der og regnet, og kom i mål på 4.07. Forbanna ble jeg i år. Målet var maraton på under 3.30.
Og hvordan gikk det?
3.33.
For folk som ikke trener så mye, eller folk som går, som vi gjør nå, er 3.33 veldig bra. Hva skjedde med han fyren som før løp inn i naturen her, for å rense kroppen, til nå å bli forbanna fordi han ikke ser 3.29-tallet på maraton?
Det er rare greier. Han ble vel ivrig. Og han fikk tatt hevn, jeg klarte 3.28 på maraton i Nordmarka i sommer.
Vi skal jo snakke om filmen din. Men hva tenker du på mens du løper maraton?
Nei... Eh... Det er vanskelig å beskrive…
Å?
Jamen, jeg tenker historier. Historier om løpet. Jeg driver med konstant vurdering av løpet i hodet mitt. Jeg ser for meg ulike historier jeg kan fortelle etterpå. Jeg ser for meg at jeg tar opp telefonen og ringer og forteller a) hvordan jeg klarte det (lykke) og b) hvorfor det ikke gikk (skuffelse). Jeg tenker mye på det. Jeg vil så gjerne fortelle folk at det gikk bra! Fortelle om da jeg mista håpet, om da en fyr løp forbi meg, som jeg tok igjen en mil senere! I oppoverbakker tenker jeg ofte: ”nei, fan, dette går ikke”. I nedoverbakker: ”oi, dette går, jeg er råsterk!”

Hvordan er følelsen av å komme i mål? Og se 3.28?
Man ser for seg en katarsisopplevelse. Etter all løpingen ser jeg endelig 3.20-tallet, det store målet, liksom. Men det ble ikke sånn. Det var ikke så mye glede.
Hva var det da?
Utmattelse. Forfatteren Haruki Murakami sier: ”Det eneste jeg tenker på i mål er at nå trenger jeg ikke løpe mer”. Det er litt sånn. Eller, jeg tenker bare på øl. Og så tenker jeg: Hva er mitt nye mål nå? 3.10?
Haha, det der er jo menneskets lodd. Å, jeg skal nå det målet, jeg skal gi alt! Når man er i mål, går gleden raskt over, man ser bare på toppene som er enda høyere?

(Syklister dundrer forbi oss. Og to joggere. Det er en praktfull sensommerdag.)

Ja. Og jeg har to barn og familie, da blir det litt snålt å oppføre seg som en toppidrettsutøver, i en alder av 37, hehe. Jeg savner faktisk den måten jeg løp på før. Nå pusher jeg grenser og blir veldig opptatt av hvordan kroppen har det.
Du blir som Marit Bjørgen. Du sier ikke hvordan DU har det, men hvordan kroppen har det. Kroppen var god i dag. Kroppen var tung i dag.
Huff, ja.
Er du på noe tidspunkt under løpet glad?
(stillhet) Ja…når kroppen responderer. Når beina er lette. Og så liker jeg sårbarheten i løpinga. Når du er sliten, blir du sårbar, og det er så godt, på en måte.

Når du løper, tenker du på noe utenfor løpet?
Nei, og det er forskjellen på hvordan jeg sprang før. Nå fører jeg mye dialog med kroppen min. Og hører det pipe for hver kilometer. Vanskelig å la tankene fly da.
Dialog med kroppen?
Ja, jeg snakker liksom med den. Eller lytter. Hvordan er knærne? Hva sier hofta? Og skuldrene, er de tilstrekkelig senket, er stegene korte og kjappe? Og hvordan er pusten?
Noen ganger blir lyden fra eget åndedrett så heslig høy når man løper.
Haha, når en sang er over, og det er fem sekunders stillhet før neste låt? Da får jeg sjokk. Pustinga er så høy. Det hender jeg skjemmes.
Hvis andre løper forbi, eller jeg løper forbi noen, holder jeg pusten inne.
Ser jeg noen foran meg, setter jeg alltid opp tempoet! Det bare skjer. Jeg løp en gang forbi en 10 000 meter-løper i norgestoppen. Ho løp forbi meg oppover elva. Jeg dro opp tempoet. Og løp forbi henne opp en bakke i Nydalen. Men løper du forbi, må du holde tempoet oppe, ellers blir det patetisk. Og jeg klarte det ikke. Jeg måtte springe ut av veien og gjemme meg ved en tunnel ved jernbanen. Der kastet jeg nesten opp. Hun måtte ikke se meg.
Haha, trikset med sykkel, når noen drar forbi deg, er å peise forbi dem, og når du ikke makter tempoet mer, fisker du opp mobilen og snakker i telefon, i høy fart. Da ser man ”sterk” ut, innbiller jeg meg.
Patetisk. Men gøy!

