"De er unger, alene i verden! De trenger mer omsorg, ikke mindre."

Første gang jeg så Ina Libak var i 22. julirettssaken. De som var i rettssalen den dagen, glemmer det ikke. Hun ble skutt flere ganger bak et piano på Utøya og skulle vitne om massemordet. Stemningen i rettssalen var så tung, noen lukket øynene av utmattelse, andre gråt stille. Hver dag var slik.
Så inntok Ina vitneboksen med sommerkjole, rak rygg, lure øyne og et skjevt smil. Hva hun tenkte innvendig, vet vi jo ikke. Hun fortalte i detalj. Om ondskap, død og tragedie. Men også om kameratskap, håp og mennesker som gjorde alt for hverandre. Alle i rettssalen så på henne, som om vi våknet. Hun viste ingen bitterhet, ikke hat. Hun lo til og med og viste frem to arr på kroppen. Det ene kaller jeg ”samhold”, det andre ”solidaritet”, sa hun. Flere av tilhørerne grein av glede, mange smilte av lisvgleden og håpet i det hun sa. Men hvem var hun? Og hvordan gikk det med henne? Det har jeg tenkt på mange ganger.
4,5 år etter 22. juli står vi ved Sognsvann. Det har vært kulde i flere dager, men nå er det regn i luften, vått på bakken. Skydekket ligger tungt og grått over oss. Ina Libak smiler.
Nå var det fint ute!
Nydelig! svarer hun.
Perfekt! Som mennesker ”som elsker å være ute” ville sagt.
Helt vakkert!
Hva skal vi?

Jeg skal vise dere en nydelig geocach. Men vi må litt inn i skauen, ok?
Ja. Men forklar hva geocach er?
Det er et slags spill eller moderne orientering, der man leter etter poster noen har gjemt i naturen og i byer over hele verden. Man får (via geocach-app) koordinater til postene. Når du finner den, logger du ”funnet” på appen. Synes du jeg er skikkelig nerd?
Nei, ingen fordommer her, ikke mot nerder.
Og den her er så fin! Nesten som et lite eventyr.
(Vi går inn i skogen ved homseområdet ved Sognsvann. Alle lyder stilner.)
Kan man bli stjerne i geocach-miljøet om man finner mange?
Ja, men jeg er ikke der, selv om jeg har funnet geocacher i mange land.
Man tar en liten skatt fra boksen, og legger ned en selv?
Ja. Kjæresten min og jeg legger ut Mummi-figurer.
Stinky?
Ja! Hehe. Men kun på steder det passer å legge ut Stinky. Der folk ikke blir redd for ham. Hvis det er en skummel cach, så ville jeg ikke putta han der.
Jeg er fascinert av Stinky. Han er Mummidalens ondeste, han klager over at ingen vil være med ham, men gjør samtidig så mye galt at ingen orker å være med ham. Han innser ikke sin egen skyld i miseren.
Ja, men hvorfor ser han det ikke, tror du?
Jeg vet ikke. Det er liksom Stinkys vesen. Han fanges i en dårlig spiral, som bekrefter hvor dårlig person han er – og så gråter han over sin skjebne.
Jeg vet. Han mangler impulskontroll. Jeg har vært fan av Tove Janssons Mummi-historier siden jeg var liten. Da jeg ble større, tenkte jeg at Mummidalen var et sosialdemokratisk samfunn. Alle var ulike, men alle fikk være med, selv Stinky noen ganger. Men Mummidalen minner mer om et KrF-samfunn, tenker jeg nå. Mummifolka er jo bare hjemme og baker kaker. De har jo ikke barnehager eller skoler.

(Vi går på en sti jeg aldri har sett rett ved Riksarkivet.)

Hvem i Mummidalen likte du best som barn?
Hufsa.
What? Skumle Hufsa som ikke kan prate? Mange skremmes jo av Hufsa?
Nå skal vi se. Nå er vi 20 meter unna (senker stemmen, studerer kartet på mobilen).
…Her.
(Ina Libak går ut av stien, lister seg inn mellom trær og kratt)

Nå er det 11 meter igjen! Er du litt spent? Litt? Innrøm det. Der er den!
(Hun peker på et tre med en underlig fuglekasse)
Den boksen?
Ja! Du må åpne den.

(Det er en boks formet som et lite hus plassert på et tre. Inni huset er det ørsmå møbler og bokhyller med bøker med påmalte titler, som DNTs årbøker og Fjell & Vidde.)

