En hyllest til de små

NB! Denne saken har fått kritikk for manglende kildehenvisning til Bill Bryson. Bryson var altså nevnt i kildeboksen til høyre, men burde også blitt henvist til i løpende tekst, da teksten er bygd på Brysons, Jamies og This Will Make You Smarter's tekster om atomer og universets små bestanddeler. Vi beklager. Journ. anm. 03.08.2015.

Tenk at du leser dette! Vi er så glad for det. Vi vet hvor mye som må klaffe for at det skal være mulig. Det er pokker ta meg til å få frysninger av. Trillioner av svevende atomer må samle seg for å skape nettopp deg. Det er så ufattelig komplekst at det aldri har skjedd før. Og det vil etter din død aldri skje igjen. Det er ikke rart vi er glade.

Forfatteren Kathleen Jamie skriver i boka Sightlines om sin fascinasjon for nordlys (aurora borealis). Jamie undrer seg over hvorfor vi mennesker blir så oppslukt og hekta på ting, og hun ber en venn av seg om en forklaring.
Ja, hvorfor vil vi opp på fjell, hvorfor har vi hobbyer, hvorfor drar Kathleen Jamie til Arktis for å se på nordlys?
Vennen hennes svarer: Du spør meg om hvorfor vi blir så gira og oppslukt. Tenk på atomene, svarer vennen. I fire-fem milliarder år har de vært alt mulig annet, og nå er de i en bitteliten stund deg. Når man tenker slik, sier vennen, blir spørsmålet heller: Hvorfor er ikke enda flere gira og enda mer gira?
Atomene. Man får ikke lyst til å bli for lenge på sofaen når man tenker på dem.

Nobelprisvinner (1965) i fysikk, Richard Feynman, skal ha sagt, at om man skal oppsummere naturvitenskapens historie i ett meningsfullt utsagn, ville det være: ”Alt er bygget av atomer”.
Atomet består av tre typer grunnleggende partikler: protoner, elektroner og nøytroner. Når atomer går på jobben, samarbeider de med andre atomer og blir til molekyler. (To hydrogenatomer og et oksygenatom blir til et vannmolekyl.)
Alt er atomer. Uten dem, ingen stjerner, ingen Hardangervidda eller Møsvann eller apaltrær som Olav H. Hauge skrev igjen og igjen om. Uten atomer, ingen steiner, ørreter, ugler, luft, vann, ingen planeter. Og ingen deg eller meg.
Og tenk hvor mektig det her er: Atomene som utgjør deg har altså svevet rundt i milliarder av år, de er slitesterke små jævler, de har trolig vært en del av både stjerner og millioner av organismer på ferden frem til å bli deg. Og i ca 650 000 timer (et menneskeliv, det er bare å telle ned…) er det du som har dem! De er deg og du er dem! Uten at de kjenner deg, ja, selv om du er et svin av et menneske, vil disse ørsmå partiklene gjøre alt de kan for deg så lenge du lever. Milliarder av usynlige kraftanstrengelser. For å sikre at beinet holder, blodet flyter, øynene ser og hjernen tenker. Uten å be om eller få takk.

Det er ikke rart at få lar seg beruse av noe så lite. Det er jo vanskelig å legge merke til det for oss usynlige - og mye lettere å bejuble det synlige. Hjernene våre er dessuten dårlig til å tenke at utvikling skjer nedenfra og opp, at alt kommer fra noe mye mindre, som igjen stammer fra noe mye mindre. De fleste mennesker ser heller verden ovenfra og ned. Hjernene er evolvert til å finne mønster i tilværelsen, og vår erfaring med ting vi ser er at de er skapt av noen (oss). Derfor tenker mange at det vi ser må være designet eller skapt. Som den slitesterke forestillingen om at mennesket ble skapt som menneske. Ikke som resultat av milliarder av års nedenfra og opp-utvikling.
Men nesten alt som finnes i naturen og i samfunnet starter med noe ørsmått. Som utvikler seg, binder seg sammen med noe, utvikler seg til noe større, som språket må ha startet med noen få lyder, som blir til ord, som i dag fyller digre leksikon og ordbøker og ungdommer som sier ”liksom”.

Skulle vi med en magisk pinsett klare å plukke atomene fra hverandre, ville de ikke levd. De ville blitt til støv. Men når de kommer sammen, akkurat nå i vår kosmiske historie, skriver de indirekte ordene som du nå leser, og du leser det. Og det kan vi gjøre helt til vi dør og går i oppløsning – og atomene bryter opp selskapet og fortsetter ferden som jord eller gress eller dugg eller elg, nye mennesker eller en vakker solnedgang.
Men enn så lenge er de deg og meg. Bare tanken på det gjør oss gira.