(Enda en syklist suser forbi, han her eier veien, det er bare å flykte mot flankene.)

Gratulerer med fantastisk mottagelse på filmen din!
Takk! Det gikk kjempebra på filmfestivalen i Toronto. Veldig engasjert publikum. Men det er ubehagelig å sitte i salen med publikum. Man blir så observant! Rasler hun med papir fordi hun kjeder seg? Sukker han fyren fordi filmen er teit? Man blir følsom og usikker.
Du spiller jo hovedrollen i din egen film. Det er ikke det å se deg selv naken, onanerende på lerretet, som er ubehagelig?
Nei, det er jeg så vant med. Jeg ser ikke meg selv, jeg ser en hovedperson i et fiksjonsunivers. Hadde det vært meg privat som sto på filmen og onanerte eller sa alle de rare tingene, ville det vært litt flaut. Men det er jo hovedpersonens desperate forsøk på å flykte fra seg selv og livet sitt.

(Vi kommer til Låkeberget, nok en mytisk plass for markainteresserte i Oslo. Og for polske håndverkere som før bodde i bilene sine.)

Din forrige film var også fra fjellet. Hva gjør naturen/fjellet til en god filmscene?
Naturen har et element av kaos, som gjør at man må være skjerpet under innspilling. Du kan ikke bestille været du ønsker, du må ta beslutninger i øyeblikket og det kan gi ny energi inn i scenene. Av og til kan det jo være irriterende om man har sett for seg en romantisk scene i sol, og det høljer ned, men kanskje er det akkurat det som gjør scenen genuin og original.
Fantastisk natur i filmen din. Hvor filma dere?
På Mosjøen. Helgelandskysten.
Du er ikke derfra?
Nei, fra Tromsø. Vi valgte Mosjøen på grunn av størrelsen. En by som er så liten at du ikke kan gjemme deg bort sosialt. Og jeg ville ha naturen som her i marka. Skogen som et rom. Som lukker deg inne. I Tromsø er skogen for lav. På Helgeland kommer du inn i skogen og kan være inni den. Og det er ikke langt til snaufjellet.
Hattfjelldal og Fiplingdalselva, rett ved Mosjøen, er flott og har stor ørret. Men ideen til filmen, når kom den?
Første idé til filmen kom da jeg gjorde min forrige spillefilm, ”Fjellet”. Den hadde to skuespillere og et fjell. Jeg tenkte: Kan jeg gjøre det enda enklere? Bare en karakter og et fjell? Da fikk jeg bilder i hodet. Og jeg innså at vi må inn i hodet hans, inn til tankene. Det må gjøres genuint og ærlig, morsomt og gjenkjennelig. Hovedpersonen opplever en eksistensiell krise. Jeg ville sette ham i en sosial kontekst først. Der han møter sosiale forventninger. Til naturen, der det ikke er forventinger til deg. Der du er mer fri. Og se hvilke tanker som oppsto i ham. Jeg ble opptatt av hvordan tankene mine endra seg etter omgivelsene.

(Vi stopper et sted og tar bilder i skauen. Sollyset treffer bakken i harde stråler. En hundeeier stirrer på oss.)

Hva mener du med at tankene forandrer seg?
I byer er det statiske og syntetiske konstruksjoner. Asfalt. Bygninger. Mange mennesker. Ting som distraherer. Vi blir mer urolige og rastløse. Det er lett å fikle med smarttelefonen. Tankene stopper alltid opp. De blir aldri dype.
Snakker du om deg selv nå?
Ja, jeg oppdaget dette da jobbet med filmen. Tankene forandra seg i takt med omgivelsene. I naturen løp tankene plutselig fritt. Jeg kunne glemme hvor jeg var, glemme tiden. ”Oi, har jeg kommet hit allerede”. Og det er veldig bra! En mental escape i hodet. Vi forsvinner, inni oss selv. Det er bra å ha sånne rom. Men mange frykter akkurat det.
Hvordan da?
Jo eldre man blir, desto lettere blir man satt. Det kan være skremmende å gå inn i det rommet, hvor ingenting skjer, hvor en stemme inni deg forteller at du må gjøre noe med livet ditt. Bryte opp eller bli, gjøre noe. Vi tar oss ikke tid til å oppsøke det rommet uten forstyrrelser.