Er den ikke helt magisk? Posten heter ”Slekt skal følge slekters gang”. Da jeg oppdaget den, ville jeg bare inn i den magiske verdenen der. Ta en figur, så kan jeg legge en inn, jeg har alltid geocach-ting i lommeboka. Haha, nå virker jeg så nerd igjen.Da jeg begynte med dette, klarte jeg ikke stoppe. På helgetur i Riga tok jeg geocacher over hele byen… Skal vi ta stien bortover her?
Hvor fører den?
Jeg vet ikke. La oss gå og se.
Ordet ”nerd” brukes fortsatt? Jo eldre jeg blir, desto mer nysgjerrig blir jeg på ungdomsspråket.
I AUF er hovedvekten av medlemmene 16 år. Jeg sa ”seff” i AUF en dag. Det var visst litt ”taper”, skjønte jeg the hard way.
Haha, men “serr”, da?
Det brukes. Men ”seff” er helt ut. En periode sa alle ”seff bjeff”.
Seff bjeff? Hæ?
Og noen sa ”sjeff.” Det er litt rart i AUF. Der er man litt gammel som 25-åring. Jeg må bare gi opp å snakke som de yngste. Prøver jeg å si ”ass” bare fordi de yngre sier ”ass”, så er jeg fortsatt bare ei gammel kjerring som sier ”ass”.
Det er nådeløst.
Vet du hva jeg sier til dem? ”Dere er snart 25 år, bare vent!” Herregud, i en alder av 25 snakker jeg sånn.
Det høres ut som du er 80?
Ja! Men sier ikke alle generasjoner noe lignende? De på 40, 60 eller 80 år har alle sine bedreviter-uttrykk som forteller at de som er yngre en dag skal bli eldre. Tror jeg.
Her er min: ”Ja, du har mye fritid nå. Men en dag får også du barn”.
Men ikke alle får like mange barn som deg, da. Hvilken sti følger vi nå?

(Stikryss. Folk har gått som gale her. Stier i alle retninger. Umulig å vite hvor de skulle.)

Aner ikke. Hvor mye tid har du?
Jeg har god tid, møtet i industriutvalget i AP ble avlyst og jeg fikk trukket den tannen jeg snakket om. Nei, en tann i forbindelse med skaden. Der jeg ble skutt. Jeg har hatt så mye trøbbel med den. Endelig fikk jeg trukket den. Det er så deilig!
Ble ikke tanna bygd opp igjen?
Nei, det går jo ikke når kjevebeinet er skutt i stykker. Men det er litt komisk det der, legene trodde jeg var forfengelig: ”Du som er ung jente, du synes vel det er hardt å leve uten en tann?” Haha, om en tann? Jeg bryr meg ikke om sånt. Det som bryr meg er ikke å ha vondt.
Og det har vært vondt?
Veldig. Infeksjoner hele tiden. Men nå er det bare fryd og gammen. All gammel smerte borte. Men tilbake til Hufsa: Jeg var jo barn, og tenkte sikkert ikke så dypt som jeg tror. Men jeg likte at hun var skummel. Og jeg likte at Mummidalen prøver å være snill mot henne likevel.
Ja?
For selv om hun fremstår veldig skummel, er hun ikke så skummel. Det gir meg en slags trygghet. Tror jeg.
Hvordan da? (Artikkelen fortsetter under bildet.)

I dag… jeg skal ikke dra det for langt, men Hufsa kan være et symbol på det man er redd for i samfunnet. Det er mye frykt i samfunnet nå. Skal man skal møte mennesker som er redde, må man huske at de ikke alltid er rasjonelle.
Forklar.
Det nytter ikke å si til folk som frykter innvandring: ”Ikke vær redd for strømmen av flyktninger!” Man kan ikke ignorere folks følelser. Man må møte redselen. Hufsa er for meg et bilde på dette. Hun kommer til Mummidalen som noe helt nytt, ukjent og skremmende. Da er det naturlig å reagere med redsel. I rustjenesten, der jeg jobber, er det også mye ukjent og skremmende. Alle kan på avstand snakke så fint og verdig om fattigdom og rusavhengige.
Ja?
Folk kan si: ”Jeg tar vare på alle, jeg er mot fattigdom”. Men når du møter det, får du virkeligheten i trynet. Og da innser man: Nød er ikke vakkert. Virkelig nød kan være skremmende, vanskelig, vondt, ekkelt, du kan bli redd, uvel. Fordi det er ukjent. Flyktningkrisen utfordrer oss nå: Tilbake til Hufsa, hun er iskald, klarer ikke snakke, oppfører seg annerledes, skremmer alle rundt seg. Selvfølgelig blir folk redde. Da hjelper ikke de enkle ordene: ”Jeg er for likeverd”.
Enig. Men hva gjør man? Se på sosiale medier, det er ganske hardt og polarisert der?
Enig. Og mange stemmer blir igjen i mørket, mens andre blir hørt veldig mye. Sosiale medier preges av den sterkestes rett. De sterke kan bruke masse kapasitet der, mens tiggerne, eller rusavhengige, eller flyktninger, de hører man ikke mye fra. De har ikke ressurser til det, eller tid, språk eller er ikke på Facebook. De får ikke svart for seg. Så hva gjør man? Er man redd, trenger man trygghet. Kommer mange flyktninger, trengs det kunnskap og ansvarlige politikere som sier: ”Dette får vi til, dette kan vi klare.” De grunnleggende prinsippene for menneskerettigheter er ikke lagd for solskinnsdager, men for prøvelser. Det er ikke mannen i gatas ansvar å huske dette. Det er politikernes ansvar å minne oss på det.
I går stengte Sverige grensene. Syria er ruiner. Klimakrise. Det er apokalyptiske dager. Blir du mørk av det?
Jeg kan tenke at det er mørkt i verden. Og bli oppgitt over at klimaet må konkurrere om oppmerksomheten med andre hendelser, når mye av dette jo henger sammen. Løser man ikke klimakrisen, blir de flere flyktninger. Krisene må løses parallelt, ikke utkonkurrere hverandre.
Men har du håp nå?
Jeg har mer håp enn noe annet. Når mennesker i land med krig og elendighet tror på en bedre morgendag. Da bør vi i Norge klare å tro på det. Vi som har alle muligheter, som andre ikke har. Vi er et privilegert land. Vi har mulighet til å hjelpe dem som kommer. Norge er rikere, Norge har bedre strukturer, Norge har en velferdsstat. Som gir meg håp og optimisme.

(Tåka ligger over trærne, det minner om da Ronja Røverdatter sovnet og ble omringet av villvetter. Eller var det rumpenisser?)

Hvor er vi? Vi har forlatt blåmerka sti.
Jeg kan orientere meg etter geocachene. Vi er… der. Oi! Her er det masse geocacher. Men jeg har tatt dem alle. Nå skal vi den retningen.
Har du drevet med orientering?
Ja, turorientering med pappa. Jeg er oppvokst i distriktet, i Møre og Romsdal, mellom to fiskefabrikker, på en bitteliten øy. Da jeg var her i helgene, og så at oslofolk gikk på tur i kø, syntes jeg det var merkelig. Vi var jo ute hele tiden, ingen snakket om ”tur”.
Hehe, det minner om den borgerlige gleden av å si: ”Her er det fint! Nå er det deilig ute!”
Ja, og det skjønte jeg ingenting av. Det språket hadde vi ikke. Vi var jo ute fordi det var i naturen man lekte. Å fiske er så ”gøy”, liksom? Vi fisket for å få fisk.
Men dialekten din er østlandsk?
Jeg bodde på Løten i Hedmark til jeg var åtte og i Møre og Romsdal etter det. Det er veldig dumt å sitte i Industriutvalget – med den oslodialekten min. Får jo ingen troverdighet! Det samme med skoledebattene, med min dialekt hadde jeg ingen troverdighet.”Du er frå Oslo! Høyr på stemma di!” Det sendte meg rett inn i en identitetskrise.
Hehe. Rart at du ikke tok dialekten til barna du lekte med?
Ja, men det var ikke bevisst. Jeg bodde på Averøya til jeg var 18 år. Var medlem av Natur og ungdom og AUF. Kom inn i kommunestyret som 17-åring, i et utvalg som kun jobbet med fraflytting.
Hvordan gikk det?
Jeg ble så emo av det at jeg flytta sjøl.
Du tuller?
Nei! Det er så flaut. Øk tilflyttingen til kommunen! Sa jeg. Stans fraflyttingen! Så flytter jeg selv. Men for å studere, altså.