Og de rommene finnes bare i naturen?
Nei, de finnes sikkert overalt. Men på bussen sitter færre og færre og stirrer ut vinduet og dagdrømmer. Vi tar frem telefonen. I dag er det blitt så uvanlig ikke å gjøre noe at man kan føle seg naken hvis man bare sitter der uten noe å være opptatt av. Man blir en raring. Og det er synd. Vi mister et mentalt rom. Jeg tror vi blir overflatiske av det.
Der vil mange være uenige. Er det så mye bedre i naturen? Å lese saker på telefonen er å melde seg på i verden.
Ja, men det ene er ikke det gode og det andre det onde. Løsningen er ikke at alle skal springe alene i skauen. Vi må finne balanse og tilstedeværelse. Det finner jeg i naturen, med meg selv. Da er det lett å være med familien etterpå. Med venner. På jobb. Være tilstede. Filmen min handler om balanse og tilstedeværelse.
Hva betyr ”tilstedeværelse” egentlig?
Å kjenne at du er en del av verden du fysisk er i. Det jeg har kjent i perioder... Jeg er heldig, har fine barn og bra kone, men jeg kan likevel bli redd. I perioder av livet faller man ut av det. Er ikke tilstede med dem man er sammen med. Filmen handler også om frykt. Frykt for å bli distansert i livet. Frykt for å bli ensom. Jeg merker i perioder at rastløsheten min kan gjøre meg til et dårligere menneske. I prime time med familien, kan jeg sjekke noe på dataen eller på Fb. Det er veldig fy! Har innført regler hjemme.
Null nett fra kl 1630 til 21?
Hehe. Ja. Til ungene er i seng. Og helst etter det. For å få litt kjærestetid. I naturen er man frigjort fra de tinga. Der er det lettere å kjenne at du har en plass i verden, kjenne at du er tilstede. Det gir energi. Som du kan bruke når du vender tilbake til det sosiale. Du har fått bra egentid, som både kona mi og jeg liker, du har ”bunna” med deg selv.
Du har sagt et sted at mennesker har forlatt naturen, som vi historisk sett har bodd i, og at noe har gått tapt på veien inn til byene. Utdyp.
For flere hundre år siden levde vi mer i pakt med naturen, vi våknet når sola sto opp og la oss når det ble mørkt, aktivitetene våre ble bestemt av været og årstidene, likeså hva vi spiste. Nå står vi opp når vekkerklokka ringer og vi blir transportert i biler, busser, rulletrapper osv. Jeg tror det gjør noe med hvordan vi opplever vår tilhørighet og tilstedeværelse i den verden vi lever i. Når det brått blåser opp og vinden river i deg, eller du står inne i leiligheten og ser ut på regnet som høljer ned, så tror jeg det representerer en lengsel i oss etter å være i naturen. I vår tid søker vi bekreftelse og tilhørighet i større grad i kulturen og det sosiale, nå også i indirekte sosiale konstruksjoner som Facebook. Jeg tror vi behøver å finne en bedre balanse, og den balansen kan gjenopprettes ved å være mer i naturen, gjerne med iPhonen i "flymodus".
Ja?
Jeg er inspirert av Arne Næss’ tanker om naturen. Han var mest seg selv alene i naturen. Fordi den ikke har forventinger til deg. Naturen er nøytral. Den er ikke ond eller god. Du kan ha en dårlig dag, kan føle raseri og sinne, og da får du lov til det i naturen. Det er ikke tillatt å ta ut de følelsene sosialt. Da kan du komne tilbake som et bedre menneske.
Bra presisering. For hører man om filmen din, kan man tro at du projiserer romantikk og godhet på naturen.
Ja. Nettopp. En dame i Toronto ble skuffa av filmen. Hun forventa, på grunn av plakaten, at filmen skulle si: ”I naturen finner du deg selv. Der er løsningen!” Men så enkelt er det jo ikke. Du kan ikke rømme fra deg selv. Du må ta kampene, uansett hvor du er.
Og noen tenker det utslitte begrepet ”mannen i krise”?
Noen har fordommer og tror det er mannsfilm. Fordi det er en mann som løper. Ser du en mann som sliter, så putter man ham i ”Mannen i krise”-båsen. Uten å tenke. Begrepet ligger der, som en knagg som venter på at noen skal henge noe der. Jeg ville ikke i den fella. Men folk som har sett filmen skjønner at det er en universell film, uavhengig av kjønn. Om å føle seg fremmedgjort. Om å føle at man ikke strekker seg til.
Bra. Men for noen fantastiske bilder i filmen!
Øystein Mamen har fotografert. Han er god. Og jeg har en fordel som har vokst opp med så mye natur rundt meg. Folk som ikke er vant til rå natur blir lett så forelska. Og da blir det romantiserende bilder. Jeg ville ha naturen taktil. Ikke god eller ond. Men stygg, truende, og som gir deg omsorg.
Godt gjort. Selv tar jeg klisjébilder. Og de er så avslutta. Man kan trykke ”like” og skrive bildeteksten ”flott solnedgang!”. Mer er det ikke å si om dem.
Enig. Ikke noe å tenke. Ikke noe å si.
Indre monolog i 80 minutter. Det er ikke vanlig?
Dette er jo filmens store ide. Jeg ville inn i hodet til et menneske som ikke er klar over at noen lytter til ham. Ofte er voiceover i film veldig fortellende til publikum og veldig bevisst på det. I America Beauty sier Kevin Spacey: ”her ser vi huset mitt. Her er kona mi. Naboene mine.” Det er veldig smart og veldig ”skrevet”. Jeg ville ikke ha det sånn. Jeg ville grave dypere og finne ut: Hva er det vi egentlig tenker på? Hva tenker vi som vi ikke tør snakke høyt om? Ville ta tak i de banale, naive og primitive tinga. Da kommer mye grums, men mye av komikken i filmen kommer av det. Tankene man skammer seg over. Som man ikke vil tenke. Vi ser ham streve oppover fjellet. Og får høre hva som skjer på innsiden.
Det er gøy å få høre patetiske tanker. Hva lengter hovedpersonen etter? Da sier han: Tenk å bare skille seg. Og spille playstation. Og drikke øl.