(Det er en hinne av is på Svartkulp, vi går forsiktig på bekken ut i tjernet. I det fjerne høres tusen barnestemmer.)

Kommunestyret som 17-åring var hardt. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var lenger i den første idealismen. I Natur og ungdom var jeg så fan av Steinar Lem i Framtiden i våre hender. Han var mitt største forbilde. Jeg fikk bok av ham i posten. ”Hold fast på visjonen din - hilsen Steinar Lem”, skrev han. Det var så fantastisk. Boka heter ”Det lille livet” - om å ta vare på naturen. Boka slutter slik: ”Hvem skal passe på det lille livet nå?” Da han lå syk, sendte jeg ham en kvist i posten, og skrev: ”Jeg skal passe på det lille livet”. Og så dør han! Helten min dør! Jeg var seriøst så lei meg. Jeg så blomster om våren og tenkte på Steinar Lem. Jeg så våren komme og tenkte på Steinar Lem. Å passe på det lille livet ble livsviktig for meg. Og den idealismen, den var så sterk, jeg savner den. På den tiden dusjet jeg i kaldt vann fordi jeg var livredd for klimaendringer, forbruk og sløseri. Med årene ble alt så komplekst, for hva skal jeg gjøre for det lille livet? Hvordan?
Du dusjet i kaldt vann som 16-åring?
Åja. Jeg var livredd. Det var da Al Gores film om global oppvarming kom. Jeg savner den perioden. Klimadebatten er så teknisk nå. Det er vanskeligere for ungdom å engasjere seg nå enn for meg den gangen.
Hvilke ord brukte dere?
Hahaha. Vi skrek jo bare. STOPP ALT! STOPP! STOPP ORMEN LANGE! Jeg ville verne en hel dal i Møre og Romsdal og tok det opp i AP-møter.
Hvordan ble du møtt?
Noen ganger ble jeg ikke tatt helt alvorlig, innimellom med god grunn. Men jeg tok et valg i kommunestyret: Lær noen saker ekstra godt, jeg må huskes for noe mer enn ”bare å være den yngste”. Men jeg huskes vel også for hippieklær.
Fordi du er opptatt av gjenbruk?
Nei, klær bryr meg bare ikke. Jeg går ikke i drakt bare fordi jeg er i politikken. Som jente er det bra, for da slipper man intervjuer om klær. Eller: Mediene anmelder jo klærne til jentene. ”Det er ikke halloween nå”, skrev en om en politikers kjole. Hallo! Jonas (Gahr Støre) kom i dress igjen, booooring! Karakter 1.
Og den var svart, igjen, herregud, skjerpings!
Har ikke mennene noe annet enn mørke dresser? Boooring.
Hva er kampsaken til AUF nå?
Klimaet. Og at folk har jobb. Klimaendringene er ikke folka i olja sin feil. De i olja er mine venner som tok fagbrev. Nå er mange arbeidsledige. Vi har et ansvar for at de får jobber.
Samtidig sier du at drastiske ting må gjøres i klimapolitikken?Ja, vi må slutte å lete og pumpe opp mer olje. På sikt, og ikke på så lang sikt som AP mener. Vi må slutte å lete etter nye felt. Og vi må lage støtteordninger som gjør det gunstig for industrien å tenke miljøvennlig.
Uten olje, hva da med velferdsstaten?
Det er politikernes oppgave å finne andre ting å leve av. Vi må tenke på fiskeri, aluminium, andre industrier Norge kan bli større på. Men når vi snakker om klima: Regjeringa er skurken nå. Klimaet prioriteres ikke. Jeg mener at venstresiden trengs for å bekjempe klimaendringene. Man trenger skatt, at staten blander seg inn. Kapitalismen redder ikke klimaet.

(Barnehagebarn er på skogstur. Noen har refleksvester like store som kroppen. Vi kommer til Blankvann.)

Kapitalismen bør vel være med?
Jo, men staten trengs. Industrien må få ordninger som gjør det lønnsomt å satse miljøvennlig. Politikere må også ta upopulære avgjørelser, som å øke CO2-agviften. Krisen løser seg ikke selv.
Ender klimamøtet i Paris med grining - som København-møtet?
At de gråt den gangen, skjønner jeg. De finner vel en vei i Paris, men ikke en løsning som er god nok. Derfor må vi i folket presse på.
Hva har vi i folket?
Når folk viser hva som er viktig, lytter politikere. Når noen av oss senker den materielle levestandarden, ser politikere at det er mulig.
Hvorfor skal de lytte når vi poster bilder på Instagram fra Berlin, New York, London? Vi flyr og flyr selv når vi bør kutte?
Det er så mange paradokser i måten vi lever på. Vi sorterer søppel og komposterer, men flyr hver helg. Derfor har jeg tro på flere ting samtidig. Det må bli dyrere å fly, samtidig må det bli mer attraktivt å ta tog og reise kollektivt. Men hvordan snakke om slikt uten å bli moralist?
Dagfinn Høybråten traff blink med røykeloven. ”Idiot” noen dager, så ble han helten.
Noen upopulære avgjørelser må vi ta, som vi på sikt vinner på. Men hvordan klare det med den klikk- og LIKER-mentaliteten som hersker nå? Det er vanskelig å få LIKES på saker som først monner om 50 år. Hvis folk fortsatt vil ha det og det og det nå.
Men må politikk virke så moralistisk? Folk presser frem nye vaner på forbruk, reising, mat fordi det er kult? Å feriere i Norge er jo ingen straff, det er faktisk fint?
Det skjer utrolig kule ting. Mange forsøker å redusere forbruket. Det er blitt kult med veggismat. Og mikroøl. Og kortreist mat. Man kan jo le av hipsteraktige ting, men tar det markedsandeler, får det en effekt. Kjøper folk mindre kjøtt, får det en effekt. Og da må politikken følge etter, fordi det finnes en nerve i folket som vil det.
Hva skal du bli? Politiker?
Nei, noe så folkelig som sosionom. Jeg innså plutselig at jeg ville jobbe med folk som hadde det tøft.
Har det med 22. juli å gjøre? (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Før likte jeg veldig godt å forstå verden teoretisk, var så glad i å studere, lese. Det liker jeg fortsatt, men nå føler jeg at det er menneskene som kan aller mest om livet. En ting er modeller og teorier, men enkeltmenneskene, de er sannheten. Det at ingen kan mer enn andre om selve livet, det har jeg fått mer respekt for. Først tok jeg utviklingsstudier. Så jobba jeg i AUF. Alt var så overordna. Jeg liker det, men jeg trengte noe annet. Enkelt sagt: Jeg vil jobbe med folk som har det tøft, og forhåpentligvis hjelpe noen av dem.
AUF snakker da knapt om annet enn folk som lider?
Hehe, ja, men jeg vil jobbe med mennesker. Gjøre noe for velferdsstaten. Jeg mener det: Jeg vil bidra i velferdsstaten. Jeg vil bli familieterapeut, tror jeg.
Ja?
Nå er jeg i rustjenesten. Et felt det er vanskelig å snakke om uten å bli klisjé. Jeg jobbet på Natthjemmet en dag, et hjem for mennesker som ikke har et sted å sove. Det åpner 22.00. Innimellom kommer de mange timer før det åpner. De bare venter. Og venter, på et sted å sove. Og det er … den kraften i mennesket… til å overleve, leve… å holde ut i livet sitt… å gjøre det beste man kan, den er så… sterk, så fantastisk. Derfor vil jeg bli sosionom. For jeg vet hvilken kraft det er i mennesker, alt mennesket kan få til, det er… det er det alt handler om. Kraften i oss er alt. Det er sterkt å se den. Og det er sterkt å se all lidelsen i Norge. Den er overveldende. Første gang jeg kom inn i en kommunal leilighet, og så nøden og elendigheten, var forferdelig. Her bor mennesker. Og de holder ut. Da tenker jeg: Jeg har det veldig greit, jeg. Men å snakke om det blir så klisjé.
Hvorfor er det galt å påpeke det?
Jamen, det funker ikke å si: ”Vi bør være takknemmelig for alt vi har! For det er mye nød rundt oss!” Jeg har ingen rett til å påføre andre et krav om takknemmelighet. Men jeg er det. Jeg er takknemmelig.
Hva vil du endre i ruspolitikken?
Masse. Jo mer man lærer, desto mer skjønner jeg hvor lite jeg vet. Men straff…
Strafferammen?
Ja. Den er uforståelig streng, hvertfall når man vet at strenge straffer ikke alltid funker i praksis.

(Vi er tilbake på Sognsvann, ved T-banestasjonen.)