Hehe.
Det er jo flaut både å tenke det, mene det og si det.
Hehe. I løpet av en dag har man mange flyktige tanker, man kan ikke fornekte den vi er. Selv om nesten alle ønsker å bli en bedre person enn man er. Men de pinlige tankene er ikke så farlige. Ofte tenker man enkle løsninger: Hvis jeg bare gjør sånn og sånn, så løser alt seg.
Eller scenen der han fabulerer om at ektefellen dør av sykdom, og at det løser alt, og samtidig kan man høste empati etterpå. Morsomt!
Skammelige tanker har jo de fleste. Og vi er nødt til å ha dem! De er ikke så farlige.
Hvorfor?
Vi må se for oss parallelle liv vi kunne ha levd. For å være sikker på at vi har valgt riktig. Ellers risikerer man å leve i en livsløgn.
Hvor store er barna dine?
Sønn på seks og datter på fire.
Var det stor overgang å få barn?
Hehehe. Ja, å få barn er jo livets point of no return. Å ha ansvar for noen. Det binder deg til livet på godt og ondt, aller mest på godt. Det har vært ekstremt berikende, altså. I perioder av livet der jeg har vært usikker, har jeg tenkt: Jeg skal hvertfall bli far!
Ja?
Jeg skal hvertfall lykkes med det, har jeg tenkt. Å få barn åpner et emosjonelt landskap i deg, som du ikke visste du hadde. Som å grine av onsdagsfilmen på TVNorge.
Haha. Eller som å få tårer i øynene av en dum notis i avisen. Drar du på tur med ungene, eller løper du bare maraton?
Vi forsøker alltid å komme oss ut i skogen. Er det mulighet for overnatting, tar vi med lavvoen. Man merker at barna er så selvdrevne når de kommer ut.
Neinei! roper barna mine ofte når jeg sier at vi skal ut. De spør hvorfor vi må ut. Det har jeg ikke et godt svar på.
Jeg lå på gulvet og grein i min barndom. Ville ikke ut. Men ute, gikk leiken i ett.
Du har snakket mye om "balanse i livet". Balanse mellom hva da?
Mellom egentid og å være sosial. Mellom å være aktiv i kulturen i vidt begrep og å være i naturen. Er de greiene i ubalanse, blir jeg et dårligere menneske. Blir mer rastløs. Jeg slår to fluer i en smekk: egentiden i naturen og trening.
Men du? Du har en fantastisk onani-scene i filmen. Hvorfor må han ut på fjellet for å runke, når han kunne gjort det på badet når unge og kone sovner?
Det er en vits som går slik: Hvilket organ bruker man mest når man runker? Svaret er ørene: for å høre om noen kommer. Runking på badet når andre er i huset funker ikke for meg, selv om de sover.
Betyr naturen noe når du ser på klokka og sjekker pulsen?
Helt ærlig, den glir mest forbi. Men bare det å ha vært der ute, gir noe likevel. Men får jeg velge, velger jeg telttur med familie. Da kommer vi nærmere hverandre.
I hverdagen er jo familien ofte på forskjellige planeter, hentinger, fotball, svømming, en skal til kamerat, en til kamp, en jobber overtid, man drar hit og dit, men sover under samme tak.
Det er derfor ekstra bra når flokken får et rom sammen, uten avbrytelser. I ferien opplever jeg ofte sånne øyeblikk. Da jeg er mest tilstede. Vi er tilstede, alle med hverandre, gjerne ute.