Du var selv på Utøya. Går terroraksjoner, som i Paris, ekstra inn på deg?
Hvis du synes jeg har svart politisk korrekt hittil, blir det verre nå.
Det synes jeg ikke. La meg spørre annerledes: Da du vitnet mot Anders Behring Breivik, ble vi som var der blåst av banen av kraften din, håpet, optimismen. Hadde du forberedt det? Eller er det sånn du er?
Jeg forberedte ingenting. Jeg ville ikke prestere i retten, bare fortelle. Synes du jeg er annerledes nå?
Nei, men mange ble så letta og positivt sjokka over at du som offer var så oppreist, i en sal med så mye lidelse og tragedie.
Men samtidig… Alt blir så polarisert i en slik hendelse. Det er jo ikke alt jeg viser frem der i retten. Dere ser ikke alt. Alt er jo ofte mer komplekst enn man tror.
Ja. Og jeg vet du ikke vil snakke personlig om dette. Men vil du at folk skal legge 22. juli bak seg? Eller at folk er interessert?
Glemmer man, kan man overse faresignaler. Da kan alt gjentas. Det som opptar meg, er hva som gjorde at han kunne gjøre det. Hva er ekstremismens årsaker? Tenker man kun sikkerhet og beredskap, ikke forebygging, er man ute å kjøre.
Forklar.
Hvordan sørger vi for at ungdom føler seg med i fellesskapet? Hvordan bidrar vi til at ungdom føler tilhørighet? Det opptar meg. Det er dypt menneskelig å ville være en del av en flokk. Ensomhet, å føle seg utstøtt, er noe av det mest alvorlige som kan skje oss. Det gjør mennesker i stand til å gjøre forferdelige ting, bare for å bli en del av et fellesskap. Det må ikke skje. Barnet som mobbes hver dag kanskje ender i et ekstremt miljø i håp om å bli en del av noe der. Det må vi jobbe mot. Det er jeg opptatt av.
Ja?
Svært få blir terrorister. Man må slutte å demonisere folk med andre meninger. Innser man ikke at det er noen i nærmiljøet vårt, folk man kjenner, som kan få sånne meninger, så har vi tapt. Jeg leste en kommentar om Marte Michelets bok om andre verdenskrig: Man tenker liksom at ingen av oss var nazister under krigen, nazistene var bare noen aliens som kom, de var nazister og forsvant. Og etterpå var alle nordmenn gode motstandsfolk. Nazistene kom liksom ikke fra vårt nærmiljø, var ikke folk vi kjente. Men sånn er det jo ikke! Vi må ta innover oss: Folk som gjør ekstreme handlinger kan også oppleve glede og kjærlighet, alle består av mange ulike følelser, ingen er bare et monster. Alle blir noe i møte med andre mennesker. Å tro at terrorister er laget av noe helt annet, noe som ikke er oss, da har man tapt. Demonisering går bare ikke lenger.
Det er sterkt å høre deg si dette.
Tilbake til flyktningkrisen. Språket en del mennesker bruker om flyktningene skremmer meg. Vi snakker om mennesker! På flukt. Dette bekymrer meg, altså. Det foreslås nå en lavere standard på sentre for enslige mindreårige asylsøkere, fordi det nå er ”en spesiell situasjon”. Men vi snakker altså om unger på norsk jord. Vi er i ferd med å glemme våre grunnleggende verdier, synes jeg.
Hvordan?
De er mellom 15-18 år, uten foreldre. De burde jo vært under barnevernet. Og nå skal man kanskje kutte i dette for å spare penger? Vi er satt på en ekstraordinær prøve, og vi lar barn uten foreldre ta regninga? Neineinei. Vi er ute å kjøre nå, altså.
Språket har forandret seg raskt fra all omtanken i starten til nå?
Ja, og tenk litt på språket vi bruker. Vi kaller dem ”Enslige mindreårige asylsøkere”. Og gjør disse barna om til et abstrakt begrep. Mens vi fortsatt snakker om barn uten foreldre. Merkelapper skygger for dette. Det er som om vi forventer at denne gruppen takler livet bedre enn andre, at de er så sterke at de ikke trenger voksne og kompetente folk rundt seg. Men jeg gjentar: De er unger! Uten foreldre! De er alene i verden, i et fremmed land der de ikke kan språket. De trenger mer omsorg. Ikke mindre